DEL III. TELLINGENS OMFANG OG INNHOLD
3. Hver enkelt person som ikke hører inn under noen av de to gruppene som er spesifisert foran
Disse personene danner hver for seg egen familie (familie med én person).
Et ugift barn er regnet til samme familie som den eller de av foreldrene han/hun bor sammen med, uten hensyn til barnets alder.
I familier med ektepar er også tatt med eventuelle ugifte barn av bare den ene ektefellen og ugifte adoptivbarn og stebarn, men ikke fosterbarn.
Av reglene som er nevnt foran går det fram at personer (f.eks. ektefeller) som ikke var regist-rert bosatt i samme privatbolig, aldershjem, pleiehjem e.l., aldri er gruppert under samme familie.
Videre går det fram at gifte, separerte, skilte, enker og enkemenn ikke i noe tilfelle er regnet til samme familie som foreldrene. Når f.eks. et ektepar bor sammen med en skilt datter, danner ekte-fellene egen familie og datteren egen familie. Ellers kan nevnes at ugifte søsken som har felles bolig, der ingen av foreldrene er bosatt, hver for seg er regnet som særskilt familie.
I noen få tilfeller viste materialet som tellingen fikk fra Det sentrale personregister at personer med samme familienummer hadde forskjellig bosted (kommune). I slike tilfeller er personene delt på flere familier, slik at de som har samme bosted hører til én familie i tellingen. Dette er gjort uten at familienummeret i folketellingsfilen er endret, dvs. at det finnes tilfeller hvor to familier (i tellingen) har samme familienummer.
For å forenkle tabellkjøringer med familie som enhet er det innført et kjennemerke som er kalt
"kontaktperson for familien" (8.1.3.2) .
Tellingen omfatter i alt 1 702 142 familier.
7.3. Par
Som et par er regnet to personer av forskjellig kjønn, som hører til (registrert bosatt) i samme husholdning, og som er gift med hverandre eller er samboere (f.eks. forlovet) uten å ha inngått formelt ekteskap.
Ved etableringen av par som enhet i tellingen er det tatt utgangspunkt i husholdningene (sammen-satt som beskrevet i kapittel 10), on i de kontrollerte og korrigerte svarene nå spørsmål 1 på person-skjemaene. I den enkelte husholdning er først personer som er gifte og har sin ektefelle i hushold-ningen tatt ut som par. Deretter er samboere (se 8.3.1.4) koblet sammen. Når det er bare en person av hvert kjønn med kryss for samboer, utgjør disse to et par. Er det flere av hvert kjønn er det lagt par ved tilfeldig trekning blant de aktuelle personene, men alltid slik at et par består av en kvinne og en mann. Verken skjemaet eller andre kilder gav informasjon som kunne gi sikkerhet i sammenset-ningen til par i disse få tilfellene.
Tellingen omfatter i alt - 936 301 gifte par, og - 34 586 samboende par.
7.4. Husholdninger
En husholdning utgjøres av de personer (familier) som er registrert bosatt i samme bolig.
Tellingen omfatter altså samme antall privathusholdninger som antall boliger, i alt 1 523 508.
Familier som er registrert i samme institusjon utgjør en (felles) husholdning, mens enperson-familier uten fast bopel hver for seg utgjør en husholdning (med "uoppgitt husholdningstype"). Ellers er hver familie plassert til On bestemt husholdning (bohusholdning, privathusholdning).
Begrepet husholdning omfatter vanligvis bare privathusholdninger. Ved fordeling av personer eller familier, kan det av og til være ønskelig å ta med alle som er med i tellingen, og så skille etter husholdningstype, se 8.6.1.
7.5. Boliger
Tellingen omfatter alle boliger der minst én person var registrert bosatt på tellingstids-punktet, i alt 1 523 508 boliger.
I tellingen er tallet på boliger lik tallet på privathusholdninger.
En husholdning er derfor bestemt ut fra sammensetningen til husholdninger, se avsnittene om enheten husholdning (7.4) og (mer detaljert) om husholdningssammensetning i kapittel 10. Personer som ikke bor i privathusholdning bor altså ikke i noen bolig.
Til en bolig er som hovedregel regnet rom som er bygd (eller ombygd) til bruk for én eller flere personer med fellesskap i kost og losji, og hvor det er atkomst til rommene (rommet) uten at en må gå gjennom en annen bolig.
En bolig vil derfor som regel falle sammen med begrepet leilighet. Begrepet bolig blir brukt om privatboliger (se kjennemerket "husholdningstype").
Med bolig menes f.eks. rekkehusleiligheter, leilighet i tomannsbolig, leilighet i leiegård, blokkleilighet, hybelleilighet og hybel med egen inngang. Enebolig vil vanligvis være hus med en bolig.
Hybler uten egen inngang er som hovedregel ikke regnet som egen bolig.
I hybelbygg er imidlertid hver enkelt hybel alltid regnet som bolig. Dette gjelder også når flere hybler har felles gang, hall, bad og/eller kjøkken.
Videre er hybler for sykepleiere, legeboliger og rom som disponeres av privathusholdninger i sykehus, militærforlegninger eller felleshusholdninger alltid regnet som egne boliger.
Hybler eller rom for forpleide i felleshusholdninger er imidlertid ikke regnet som bolig.
Hybler uten egen inngang som ikke ligger i hybelbygg, institusjon e.l. og som bebos av per-soner som er registrert ifolkeregisteret på vedkommende adresse, er regnet til samme bolig som hoved-leiligheten.
For å gjøre tabellkjøringer lettere, er det i personfilen (tabel l fi l e og brukertjenestefi l e) innført et kjennemerke som er kalt "kontaktperson i husholdningen" (8.1.4.2). Dette gjelder bare for privatboliger. Utover dette er hver bolig gitt et "leilighetsnummer" som er tilordnet alle personer som bor i boligen (se 8.1.4.1).
33
8. Kjennemerkene
I dette kapitlet er det ved siden av de primære kjennemerkene som er hentet inn til tellingen også tatt med enkelte avledede kjennemerker. Lista over avledede kjennemerker er ikke fullstendig.
Kjennemerker
som er
laget etter spesielt ønske fra brukere er bare tatt med når Folketellingskontoret mener de har omfattende interesse også blant andre brukere. Vi må dessuten gjøre oppmerksom på at denne beskrivelsen gjelder mai 1984. Videre utnytting av dataene kan fore til at det avledes eller tilkobles kjennemerker som ikke er beskrevet her.Ved siden av problemet med hvilke kjennemerker vi skal ta med, er inndelingen eller ordningen i dette kapitlet et problem. Dette har vi løst ved å dele kjennemerkene i sju grupper; En gruppe for hver av de femenhetene som er nevnt i kapittel 7, og med egne grupper for det vi kaller "geografiske kjennemerker" og "identifikasjonskjennemerker".
8.1. Identifikasdonsklennemerker
I denne gruppen har vi tatt med kjennemerker som i første rekke er med for å identifisere den enkelte enheten. Siden kjennemerkene er med i tellingen som hjelp under bearbeidingen, er det ikke lagt særlig vekt på å forklare oppbygging og innhold i disse.
8.1.1. Fødselsnummer
Hovedidentifikasjonen er det offisielle, 11-sifrede fødselsnummeret som er tildelt hver enkelt person som er bosatt i Norge.
Nummeret skal tilfredsstille de krav som settes til fødselsnummeret (kontrollsifre), og inne-holde opplysninger om kjønn og alder. Både kjønn og alder er tatt med som egne kjennemerker (8.3.1.1 og 8.3.1.2).
8.1.2. Pulje- og referansenummer
Disse numrene ble brukt under utsending og innhenting av skjemaer, og ved dataregistrering og koding av opplysningene.
Puljenummeret er på to siffer (01 - 30, 32) og er tildelt etter hvor personen var bosatt på det tidspunktet skjemaene ble preutfylt før utsending.
Referansenummeret er tildelt løpende (seks siffer) innen hver pulje. I tillegg er det utledet et kontrollsiffer på grunnlag av de åtte sifrene i pulje- og referansenummer.
8.1.3. Familie
8.1.3.1. Familienummer
Tellingen har hentet inndelingen i familier fra Det sentrale personregister, på grunnlag av registerets familienummer. Familienummeret er det samme som (det 11-sifrede) fødselsnummeret til en av personene i familien.
Det samme nummeret er knyttet til alle personer som hører til samme familie.
8.1.3.2. Kontaktperson i familien
Ved utsending av skjemaer ble boligskjema sendt til en kontaktperson i hver familie.
For å kunne telle familier i en personfi
l e,
eller lage egne familiefiler på en enkel måte, har vi beholdt begrepet kontaktperson i resultatet fra tellingen.Den eldste personen i familien er valgt til kontaktperson. Det er bare valgt kontaktperson i familier som hører til privathusholdninger.
Tellingen omfatter i alt
- 1 702 142 kontaktpersoner (kode 1) - 2 338 990 andre personer (kode 2)
8.1.4. Husholdning og bolig 8.1.4.1. Leilighetsnummer
Hvert boligskjema fikk ved utsending tildelt et leilighetsnummer. Det samme nummeret ble knyttet til personene i den familien som boligskjemaet ble sendt til. Gjennom bearbeidingen (se kapit-tel 10) ble dette nummeret rettet slik at leilighetsnummeret i det ferdige materialet er felles for alle personer i samme (privat-)husholdning. Dessuten inneholder det informasjon om hvilke personer som ikke tilhører noen (privat-)husholdning. Se pkt. 8.6.1.
Leilighetsnummeret er på sju siffer pluss et kontrollsiffer.
8.1.4.2. Kontaktperson i husholdningen/boligen
Kontaktpersonen i en av de familiene som er bosatt i boligen er valgt til kontaktperson i hus-holdningen/boligen.
Tellingen omfatter i alt
- 1 523 508 kontaktpersoner (kode 1)
- 2 522 964 andre personer i privathusholdninger (kode 2) - 44 660 personer utenfor privathusholdninger (blank)
8.1.5. Par
8.1.5.1. Ekteparets/samboerparets nummer
Som identifikasjon på paret har vi brukt familienummeret dersom paret er gift, og kvinnens fødselsnummer når paret ikke er gift med hverandre.
Samme nummeret er tilordnet begge personene.
8.1.5.2. Inngår i par
Personer som inngår i et par er markert særskilt. Dette er gjort for å kunne telle par på en enkel måte. Antall par finnes ved f.eks. å telle kvinner som inngår i et par.
- 1 872 602 personer inngår i ektepar (kode 1) - 69 172 personer inngår i andre par (kode 2) - 2 149 358 personer inngår ikke i par (blank) 8.2. Geografiske kjennetegn på bostedet
Den enkelte person er i tellingen regnet å ha sitt bosted i den kommune og i den bolig hvor vedkommende var registrert som bosatt i folkeregisteret 1. november 1980. Hovedregelen er at en person skal registreres som bosatt der vedkommende regelmessig tar sin døgnhvile.
De viktigste registreringsreglene er ellers:
Bostedsforhold Skal registreres som bosatt i
Gift person som pga. arbeid, studier, avtjening Ektefellenes felles bolig av verneplikt e.l. oppholder seg utenom ektefelles
felles bolig
Ugift person som pga. studier, skolegang eller Foreldrenes/forsørgers bolig avtjening av verneplikt oppholder seg utenom
foreldrenes/forsørgers bolig
Ugift person med eget arbeid og som vanligvis Boligen der personen vanligvis bor ikke bor hos foreldre/forsørger
Person som pga. ferie, besøk hos kjente, for- Boligen der personen vanligvis bor retningsreise e.l. er fraværende fra boligen
der vedkommende vanligvis bor
Person som er forpl ei d i barnehjem, aldershjem, Barnehjemmet, aldershjemmet, pleiehjemmet eller pleiehjem eller er satt bort i privat pleie boligen hvor personen er i pleie
Person som er innlagt på sykehus eller anbrakt Boligen der personen var bosatt før innleggelsen på arbeidsskole, arbeidsanstalt eller fengsel eller anbringelsen
35
Personer som ikke kan henføres til en bestemt bolig, er regnet til gruppen "Uten fast bopel".
Personer uten fast bopel er registrert som bosatt i den kommunen hvor de sist hadde fast bosted.
Vanligvis er begrepet "Bosatt" brukt i samme betydning som begrepet "Registrert bosatt". Det er ikke innhentet opplysninger om midlertidig bosted. Det kan derfor ikke gis oppgaver over den til-stedeværende befolkning.
Opplysningene fra Folke- og boligtelling 1980 er ikke brukt til å rette opplysningene i folke-registrene.
8.2.1. Kommune/fylke
Tellingen bruker den kommuneinndelingen som gjaldt pr. 1. november 1980. Hver person, og der-med også hver familie, husholdning mv. har opplysning om bostedskommune.
De første to sifrene i det f i res i f rede kommunenummeret identifiserer fylket som kommunen hører til.
En liste over kommuner og fylker, med navn og nummer, samt tallet på personer som er med i tellingen, er tatt inn som vedlegg 1.
8.2.2. Grunnkrets/delområde
En av hovedmålsettingene ved folke- og boligtellingene har vært å gi statistikk for deler av kommuner. Det har også generelt vært et økende behov for statistikk for mindre områder innen kommunene og på tvers av kommunegrensene. Derfor startet Statistisk Sentralbyrå i 1976 arbeidet med en generell, stabil kretsinndeling. Kretsene blir kalt grunnkretser for å unngå forveksling med tidligere folke-tellingskretser og eksisterende skole- og valgkretser som dekker mer spesielle behov.
Et vesentlig siktepunkt var å kunne gi detaljert geografisk statistikk fra landbrukstellingen i 1979 og folke- og boligteltingen i 1980, men hensikten var også å få en geografisk enhet mer egnet for løpende statistikk.
Utgangspunktet for inndelingen har vært folketellingskretsene i 1970, men disse måtte mange steder nøye revideres i samråd med kommunene for å bli bedre egnet som en generell, geografisk basis-enhet.
I tellingsmaterialet er grunnkrets tatt inn som en firesifret kode, hvor de to første sifrene viser til delområdet.
Krav til grunnkretsinndelingen
Ut fra de formål inndelingen i grunnkretser skal tjene, ble det stilt en del krav som vi neden-for kort skal gjennomgå.
1. Grunnkretsene må utformes slik at grensene er uforanderlige over en rimelig tidsperiode.
Dette er et særdeles viktig krav. Stabile kretser er en helt avgjørende forutsetning for å kunne følge endringer på kretsnivå over tid. Grunnkretsenes omfang er definert ved adressene (gards- og bruksnr.
eller gateadresse).
2. Kretsene er i størst mulig grad søkt gjort sammenliknbare med folketellingskretsene i 1970 og tidligere tellinger slik at en kan følge utviklingen bakover i tid. Dette kravet strir imidlertid ofte mot kravet om at inndelingen skal bestå av sammenhengende geografiske områder og være hensikts-messig til kommunal og regional planlegging. Der den gamle inndelingen fra folketellingen ,i 1970 ikke
kunne nyttes direkte, har en likevel forsøkt å lage større enheter innen kommunen som kan sammenliknes.
I noen tilfeller har ikke dette lykkes, enten ved at den gamle inndelingen bestod av ikke geografisk sammenhengende områder, eller fordi dette ville føre til en inndeling som kommunen mente ikke var for-målstjenlig.
3. Grunnkretsene skal ikke være for store eller variere for mye i folketall og areal. Dette kravet er viktig for at grunnkretsen kan fungere som byggekloss ved inndeling i regioner av ulike slag.
I spredtbygde strøk ble det som utgangspunkt sagt at grunnkretsene ikke burde overstige 300-400 personer og i tettbygde strøk 500-600 personer.
Arealet i kretsene bør heller ikke variere for mye. Spesielt større ubebodde områder som f.eks. Finnmarksvidda og Hardangervidda, er delt inn i ubebodde grunnkretser, der grensene er lagt i vannskiller.
Grensene for grunnkretsene er også forsøkt lagt slik at de i størst mulig grad er ensartede når det gjelder bebyggelsesstruktur, natur- og næringsgrunnlag og slik at de kommunikasjonsmessig hører sammen. Folketellingskretser fra 1970 er f.eks. ofte blitt delt fordi de enkelte deler av kretsen nå ikke lengre hører sammen kommunikasjonsmessig.
Inndeling av delområder (bydeler/bygdelag)
Størrelsen på kommunene varierer svært mye. Det var derfor behov for å lage en fast inndeling som kunne gi data på et mer overordnet nivå enn grunnkretsen. En slik områdeinndeling vil være bedre egnet for data som blir for detaljert på kretsnivå, samtidig som den vil være bedre egnet enn kommuner til regionale oversiktsanalyser. Ut fra statistiske formål ble derfor grunnkretsene gruppert til delområder.
Delområdene er angitt ved de to første sifrene i det firesifrede grunnkretsnummeret, mens de to siste sifrene angir nummeret på grunnkretsen innenfor delområdet.
Delområdet har som hovedregel 1 000-3 000 innbyggere i spredtbygde strøk og 3 000-6 000 i mer tettbygde strøk. Kommuner med under 1 000-2 000 innbyggere er vanligvis ikke delt inn i delområder.
Opplysningen om hvilken grunnkrets en person bor i er knyttet til folketellingsmaterialet via adressekoden (se 8.2.3). I og med at alle personer i samme husholdning har fått samme adressekode, vil de også ha samme kretskode.
Nærmere dokumentasjon av kretsinndelingen kan en finne i en egen publikasjon for hver enkelt kommune ("Grunnkretser og tettsteder, dokumentasjon 1980), i Rapport 83/13, eller hos den enkelte kommuneadministrasjon.
8.2.3. Adressekode (rekkefølgenummer)
Alle personer med fast bopel har ifolkeregisteretopplysning om hvor i kommunen de er bosatt.
Denne adressen skal være
- en gatekode og et husnummer innen gaten på de steder hvor det er tildelt offisielle gate-/
veinavn og husnummer, og
- gards- og bruksnummer i andre områder.
I begge tilfeller kan det brukes et undernummer for videre detaljering. Adressekoden består altså av tre ledd, med henholdsvis fem, fire og tre siffer.
Det er ikke vanlig å bruke adressekoden til geografisk spesifikasjon i statistikk, men i enkelte tilfeller kan det lages statistikk f.eks. for et gårdsnummer eller en (eller flere) bestemt(e) gate(r).
Adressekoden er en viktig koblingsnøkkel (identifikasjonskjennemerke) i tellingen, se spesielt kapittel 10, om husholdningssammensetningen, som også beskriver rutiner for kontroll/oppretting av dette kjennemerket.
8.2.4. Handelsdistrikt
Statistisk Sentralbyrå har laget en standard for handelsområder. Standarden knytter sammen hele kommuner til handelsdistrikter. Handelsdistriktene er laveste nivå (tresifret) i en hierarkisk oppbygging som ellers omfatter handelsområder (tosifret) og handelsfelt (ensifret).
Inndelingen er gjort ut fra innenlandsk vareomsetning, bosetting og kommunikasjonsforhold i distriktet.
Vedlegg 1 viser hvilket handelsdistrikt den enkelte kommune hører til.
8.2.5. Menighet
Ved inndelingen til grunnkretser var det ikke noe absolutt krav om at kretsgrensene skulle følge kirkesognsgrensene. Adressenes tilhørighet til kirkesogn ble imidlertid registrert parallelt med grunnkretsinndelingen.
37
Menighetene ble registrert i adresseregisteret med et fortløpende tosifret nummer innenfor hver kommune. Adressene i den første menigheten ble kodet 01, adresser i menighet nr. 2 ble kodet 02 osv.
Det er denne tosifrede koden som er tatt inn i folketellingsmaterialet. Det er utarbeidet en egen katalog som med utgangspunkt i kommunenummeret og den tosifrede koden omkoder til en åttesifret kode for 9eistlig inndeling. Denne koden består av:
- ett siffer for bispedømme
- to siffer for prosti innen bispedømmet - to siffer for prestegjeld innen prostiet
to siffer for kirkesogn/kapel ldi strikt innen prestegjeldet - ett siffer for menighet innen kirkesognet.
I tillegg til de offisielle sogn, er det registrert kapelldistrikter som i praksis fungerer som egne menigheter, dvs. hadde egen kirke, egen kirkebokføring og eget menighetsråd. Kapelldistrikt er registrert så langt det var mulig, men de har flere steder uklare grenser.
8.2.6. Kommunetype
Grupperingen etter kommunetype bygger på oppgaver over kommunens sentralitet og befolkningens næringstilknytning. Klassifiseringen etter næringsstruktur knytter seg til de registrert bosatte i kommunen. Personer med arbeidssted i kommune A, men med bosted i andre kommuner er altså holdt utenfor ved fastleggingen av næringstallene for kommune A.
Type 1. Landbrukskommune (90 kommuner med i alt 226 318 personer).
Type 2. Mindre sentral, blandet landbruks- og industrikommune (80 kommuner med i alt