Heltediskurs og maskulinitetsdiskurs

Heltediskursen ble synlig på mange måter i tekstanalysen og det kan skilles mellom forskjellige dimensjoner i representasjonen av heltemotet. Disse dimensjonene forekom likevel med relativ lik frekvens i forskningsstoffet og ingen av dimensjonene hadde en

hegemonisk posisjon. Heltemotet er ofte knyttet til utøving av farlige ting og dermed er livets store spørsmål en del av heltemotet. I denne forstand får heltemotet en sublim karakter.

Heltediskursen blir også trukket på ved oppbygging av subjektposisjoner tekstens objekter; de blir posisjonert som helter og idoler. Begge disse dimensjonene kan også forstås som

tilhørende en statusdiskurs; de gjør mulig å skille seg ut fra andre. I tillegg kom det også fram i tekstanalysen en klassisk helteforestilling som en ren arketype¹¹³ og sagnfigur. Jeg behandler maskulinitetsdiskursen sammen med heltediskursen, fordi heltemotet er tradisjonelt sett på som maskulint og fordi maskulinitetsdiskursen blir knyttet til heltediskursen i

forskningsstoffet.

I begge analyseobjekter av Skimbaaja der heltediskursen viser seg, altså i lederartikkelen (B608-5) og personportrettartikkelen ”På ekstreme grenser” (B608-34), trekker journalisten på en klassisk helteforestilling. Disse tekstene kan ses i forbindelse med Vogler (1999) sin modell av heltemotet. Vogler har skissert ”The Heroes Journey”, som er et klassisk mønster av hvordan heltemotet bygges opp. I denne sammenheng bruker jeg som et eksempel teksten i lederen (B608-5) og skal se på noe trinn av Vogler sin teori i forhold til denne artikkelen.

Temaet i artikkelen dreier seg om risikotaking og opplevelser. I teksten bygger journalisten opp en helteforestilling for basehopperen Karina Hollekim, som har skadet seg i forbindelse med hopping. Første trinnet i Vogler sin modell heter ”The Call of Adventure”, som betyr at hovedpersonen i teksten møter problemer eller utfordringer som må løses. I dette tilfellet kan denne utfordringen være en aktivitet, som en må drive for å få ”sterke opplevelser” som ses å

113 Med begrepet arketyp menes det ”ancient patterns of personality that are the shared heritage of the human race” (Vogler 1999, s. 29).

være nødvendige i livet. Likevel er denne aktiviteten meget risikofull, så opplevelsene kommer ikke gratis, men man må satse alt og møte en rekke farer. Vogler kaller dette

”Refusal of the Call” eller ”the Reluctant Hero”; helten møter vanskeligheter som kan true hennes reise til belønningen, men hun må overvinne dem. Til det får hun hjelp av ”The Mentor”, som oppmuntrer helten og tror på henne. I artikkelen skrives det, at Hollekim lærte av sin ”mentor” om de farene som basehopping innebærer. Men mentoren kan ikke gjøre ting på vegne av helten. Helten må selv gå over den første terskelen (”Crossing the First

Threshold”) og møte eventyret (”Approach to the Inmost Cave”). Dette gjorde Hollekim, hun valgte å hoppe uansett om det var risikabelt og farlig (”The Ordeal”) for å få belønningen sin i form av sterke opplevelsene (”Reward”). Slik som fikk vi se ved dette tilfellet, det går ikke alltid så godt med helter i det virkelige livet; Hollekim kom ikke tilbake (Return with the Elixir) fra eventyret sitt som seierherre¹¹⁴.

Sammenlikning med lederartikkelen og Voglers teori viser, hvordan heltemotet bygges opp rundt en struktur som ligner et sagn. Å bringe denne strukturen inn i et magasin, hvor innholdet er basert på noe annet enn fantasi, konnoterer sterkt til tabloidisering.

Helteforestillinger og heltesagn kan også ellers knyttes til tabloidisering; Dette innebær at magasinene tilbyr lesere lettlest, bløtt og berørende lesestoff som fører tanker vekk fra hverdagen. Typisk for heltemot og helteforestillinger er at de handler om de store ting i livet;

ofte er det spørsmål om liv og død som i seg selv er en meget polarisert og dermed lett forståelig sak som angår alle. Helter møter farlige ting, de kjemper og klarer seg. Denne vekker følelser; beundring, frykt, glede. Den sublime karakteren til heltemotet gjør også at dette er noe man har lyst til å identifisere seg med (Ilundàin-Agurruza 2007). Dette blir ytterlig forsterket måten av heltemotet blir representert; en helteidentitet er noe som er verdt å etterstrebe.

Helteegenskaper i idrett er tradisjonelt knyttet til menn og maskuliniteten (se f.eks. Lippe 2007, 2008; Whannel 2002). Heltemotet og det klassiske heltesagnet, som blir framstilt i noen artikler, konnoterer til mannlige arketyper. Ifølge Helland (2003) har idrett historisk sett vært

114 Fallskjermen hennes åpnet seg ikke ordentlig og hun falt i bakken med høy fart. Hun skadet særlig beinene sine alvorlig (B608-5).

en arena for å framvise kjønn og å skille kjønnene fra hverandre. I idretten har mennene hatt – og har fortsatt – en mulighet å gjengi urgamle forestillinger og myter av hvordan er det å være en mann. Maskulinitet har en nøytral posisjon i det vestlige samfunnet (Bourdieu 2000) – og akkurat der kommer dets styrke til syne. Maskulinitetsdiskursen i idretten har en hegemonisk posisjon og det har blitt et doxa – det tas som gitt uten å reflektere det¹¹⁵.

Det mannlige ses som det normale og utgangspunkt i idrett og tradisjonelt har også friluftslivet vært en arena der mannlighet har en sterk posisjon (Singsaas 2006). Moderne idrett er en av de mest kjønnssegregerte og maskuline institusjoner i dag (Saunes og Dahlen 2004). Kjønnsmessige forestillinger gjenoppleves i medier igjen og igjen, og slik reproduserer de den hegemoniske maskulinitetsdiskursen. Lippe (2005; 2007) kaller mediesporten som en maskulin eksponeringsindustri der maskulinitetsdiskursen¹¹⁶ stadig reproduseres.

Journalistikken om ekstremsport, som Fri Flyt og Skimbaaja kan ses å være en del av, avviker likevel fra den konvensjonelle sportsjournalistikken i denne forstanden. Kjønnene blir ikke fremstilt som motsatte (Saunes og Dahlen 2004, s. 107) og også kvinnelige utøvere blir framstilt som helter. Likevel er det slik at det også i denne journalistikken er det mannlige og mannlige egenskaper som kommer fram; det snakkes hovedsakelig om verdier og interesser som kan ses som mannlige¹¹⁷. Et godt eksempel på dette er en maskinmetafor om kroppen.

Kroppen ses som en form for maskin, som trenes og brukes for å teste ut ferdigheter, tøye grenser og trosse naturen. Denne instrumentmetaforen er mye brukt ikke bare i den konvensjonelle sportsjournalistikken men også når det dreier seg om friluftsliv i form av ekstremsport. Dette gjelder også ved flere tekster i forskningsstoffet, der det for eksempel ikke legges vekt på helsemessige konsekvenser av skikjøring. Maskinmetaforen kan også

115 Et doxa blir definert hos Prieur og Sestoft (2006, s.56) på følgende måte: ”det ubevidste lager af viden, der ikke sættes spørgsmålstegn ved, alt det, der ses som selvfølgelig eller som common sense.”

116 Den kan ses som et eksempel på en overordnet kjønnsmessig struktur som er underliggende i mange

samfunnsmessige dimensjoner. Å studere disse kjønnsregimer kan gi forståelse hvordan kjønnsordenen fungerer i samfunnet (Langeland 2008).

117 Se tekstanalyse om analyseobjektet A54-98, s. 62

betraktes som maskulin (Lippe 2008). Slikt de diskursene som ekstremsport- og

friluftslivsjournalistikken trekker på bidrar delvis til den hegemoniske maskulinitetsdiskursen.

Heltemotet stammer fra normative romantiske idealer som har opprinnelsen i en romantisk oppfatning om forholdet mellom mennesket og natur (Mæland 2004). Samtidig har heltemotet også røtter i friluftslivstradisjon (Horgen 2006). Som identitet passer heltemotet godt til den postmoderne tiden, der etterspørsel av sikkerhet karakteriserer samfunnslivet (Furedi 2002).

Men den tradisjonelle helten, som tar risiko og setter livet sitt på spill, er ikke lenge en rollemodell som settes pris på i nåtidens samfunn. Nåtidens helter er de, som er i en offerposisjon (Furedi 2002).

Til tross for at friluftslivet som sosialt fenomen er ikke statisk men et fenomen hvor også de nye verdiene i samfunnet viser seg (Odden 2008; Skogen 2001), kan disse tradisjonelle

helteforestillingene kanskje likevel ses som en reaksjon mot nåtidens dominerende forestilling om heltemotet. Ifølge Furedi (2002) er denne endringen av heltemotets innhold tilknyttet en breiere samfunnsmessig tendens der nåtidens kultur ringeakter individets rolle som et aktivt og handlende menneske¹¹⁸. Denne forestillingen er tankemessig ukjent i friluftslivet. Kanskje friluftsliv og ekstremsport i denne sammenhengen representerer konservative verdier, hvor den gamle forestillingen om helten og maskuliniteten spiller en rolle ¹¹⁹.

118 Furedi bruker begrepet ”diminished humanity” for å avbilde dagens holdninger for et menneske: ”The celebration of safety alongside the continuous warning about risks constitutes a profoundly anti-human intellectual and ideological regime. It continually invites society and its individual members to constrain their aspirations and to limit their actions. The call of restraint can now be heard everywhere, be it in discussions on science, school and living standards. Such continous lowering of expectations can be justified through an exaggerated presentation of the destructive side of science, or through the projection of people as fragile individuals who cannot be expected to cope” (Furedi 2002, s. 13)

119 Denne betraktningen av maskulinitets posisjon i friluftslivet blir støttet av Saunes og Dahlén (2004); ifølge dem eksisterer det i ekstremsportmiljøer og -journalistikken en slags kjønnsnøytralitet, men likevel “kan det virke som jentene er veldig opptatte av å ikke virke „jentete‟, at de kjemper for å få være „en av gutta‟” (Saunes g Dahlén 2004, s. 107).