Hvordan måle sonoritet?

31

dialekter, og «til og med den enkelte språkbrukar kan vera i tvil om kva for uttale han/ho vanligvis bruker.» (Alhaug 2004: 29) Vi har ikke noe standardtalemål, og som Alhaug sier videre: «Det fins ingen statistikk over kva for uttale som i slike tilfelle er mest vanlig på landsbasis, og ein er her avhengig av å basere seg på skjønn.» (Alhaug 2004: 29). Jeg har valgt å legge min egen nordlandske uttale av navnene til grunn for sonoritetsberegning.

Med utgangspunkt i denne leser jeg /r/ som rulle-r. Bokstavkombinasjoner som rt, rs, rd og rn i for eksempel Martin, Lars, Gerd og Arne får dermed retrofleks uttale¹, og de realiseres som én lyd i stedet for to. Kj i for eksempel Kjell leser jeg som den palatale frikativen [ç], og ng i Inger får uttalen [ŋ]. I min dialekt uttales ikke -d i navn av typen Sigrid, så slike anses i denne avhandlingen som stumme. Dette gjelder imidlertid ikke navn med endelsen -frid, i disse er d-en uttalt. -g i navn som Solveig og både h og d i navn som Åshild og Magnhild er også stumme.

Når det gjelder vokaler, leser jeg au i navn som Aud som /øu/, og e i for eksempel Erna, Erle og Henriette uttales som /æ/. O leses som /å/ i navn som Odd og Tove. Se ellers egen liste i slutten av dette kapittelet for fullstendig oversikt over uttalen som er lagt til grunn for

utregninger i hvert navn.

4.3. Hvordan måle sonoritet?

For å regne ut sonoritetsverdiene for navnene trenger jeg en skala å bestemme de enkelte lydenes sonoritet ut fra. Lydene må med andre ord sorteres i rekkefølge ut fra hvor sonore de er.

Gjert Kristoffersen setter opp et sonoritetshierarki der lydene i det norske språket deles i fire grupper; vokaler, likvider, nasaler og obstruenter (Kristoffersen 2008: 6). «Likvider» omfatter alle l- og r-lyder, «nasaler» er m- og n-lyder og «obstruenter» er lukkelyder og frikativer. En kan tillegge disse gruppene verdiene 4, 3, 2 og 1, for så å bruke dette som utgangspunkt for

1 Dette gjelder de fleste steder i landet der rulle-r er i bruk. På Nordvest-landet er det steder der en vil uttale begge de opprinnelige lydene i slike kombinasjoner, men dette velger jeg å se bort fra da jeg som nevnt bruker egen dialekt som lydlig utgangspunkt.

32

å gi alle grafemer eller lyder «sonoritetspoeng». Dette er imidlertid en relativt enkel inndeling, som kanskje fungerer best som en grovsortering av lydene. Det er en svakhet at halvvokalen /j/, sammen med andre frikativer med høy sonoritet, havner i gruppen obstruenter og dermed får samme verdi som plosiver, som oppleves som mye hardere lyder. For mitt formål trengs det altså nyansering hvis verdiene skal kunne gjengi sonoritetvariasjon i lydene, og dermed i navnene, på en best mulig måte.

April McMahon setter opp en litt mer komplisert sonoritetsskala i sin introduksjon til engelsk fonologi (McMahon 2002: 107):

De mest sonore lydene står øverst i dette oppsettet, de minst sonore nederst (McMahon 2002: 107). Vi ser at hun trekker sonoritetsbildet ut over en lengre skala enn Kristoffersen, blant annet ved å skille mellom ustemte og stemte lyder. Vokalene er delt opp i to grupper, og halvvokalene /j/ og /w/ er skilt ut fra konsonantene. Det ser ut til at det er internasjonal enighet om en slik inndeling av lydene. I boken Hva er et navn? Tradisjoner, navnemoter, valg av fornavn og etternavn skriver Ivar Utne: «Konsonantene med mest klang er l, m og n.

Og det som skiller konsonanter og vokaler er jo at vokalene har renere klang enn konsonantene.» (Utne 2011: 105).

33

Systemet som Damaris Nübling bruker i sine utregninger, minner mye om McMahons skala.

Nübling setter opp denne tabellen (Nübling 2009: 81):

Vokalene er delt opp i fire grupper, med den laveste på topp. Hun plasserer også /j/ rett ved vokalene, akkurat som McMahon. Denne skalaen er imidlertid utarbeidet med tanke på tyske navn, og er derfor ikke ideell for norske forhold. For eksempel setter Nübling opp vokalen [ɐ], som i tysk blir uttalen av endelsen -er i navn som Peter, som eget punkt sammen med [ə].

Den beste løsningen for meg er å sette opp en egen skala som er mer nyansert enn Kristoffersens og bedre tilpasset norske navn enn Nüblings, men som følger prinsippene til de tre skalaene jeg har presentert over.

Jeg har valgt å sette opp min sonoritetsskala slik:

10 9 8 7 6 5 4 3 2 1

a, æ e, ø, å i, y, u, o

j l, r, ɭ m, n, ŋ, ɲ, ɳ

V f, s, ʃ, ç, h

b, d, ɖ, g

p, t, ʈ, k

Figur 2: Sonoritetsskala

34

Jeg benytter med andre ord en skala på 10 punkter, som er ganske lik Nübling og McMahon sine oppsett. Her gir jeg vokalene verdier fra 10 til 8, halvvokalen j verdien 7 og så videre ned til ustemte lukkelyder, som får verdien 1.

For vokalene bruker jeg samme fordeling som Nübling med å ta utgangspunkt i gruppene lave – mellomhøye – høye. Den «ekstra» vokalgruppen i Nüblings hierarki har jeg valgt å kutte ut. De vokalene jeg har ført opp, tilsvarer det Kristoffersen kaller “det umarkerte norske systemet” (Kristoffersen 2008: 14), som han setter opp slik (Kristoffersen 2008: 14):

Lave vokaler artikuleres med tungen langt nede i munnen (Kristoffersen 2008: 13), og får dermed en åpnere klang enn de høye vokalene, som uttales med tungen langt opp. Derfor er det naturlig å sette de laveste vokalene lengst opp på poengtabellen. Alle diftonger får verdi etter åpningsvokalen, for eksempel får ei i Heidi verdien 9. Jeg har valgt å bruke de

«vanlige» bokstavene for vokalene i stedet for å bruke lydskrift som Kristoffersen fordi det gjør det enkelt å holde oversikt. Det gjør også at skalaen lett kan brukes for å regne ut både lydlig sonoritetsverdi og sonoritetsverdi på grafemnivå.

Bokstavene c og x er ikke ført opp i tabellen. Uttalen av c vil alltid være [s] eller [k] i norske navn, og x leses som [ks]. Derfor er ikke disse aktuelle som egne punkter på lydnivå. På grafemnivå har jeg valgt å gi c verdi etter uttalen i det aktuelle navnet, det vil si at den ikke har en fast poengsum. Dette fordi c ikke refererer til et eget fonem i norsk, men heller brukes som alternativ skriftvariant for nettopp k og s. Med andre ord blir c-en alltid tolket ut fra omgivelsene, noe som gjør det naturlig å gi den verdi ut fra disse. X får samme verdi som ks på grafemnivå. Navnet Alexandra får dermed samme sonoritetsutregning som Aleksandra, selv om det første har 9 grafemer mens det andre har 10.

For å få mest mulig sammenlignbare verdier regner jeg ut hvert navns sonoritet ved å legge sammen verdiene for hver lyd eller hvert grafem i navnet, for så å dele på antallet

35

lyder/grafemer som navnet inneholder totalt. Da får jeg ut snittverdien for lydene og bokstavene i navnene, og det blir uproblematisk å sammenligne lange og korte navn. For Sara vil utregningen bli slik: 3 (s) + 10 (a) + 6 (r) + 10 (a) = 29. 29/4 = 7,3. Sara får altså sonoritetsverdien 7,3 ut fra dette systemet. For akkurat dette navnet er utregningen lik for grafem- og lydnivå, men for mange andre navn vil ulik uttale og skrivemåte føre til forskjellige resultater. Vi ser en del eksempler på dette ovenfor i gjennomgangen av uttalereglene jeg benytter for navnene. I det følgende går jeg gjennom navn som ikke har opplagt uttale.