Det neste eksempelet på italiensk rape-revenge er The Last House on the Beach fra 1978. I motsetning til de tre filmene vi hittil har gjennomgått er dette et mer klassisk stykke rape-revenge. Dette signaliseres også tydelig gjennom tittelen, som alluderer til The Last House on the Left, men også denne filmen divergerer noe fra normen, og den hører i vel så stor grad inn under thriller-sub-sjangeren home invasion – filmer hvor en gruppe mennesker får hjemmet sitt invadert av kriminelle som terroriserer og holder dem som fanger.
I The Last House on the Beach møter vi tre unge menn som raner en bank og deretter søker tilflukt i et avsidesliggende sommerhus ved stranda. Huset eies av en katolsk skole og er okkupert av nonnen Søster Cristina og fem av hennes unge kvinnelige studenter som leser til eksamen. En hushjelp blir brutalt slått i hjel med et strykejern i det hun prøver å flykte, mens Søster Cristina og de unge studentene blir holdt som gisler. Kvinnene blir i tur og orden terrorisert, ydmyket og voldtatt, før den gudfryktige Søster Cristina omsider får nok og finner ut at hun blir nødt til å bryte det femte bud. Hun henger av seg korset hun har rundt halsen og dreper de tre gisseltakerne en etter en.
For seere med kjennskap til italiensk sjangerfilm kommer fremstillingen av en gudfryktig nonne kanskje som noe overraskende. Nonnen er en gjennomgangsfigur italiensk sjangerfilm, men hun fremstilles tradisjonelt sett som en frivol figur. I den italienske sex-komedien er nonner ofte portrettert som naive og lettlurte, og kløktige menn er som oftest i stand til å narre dem til både å kle av seg og ha sex. Den mest ekstreme portretteringen av nonner som
55
seksuelle vesener finner vi imidlertid innen exploitation-subsjangeren nunsploitation. Disse filmene har som regel handling lagt til lukkede klostermiljø i gamle dager, og her får
nonnenes forbudte eller undertrykte seksualitet fritt utløp. Unge gartnere forføres over en lav sko, mens flere nonner har hemmelige lesbiske affærer. De eldre sjefsnonnene fordømmer oppførselen, men avslører raskt sine egne sadistiske lyster når de med brede smil pisker og tukter de unge nonnene for deres usømmelige oppførsel. De unge nonnene er som regel seksuelle kvinner fulle av begjær som har blitt plassert i klosteret mot sin vilje, mens for de eldre nonnene er det makt og posisjoner innad i klosteret det som er viktigst. Fromme eller jomfruelige skikkelser med en oppriktig gudetro er sjeldent å finne i disse filmene, og om de finnes blir de som regel lokket inn i ”synden” av sine forføreriske medsøstre.
Det er verdt å merke seg at rollen som Søster Cristina i The Last House on the Beach spilles av den brasilianske skuespillerinnen Florinda Bolkan, som noen år tidligere selv spilte hovedrollen i nunsploitation-filmen Flavia, the Heretic (Gianfranco Mingozzi, 1974). Synet av Bolkan i nonnedrakten gir dermed visse assosiasjoner og forventninger, men disse innfris altså ikke. Søster Cristina er en nonne med omsorg og nestekjærlighet. Hun viser ingen tegn på kjødelige lyster, og når hun blir voldtatt av mennene fremstilles dette tydelig som et overgrep.
Til tross for det hun blir både voldtatt og ydmyket fremviser ikke Søster Cristina noen
hevnlyst. Hun er først og fremst er opptatt av å beskytte de unge jentene hun har ansvaret for, og inngår sågar en pakt med gisseltakernes leder, Aldo, om at hun vil pleie en av mennene som er skadet, mot at de holder seg unna jentene. Det er først når denne pakten brytes – en av de unge jentene blir voldtatt og drept med en spiss trekjepp – at det koker over for Søster Cristina og hun bestemmer seg for å eliminere mennene.
Det store spørsmålet er imidlertid om Søster Cristinas handlinger kan kategoriseres som hevn.
Hun later ikke til å være ute etter å hevne sin egen voldtekt eller drapet på den unge jenta, men snarere å ville beskytte de resterende jentene fra å møte en lignende skjebne. I
motsetning til Emanuelle in Emanuelle’s Revenge og Lise i The Gestapo’s Last Orgy bruker ikke Søster Cristina sin egen kropp for å lokke mennene i en felle. Hun benytter i stedet anledningen mens hun pleier den skadde mannen til å injisere ham med en dødelig overdose, og bruker hans pistol til å skyte den andre i hodet. Hun eliminerer mennene effektivt og kjølig, men uten noen underliggende sadisme. Kontrasten er stor til for eksempel Emanuelle i Emanuelle’s Revenge, hvis mål er å påføre sitt offer mest mulig lidelse. Mens Emanuelle
56
tørster etter hevn, er Søster Cristinas mål overlevelse, og hennes handlinger fremstår således som mer nødvendige.
Men før Søster Cristina får mulighet til å ta den siste mannen, lederen Aldo, klarer han å overmanne henne. Han blir imidlertid skadeskutt av en av de unge jentene, som har fått fatt i en rifle. Aldo blir deretter omringet av de andre jentene, som rasende går løs på ham med kjepper og river som de brutalt slår ham i hjel med. I motsetning til drapene utført av Søster Cristina fremstår ikke denne siste voldshandlingen som nødvendig, men som en ren
hevnaksjon – et utbrudd av raseri og hevngjerrighet hvor de fornedrede unge jentene
gjenreiser seg gjennom å fullstendig utslette sin overgriper. Filmen avsluttes med nærbilder av en tydelig ukomfortabel Søster Cristina som snur seg bort. Hennes reaksjon må kunne
beskrives som noe tvetydig – med en mulig tolkning at hun vender seg bort i avsky over hvordan mennenes brutalitet har provosert frem en tilsvarende brutalitet fra de uskyldige, unge kvinnene.
De ekstreme nærbildene av de rasende unge kvinnenes maniske ansikter, intensiteten på soundtracket og Søster Cristinas vemmelsesreaksjon gir scenen et mer ukomfortabelt preg enn hva man kanskje ville forvente. Selv om filmen sympatiserer med kvinnene fremstilles ikke deres hevnakt nødvendigvis som noe positivt. Mens filmen legitimerer og velsigner Søster Cristinas voldelige handlinger som berettigede, gir den siste scenen et noe annerledes inntrykk, og det virker som om filmen stiller spørsmålstegn ved hvorvidt kvinnene har dratt sin hevntørst for langt. Dette er stikk i strid med de klassiske rape-revenge-konvensjonene.
Rikke Schubart poengterer at de kvinnelige voldtektshevnerne fritas for skyld, og drar som eksempel frem den kjente poster-teksten fra I Spit on Your Grave: ”This woman has just chopped, broken and burned four men beyond recognition… But no jury in America would ever convict her!” (Schubart 2007, s. 97).
Likevel er ikke en problematisering av legitimiteten i kvinnenes hevn unikt for The Last House on the Beach. Vi kan også spore den samme problemstillingen i de tidligere italienske eksemplene på sub-sjangeren: Emanuelle i Emanuelle’s Revenge går så langt i sin
altoppslukende søken på hevn at hun til slutt mister kontrollen og selv må bøte med livet, mens Daniela i Werewolf Woman blir fullstendig sinnsyk etter at hun har utført sin hevn. Det er verdt å merke seg at disse tendensene er tilstede allerede i de tidligste eksemplene på de italienske rape-revenge-filmene, for som vi snart skal se blir de kvinnelige hevnernes legitimitet problematisert i stadig økende grad i de senere eksemplene på sub-sjangeren.
57