MRU og undervisning om romanifolkets historie kan se ut som en god kombinasjon for historiefaget. Undervisningen om dette tema, som i utgangspunktet har blitt beskrevet som uengasjerende og utilstrekkelig, kan se ut som det kan både engasjere og motivere elevene på videregående skole når man tar i bruk deltakende metoder. Ved å bruke metoder som engasjerer elevene virker det enklere å bevisstgjøre elevene om
menneskerettighetenes funksjon i samfunnet. Siden de didaktiske tilnærmingene til MRU er preget av elevenes deltakelse virket feltet som et tilskudd som passer godt til
historiefaget, som er et fag som også preges av at elevene selv skal være de som skaper kunnskapen gjennom dialog og deltakelse. Gjennom et fokus på utdanning gjennom menneskerettigheter har undervisningen hjulpet elevene å få en bredere og litt mer nyansert forståelse av menneskerettighetene, og dermed også fungert godt for utdanning om menneskerettigheter.
Undervisningen om romanifolket virker også å ha fungert som utdanning for
menneskerettigheter. Et underliggende mål med mitt prosjekt har jo vært å undersøke om undervisningen om romanifolket klarer å fremme et kosmopolitisk medborgerskap hos elevene. Her er det ingen garanti, men som vi allerede har diskutert så er det
kosmopolitiske perspektivet en del av den transformative utdanningen og ved å bygge på det teoretiske rammeverket til MRU kan undervisningen gi elevene noen nye perspektiver som drar de i retning av en holdningsendring hvor det kosmopolitiske perspektivet er representert. Undervisning om romanifolket kan føre til at elevene får et mer nyansert bilde på Norge og vårt forhold til menneskerettighetene. Vi er alle mennesker, og det er ikke slik at menneskerettighetsbrudd er forbeholdt de som lever i den ‘tredje verden’. Et annet underliggende mål med mitt prosjekt har vært å utforske om elevene blir klar over hvorfor man kanskje bør fremme toleranse når man ser hvor galt det kan gå når
fordommer får overtaket. Det Banks (2009) kaller for ‘utdanning for et transformativt medborgerskap’ er kanskje nødvendig om elevene skal klare å oppnå de ferdighetene
65
som trengs for å utfordre ulikhet innen deres egne samfunn, deres land og i verden forøvrig. En transformativ utdanning vil bevege seg fra det lokale til det globale og det er nettopp det som kan oppnås med undervisning om romanifolket. Når elevene ser
hvordan fordommer og undertrykking kan få store konsekvenser her hjemme så klarer de kanskje å koble det opp mot et større perspektiv. Det virker som de klarer å bli mer bevisst om urett som foregår her til lands, og ute i den vide verden, ved å lære om Norges behandling av våre nasjonale minoriteter. Elevene virker stort sett å ha
gjennomgått en bevisstgjøring om både menneskerettigheter generelt og mer spesifikt om eget samfunnsansvar.
Sluttvurdering av prosjektet
I kapittel 3 gjorde jeg rede for alle de metodiske valgene som har blitt gjort i
planleggingen og utførelsen av denne masteroppgaven. I kapittel 3.9 skrev jeg kort om oppgavens reliabilitet og validitet og nå som prosjektet nærmer seg slutten vil jeg forsøke å gi en sluttvurdering av prosjektet
Pålitelighet
Å gjennomføre en undersøkelse som ikke preges av kontekst, og som blir helt
verdinøytral er et mål som først og fremst er forbeholdt kvantitative studier. Å snakke om oppgavens reliabilitet blir sånn sett misvisende, for det normale kriteriet for
reliabilitet er at resultatene kan reproduseres og gjentas, men dette er jo så og si umulig innenfor kvalitative studier. Mitt epistemologiske utgangspunkt, samt alle valg jeg gjør underveis vil jo påvirke resultatet, og derfor vil ikke mine konklusjoner og slutninger sees på som objektive sannheter. I kvalitativ forskning kan vi heller snakke om pålitelighet, og jeg har hele veien prøvd og gjort rede for mine antakelser, og hva som kan ha påvirket meg i min rolle, og på hvilken teori jeg har vektlagt mest. Pålitelighet handler altså om jeg kan vise til at undersøkelsen er konsekvent gjennomført, og her føler jeg at jeg hele veien har vært åpen om valg av metoder og innfallsvinkler.
Jeg har forsøkt og holdt en transparent holdning gjennom hele prosessen og vært tydelig i alle valg jeg har gjort. Jeg føler at fortolkningen underveis er rimelig dokumentert og logisk konsekvent. Jeg har prøvd å svare på det oppgaven faktisk har spurt etter, og det er jo det validitet handler om. Svarer forskningen faktisk på de spørsmålene man har stilt nå, og ikke noe annet? Det går altså på troverdigheten til forskningen. Jeg føler jeg har reflektert underveis om hva som kan ha påvirket analysen. Jeg har blant annet vært klar over at deltakerne som stiller frivillig til intervju, mest sannsynlig også er de elevene som trives mest med muntlig aktivitet og sånn sett vil trives godt med deltakende metoder.
På samme måte har jeg også diskutert muligheten for at de elevene som stiller frivillig til et intervju også muligens er de samme elevene som er mest motiverte for skole og dette kan jo gi et bedre resultat for forskningen enn om mer umotiverte elever hadde stilt til intervju. En ting jeg merket meg etter å ha gjennomført analysen var at enkelte
deltakere var mye mer representert enn andre, og dette skjedde tross for at jeg prøvde å være påpasselig underveis med at alle fikk ordet. Det er ikke sikkert dette har påvirket analysen noe, men jeg ønsker allikevel å dele det.
Overførbarhet og bekreftbarhet
Kan resultatet fra denne forskningen overføres til andre fenomener? Funnene i denne masteroppgaven er som sagt preget av mine egne fortolkninger av et materiale, og derfor representerer ikke dette en objektiv sannhet om hvordan undervisning om romanifolket skal gjennomføres i skolen. Målet med masteroppgaven har heller vært å
66
belyse et alternativ til dagens undervisningspraksis om romanifolket. Det er mulig at man kan bruke resultatet fra denne forskningen å overføre det til andre fenomener, men det er veldig viktig å poengtere at dette ikke er en fasit for verken undervisning om
romanifolket eller for MRU.
Funnene mine har samsvart med tidligere forskning hva gjelder elevenes forkunnskaper om nasjonale minoriteter som har blitt opparbeidet gjennom skolegangen. På en annen side så samsvarer ikke mine funn med rapportene om at romanifolket er et tema som ikke engasjerer elevene, og dette har nok en sammenheng med at jeg ikke har forsket på ‘normal’ praksis. Utgangspunktet for dette prosjektet har jo vært et ønske om å gjøre undervisningspraksisen mer motiverende og engasjerende for elevene. I bunn og grunn har dette vært et utviklingsprosjekt, og det kan virke som at MRU kan være et fruktbart fagfelt for å gjøre romanifolkets historie mer aktuell. Men jeg er ikke i noen posisjon hvor jeg kan avkrefte rapportene som utgjorde første del av tidligere forskning. Det eneste jeg kan trekke frem er at kombinasjonen av menneskerettighetsundervisning og historiefaget har et potensiale for å gjøre nasjonale minoriteter mer spennende for elever i den
videregående skolen.
67