Første beskrives noen langsiktige utviklingstrekk. Deretter presenteres forutsetninger og vurderinger av hvordan utviklingen vil kunne bli fremover for de fire personellkategorier.
Utviklingstrekk
Helse- og omsorgssektoren har vært preget av en betydelig og langvarig vekst. Ikke minst har sysselsettingen vokst mye de siste 40 årene. Målt i verdiskaping er også veksten sterk.
Sektoren har økt sine andeler av BNP betydelig. En rekke forhold har bidratt til den sterke veksten:
• Generell inntekts- og velstandsøkning med standardhevinger i tjenestetilbudet.
• Overføring av omsorgs- og pleieoppgaver, som tidligere i stor grad skjedde i familien, til det offentlige.
• Medisinske og teknologiske fremskritt med økte diagnostiserings- og behandlingsmuligheter.
• Behov som på sett og vis er ”umettelige”, og hvor folks prioriteringer og preferanser for bedre tjenester formidles gjennom valg og det politiske systemet.
• Et økende antall ressurskrevende brukere under 67 år har spilt en vesentlig rolle for veksten de siste årene, mer enn veksten i antall eldre, selv om dette også har spilt en viss rolle.
Helse- og omsorgssektoren er hovedsakelig offentlig finansiert: spesialisthelsetjenesten gjennom statlige midler, og pleie og omsorg over kommunale budsjetter. Veksten og vekstmekanismene gjør seg følgelig gjeldene over hele landet, men med enkelte regionale forskjeller. I Stavangerregionen har aktivitetsveksten de siste ca. ti år vært sterkere enn på landsbasis. Det gjelder særlig for pleie- og omsorg, og i noen grad også for spesialisthelsetjenesten. En region med betydelig befolkningsvekst og en relativt velstående befolkning, er viktige bakgrunnsfaktorer for dette.
Strukturelle trekk og trender av generell karakter med betydning for sysselsetting og bemanningsstruktur, gjør seg også gjeldene i Stavangerregionen. I spesialisthelsetjenesten skjer det omlegginger med økt vekt på dagopphold og poliklinisk behandling. Når det gjelder personellstruktur, er spesialisthelsetjenesten preget av en bemanning med høy grad av spesialisert personell: Over tid har det blitt flere leger og mange spesialsykepleiere, men færre med helsefagarbeiderutdanning og tilsvarende. En markert trend i kommunene er en gradvis forflytting av ressursinnsatsen fra institusjoner til hjemmebaserte tjenester. I kommunal pleie og omsorg utgjør helsefagarbeidere (inklusive omsorgsarbeidere og hjelpepleiere) en noe større gruppe enn sykepleierne. Et interessant trekk her er videre at spesialsykepleiere, som ikke er noen stor gruppe, øker i antall. Det gjelder særlig innen gruppene psykiatri og geriatri.
En sjettedel av arbeidsplassene i Stavangerregionen er innen helse og sosial. I alle kommunene gir helse- og sosialsektoren et betydelig antall arbeidsplasser. Stavanger har med over 14 000 ansatte i sektoren nær på halvparten av arbeidsplassene. At sykehuset ligger her har selvsagt betydning. Sandnes har nesten 5 000 sysselsatte. For øvrig har Sola, Egersund, Time, Klepp og Hå kommuner over tusen arbeidsplasser i denne sektoren.
Pleie og omsorgssektoren har som nevnt økt mye i Stavangerregionen. I 1999 hadde dette området 5,24 prosent av nasjonale utgifter til pleie og omsorg. Denne andelen var økt til nærmere 6 prosent i 2009. I samme tidsrom økte befolkningsandelen fra 6,3 prosent til 6,7 prosent. Som på landsbasis har det vært en trend med økende satsning på hjemmetjenester.
Antallet mottakere av slike tjenester har i tidsrommet 1999 - 2008 økt mye i denne regionen, 20 prosent, mot 13 prosent på landsbasis. Dertil kommer at i tiåret 1999 - 2009 økte også antall institusjonsplasser for eldre og funksjonshemma med 5 prosent i Stavangerregionen, mens det var en nedgang på 2 prosent i landet totalt sett. Veksten i utgifter og sysselsetting har vært særskilt stor i vekstkommuner som ligger nær Stavanger: Sandnes, Time, Gjesdal, Sola, Randaberg og Rennesøy.
Stavangerregionen har en forholdsvis ung befolkning. Et mål på dette er den aldersmessige bæreevnen, definert som antall personer i yrkesaktiv alder (16-66 år) per antall eldre i gruppen 67 år og mer. I 2010 hadde regionen en aldersmessig bæreevne på 6,6 mot 5,2 på landsplan.
Det er alderssammensetningen i sentrale og vekstkraftige kommuner i regionen som gjør at aldersbæreevnen er høy. Mer perifere kommuner har en aldersbæreevne som ligger nær eller under landsgjennomsnittet, og i disse kommunene finner man forholdsvis mange mennesker som er over 80 år.
Beregningsmessige føringer og forutsetninger
Hva med utviklingen fremover? Hvilke føringer og forutsetninger kan legges til grunn for etterspørselsvekst og tilgang på kvalifisert personell? Følgende hovedelementer er lagt til grunn for beregninger og vurderinger:
• Etterspørselsside: Behovet for hver av personellkategoriene avhenger av vekst i befolkning (i forhold til totalt antall, aldersfordeling og kjønn), samt generell økonomisk vekst. Disse variablene kombinert med parametere for personellinnsats i ulike aktivitetsområder bestemmer aktivitetsnivå og dermed personelletterspørsel i de ulike deler av helse- og omsorgstjenesten.
• Tilbudsside: Tilgang på arbeidskraft i de ulike personellkategorier bestemmes av sysselsetting i utgangspunktet, årlig tilbud av nyutdannete kandidater, eventuell tilgang av personer som har vært ute av arbeidslivet minus årlig avgang, enten til andre yrker eller til alderspensjon.
• Befolkningsutvikling og demografi er en vesentlig vekstfaktor. For det første indikerer SSBs prognosemodeller for befolkningsutvikling en betydelig samlet befolkningsvekst. Av spesiell interesse er de eldre. Gjennomsnittsalderen øker, og særlig antall personer over 80 år, øker mye etter 2020.
• Denne ”eldrebølgen” blir særlig viktig med tanke på økt etterspørsel og bemanningsbehov. Gjennomsnittsforbruket av helse- og omsorgstjenester øker med alder. Antallet med kroniske sykdommer: kols, diabetes, demens mv. kan forventes å øke som følge av at prevalensen øker mye med alder. Særlig demenssykdommene, hvor forekomsten er spesielt høy i de høyeste aldersgruppene, skaper er betydelig tjenestebehov.
• Det er grunn til å tro at en forventet fortsatt vekst i nasjonalinntekt kombinert med ulike typer av etterspørselsdrivere, fortsatt vil kunne bidra til heving av tjenestetilbudet og vekst i bemanningsbehov utover det som ligger i befolkningsvekst og demografi. Befolkningen - og velgernes - økte forventninger og krav til et godt tjenestetilbud spiller en viktig rolle i så måte. Andre faktorer er teknologisk og medisinsk utvikling med økte bemannings- og diagnostiseringsbehov, samt økt privatfinansiert etterspørsel bl.a. for å komme raskere frem i helsekøene.
• Det er samtidig grunn til å tro at budsjettmessige rammer vil sette begrensninger for hvor mye sektoren kan vokse. Kombinert med omstillinger og organisatoriske grep, kan man få til personellmessige innsparinger på enkelte områder, men det har vi imidlertid ikke hatt grunnlag for å tallfeste. Aspekter ved dette er samhandlingsreformen med overføring av pasienter og oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, økt vekt på oppfølgning av pasienter hjemme, og etter hvert mer bruk av til dels ressursbesparende velferdsteknologier
Hovedfunn og vurderinger personellkategorier
Hovedmønsteret som fremkommer, basert på modellberegninger og intervjuer, er at etterspørselen etter kvalifisert personell vil øke betydelig. Dersom det ikke foretas grep vil det kunne bli knapphet på arbeidskraft i alle fire personellkategorier som vi har sett på. Til dels vil veksten være knyttet til en forventet sterk befolkningsvekst i regionen. Fra utover i 2020-årene vil dessuten ”eldrebølgen” med et økende antall eldre over 80 år, slå ut i økende tjenestebehov. Dertil kommer generelle trender knyttet til en økonomisk utvikling preget av fortsatt vekst, medisinske fremskritt og krav til et stadig bedre tilbud av helse- og
omsorgstjenester. I forventningene til et bedre tilbud ligger også behov for høyere og mer spesialisert kompetanse. Det gjelder både spesialisthelsetjenesten og pleie og omsorg. Denne tendensen forsterkes av en generell trend i retning lengre utdanninger og høyere formelle kompetansekrav. Beregnet knapphet på fagpersonell trekkes både opp av mange deltidsstillinger og mangelfull tilgang på nyutdannet personell.
I 2009 hadde man 4 360 sykepleiere i regionen. Behovet for sykepleiere vil øke i takt med generelle veksttrender i helse- og omsorgssektoren. Ved en middels befolkningsvekst vil det kunne bli en manko på ca. 700 årsverk i 2030. Det utgjør ca. 20 prosent av beregnet årsverksinnsats i dag. Særlig vil veksten i kommunal pleie og omsorg knyttet til innføring av samhandlingsreformen, ”eldrebølge” og at kommunene må ta ansvar for flere og sykere mennesker slå ut på etterspørselen. Men også spesialisthelsetjenestens behov for sykepleiere og spesialsykepleiere (som først går gjennom ordinær sykepleierutdanning) vil øke.
I 2009 var det 4 241 helsefagarbeidere (inkl. hjelpepleiere og omsorgsarbeidere) i regionen.
Behov for helsefagarbeidere vil kunne øke betydelig som følge av den forventede eldrebølgen. Ved middels befolkningsvekst vil det kunne bli en manko på ca. 1 300 i 2030.
Det utgjør ca. 45 prosent av beregnet årsverksinnsats. Viktige årsaker til beregnet knapphet er lave stillingsandeler i yrket, og at relativt få unge går inn i lære, til tross for at relativt mange tar Vg2 Helse og sosial. At det heller ikke utdannes mange praksiskandidater, bidrar også til knapphet på personell.
I 2011 var det anslagsvis 180 årsverk intensivsykepleiere i regionen. Også for denne kategorien vil etterspørselen kunne vokse, først og fremst som følge av et økende antall eldre og syke som må overvåkes og følges opp i spesialisthelsetjenesten. Dertil kommer at deres kompetanse vil bli mer etterspurt også i kommunehelsetjenesten etter hvert som kommunene må ta ansvar for flere tidlig utskrevne og syke mennesker. Ved middels befolkningsvekst vil det kunne bli en manko på anslagsvis 70 intensivsykepleiere i 2030. Det utgjør ca. 40 prosent av dagens årsverksinnsats. En viktig årsak er mangelfull tilgang på nyutdannede, blant annet som følge av et lavt antall studieplasser.
I 2009 var det vel 100 årsverk med geriatriske sykepleierutdanning i regionen. Dette er en type kompetanse som er etterspurt og som vi antar i økende grad vil bli brukt fremover.
Kroniske sykdommer, multidiagnoser og at kommunene får ansvar for flere og sykere mennesker, vil kunne øke kommunens behov for og bruk av denne type kompetanse langt ut over det som er dagens praksis. Særlig vil den høye forekomst av demens i de eldste aldersgruppene kunne slå ut sterkt. Vi har antatt en underdekning sett i forhold til reelle behov i utgangspunktet på ca. 100 årsverk i dag. Denne underdekningen vil kunne økes til ca. 150 årsverk i 2030, og det utgjør ca. 140 prosent av dagens årsverksinnsats. En viktig årsak er mangelfull tilgang på nyutdannede, blant annet som følge av et lavt antall studieplasser.