Ikke bli sett og hørt

Dette avsnittet omhandler hvordan informantene opplevde å bli behandlet av de ansvarlige for utredningen og utbyggelsen av E18. Både av Statens vegvesen og av firmaet som utførte støymålingene. Når E18 var ferdig, følte informantene seg lurt og glemt. Dette har medført mer frustrasjon, irritasjon og nedstemthet hos informantene. I dette avsnittet er subgruppene:

Føler seg lurt og De sluntrer unna og vi er oversett.

Føler seg lurt

Flere av informantene husket at Statens vegvesenet lovet beboerne langs denne strekningen at støynivået skulle bli bedre, i alle fall ikke verre. Informantene ble overasket over at støyen ble så fremtreden. Det hadde de ikke forutsett og trodde ikke utvidelsen av E18 ville gi så store forskjeller. Det at de husket hva de ble lovet og at støysituasjonen har blitt verre, har skapt et irritasjonsmoment hos flere. De opplevde at de ansvarlige sa en ting, men gjorde noe annet.

To av informantene uttrykte det slikt

«Men det som også på en måte irriterer meg litt her, det var at det ble solgt inn av Statens vegvesen at det skulle bli så mye bedre når de fikk opp støyskjermene. Men det

har det ikke blitt. Flere og flere langs denne strekning har kanskje bygd seg opp den oppfattelsen av at vegvesenet har en type holdning. Det skulle bli bra, men det oppleves som ikke det» (Fredrik).

«Jeg tenker at de ingeniørene (…) som har gjort disse planleggingsarbeidet (…) jeg fatter ikke hva de tenker på, det kan jo ikke fungere. (…) Jeg ser på det som lureri. De lurer til seg en billigere løsning uten å løse problemet. (…) Det er vel mange som har den erfaring at når vegvesenet bygget vei og ervervet grunn og alt dette rundt, så er alt hyggelig og greit. Men når veien var ferdig og de formelle tingene var avsluttet så er det veldig vanskelig å få til noe mer» (Geir).

Informantene opplevde at de ansvarlige for E18 ikke brydde seg nok om beboerne langs strekningen. De opplevde at Statens vegvesenet kun brydde seg om det som skjedde på veien og ikke om omgivelsene og de som er berørte av veitrafikkstøyen. Da E18 skulle utvides, opplevde informantene å bli tatt mer på alvor og de opplevde å ha en god dialog med de ansvarlige gjennom en felles advokat, men det var ikke tilfelle lenger. Hvordan de har blitt behandlet av Statens vegvesenet var et irritasjonsmoment og de opplevede en arrogant holdning fra dem. En uttalelse fra Geir var

«Vi synes egentlig hele prosessen med vegvesenet gikk rimelig greit. Bruk av velvilje og vi ble jo lovet at støyproblemet skulle bli så mye bedre enn før. Det var ikke ille før,

«og det kommer til å bli enda bedre» sa de, men det har blitt helt motsatt» (Geir).

De sluntrer unna og vi er oversett

Hvordan informantene hadde blitt behandlet av de ansvarlige aktørene før utbygningen av E18 bidro til å skape og opprettholde irritasjonen og frustrasjonen hos flere av informantene.

Flere opplevde at de ansvarlige ikke hadde gjort en god nok jobb. En informant uttrykte seg slikt

«De har ikke prøvd å få til en ordentlig god løsning. Det som er irriterende (…) at de ikke har gjort nok for oss liksom, det som er liksom den verste plagen. Har prøvd å sluntre unna med det. Løsninger som ikke har blitt gode nok løsninger (…) Men de, de bryr seg ikke om oss i det hele tatt. De bare styrer på og gjør akkurat som de selv vil»

(Kjell).

Omgivelsene informantene bor i er landlig med lav befolkningstetthet. Dette var faktorer som informantene antok at kunne være grunnen til at de ikke ble hørt og sett av de ansvarlige aktørene. Veitrafikkstøyen rammet ikke så mange beboere og informantene opplevde at de ikke ble prioritert på lik linje som med andre som bor i et mer tettbebygd området. En informant sa

«Jeg synes på en måte det er litt urimelig at, fordi det ikke bor så mange her, så skal vi ta det støyproblemet. Det er sånn det virker. For der det er litt flere folk, der tar de hensyn. Der det ikke er så mange, tar de ikke hensyn.» (Ingvild).

Den anbefalte støygrensen på utendørsstøy er satt til 55 dB i gjennomsnitt dag og kveld. Når det gjaldt utredningen og planleggingen av støygrensen fra E18, opplevde en informant at målsetning til de ansvarlige aktørene var å komme til 55 dB i gjennomsnitt og ikke lavere.

Informant uttrykte det slikt

«(…) At de legger hele anlegget opp til at det skal være 55 desibel i gjennomsnitt.

Verken mer eller mindre. Har inntrykk av at de ikke trenger å sette inn noe tiltak som får det lavere enn 55 desibel når det er akseptabelt» (Geir).

Hvordan håndteringen og gjennomføringen av støyskjermene hadde blitt, var noe

informantene stilte seg spørrende til. Den nye strekningen var lang, og enkelte steder var det satt opp støyskjermer og andre steder ikke. Hos noen av informantene var det ikke satt opp støyskjermer på deres side av E18, men på andre siden. Informantene stilte spørsmålstegn ved dette, og enkelte opplevde at det skapte mer støy da støyen reflekterte i støyskjermen på andre siden som førte til mer støy hos dem. For informantene dette gjaldt, var de reflektert over at de kanskje bodde for langt unna for at det skulle være et nødvendig tiltak. Men enkelte ønsket seg likevel støyskjermer på den siden av E18 de bodde for å se om det kunne bidra til redusert støy. To av informanten sa

«Man blir jo skuffet over hvordan støyen har blitt. Det var ikke sånn det ble forespeilet av vegvesenet og hele pakka. Det med mangel på støyskjerming (…) akkurat ut for oss er det jo ikke noe. (…) Vi ble lovet noe annet, absolutt» (Bodil).

«(…) også er jo liksom det atte når de da lovet at de skulle ta opp ordentlig støyskjermer og når de ikke gjør det (…) da tar de det alt for lett på det liksom, og bare setter opp det billigste dritten de kan finne også, også er de ferdig med det liksom. Da tar de ikke hensyn til folk i det hele tatt. Da er de ferdig og da får vi med

det bare leve med det som er. Det som er, hadde de enda lagt litt kroner i det og prøvd å få det ordentlig, da hadde det vært greit. Men ikke sånn som det har blitt gjort»

(Kjell)