Ekspertdiskurs

I tekstanalysen kom ekspertdiskursen til syne i form av mange ulike f mer for

ekspertkunnskap. Jeg skiller her mellom tre forskjellige dimensjoner: for det første, det trenges en ekspert og ekspertkunnskap for at virksomheten kunne drives trygt. For det andre, hvem som helst kan tilegne seg kunnskap og bli en ekspert. For det tredje, teksten bygger opp en subjektposisjon der noen framstår som en ekspert. Av disse er den andre dimensjonen i en hegemonisk posisjon særlig i den norske delen av forskningsmaterialet, mens den tredje dimensjonen viste seg ofte i de finske tekstene.

Den første dimensjonen kan knyttes til konsumerisme på samme måte som teknologidiskursen; den framhever en produsent-konsument -konstellasjon, hvor pengeøkonomi har en stor betydning. Denne første dimensjonen kom til syne kun i tre analyseobjekter, i to Fri Flyt -artikler og i én Skimbaaja-artikkel. I Skimbaaja -artikkelen (B309-26) og i den andre Fri Flyt -artikkelen (A60-38) kom ideen om ekspertkunnskapen tydelig fram. Derimot i den første Fri Flyt -artikkelen (A54-29) viser den første dimensjonen av ekspertdiskursen seg i en interessant spenning med den andre dimensjonen. Årsakene til denne spenningen kan hentes fra friluftslivskulturen. Samtidig bidrar denne granskningen av spenningen mellom dimensjonene til å forstå også den andre dimensjonen i en bredere sosiokulturell forstand.

Friluftslivet er en del av norsk levemåte; å stå på ski og å ta en tur i fjellet – også i

skredutsatte steder bevisst eller ubevisst om faren – er i lyset av denne kulturen og tradisjon ikke noe spesielt eller uvanlig. Men tradisjonelt har det skjedd på egen hånd, uten utdannete og sertifiserte guider (se f.eks. Humberstone og Pedersen 2001). En implisitt tanke i den andre dimensjonen av ekspertdiskursen er at sikkerhet er handler om ferdigheter som kan forvaltes med hjelp av egen kunnskap og kyndighet. Denne siden av ekspertdiskursen, som framhever dyktighet hos den enkelte utøver og dennes evner å lære mer og gjøre egne vurderinger, forsterkes i teksten. Sikkerhet blir noe, som kan og må sørges for på egen hånd – det betones eget ansvar istedenfor tillit til eksperter. Sikkerhet har tradisjonelt vært et viktig utgangspunkt i det norske friluftslivet; i friluftslivsutøvelsen har man benyttet huskeregler som ”følg rygg, vær trygg” etc., som framhever og formidler dette utgangspunktet for hele friluftslivet. På den annen side har risikotaking som det viktigste innholdet i en friluftslivsaktivitet vært ukjent innen den norske og skandinaviske friluftslivstradisjonen (se for eksempel Tordsson 2000, Tordsson 2005). Så lenge jeg har kjent den norske levemåten, har likhet mellom mennesker

alltid vært en meget viktig sak i norske samfunnslivet; samme verdigrunnlag kommer

sannsynligvis til syne også i friluftsliv. Så å framheve ekspertposisjon og å betrakte eksperter som autoriteter har sannsynligvis heller ikke hatt noe sterk posisjon i det norske friluftslivet.

Dermed vil denne andre dimensjonen av ekspertdiskursen, som betoner selvstendighet i friluftslivsutøvelsen, kunne forstås å være tett på den norske likestillingsideen og -diskursen.

Denne forsterkningen er også på linje med forestillingen om at fjellfriluftsliv har tradisjonelt ikke vært noen arena for kommersiell virksomhet. Eksempelartikkelen handler derimot om en form for friluftsliv, hvor kommersialisme har et sterkt preg. Denne sikkerhetsoppfatningen, som preger tradisjonelt norsk friluftsliv, passer dårlig til den kommersielle virksomheten som artikkelen dreier seg om; altså hvor en viss risikotaking er nødvendig for at betalende kunder kunne få valuta for pengene sine. Denne siden av ekspertkunnskapen som betoner kyndighet hos enkeltindivider kan dermed også knyttes til den tradisjonelle norske friluftslivsdiskursen.

De samme ideer kommer også til syne i de andre norske artiklene, hvor den andre dimensjonen av ekspertdiskursen viser seg.

I de finske analyseobjektene forekom ikke samme spenningen mellom dimensjonene og heller ikke fikk den andre dimensjonen så sterk fotfeste som i det norske magasinet. I Finland har fjellfriluftslivet ikke en tilsvarende posisjon i kulturen. Dette har en naturlig forklaring: de få fjellområdene som fins i Finland, ligger i Nord-Finland hvor bebyggelsen er glissen. Store masser har da ikke mulighet å drive fjellfriluftsliv i samme målestokk enn folk i Norge og dermed mangler den finske friluftslivskulturen en tradisjon innen fjellfriluftslivet¹²⁰.

Derimot kom den tredje dimensjonen, altså å posisjonere tekstens objekt til en ekspertposisjon til syne i flere Skimbaaja-artikler. Til dette kan også finnes en kulturell forklaring. I den finske kulturen er det en sterk en tro på utdanning; det snakkes om finsk

utdannelsesoptimisme¹²¹. Denne optimismen kommer bland annet til syne i en høy aktelse av

120 Den mangler også historieskrivning og forskning.

121 Utdannelsesoptimisme betyr en tro på utdannelse som en kilde av velferd og selvutvikling. Kortteinen (1992, s. 19–20) knytter den finske utdannelsesoptimismen til nasjonalfølelse; i endringer i det finske samfunnet har utdanning historisk sett vært en vei til bedre livsstandard og dermed er den et viktig fundament av det finske

forskjellige sertifikater og kvalifikasjoner, også i friluftslivet. For eksempel er kvalifisering for ulike sertifikater alltid en del av finsk friluftslivsutdanning. Uten slike vitnemål er det nesten umulig å jobbe som friluftslivsveileder i Finland. Avlagt eksamen og utdanning i friluftsliv er ikke nok slik det fortsatt er i Norge; bare kvalifikasjoner og sertifikater som er utstedt av nasjonale organisasjoner¹²² har relevans¹²³. I Finland er det altså andres

anerkjennelse og den posisjonen man har oppnådd i forhold til andre som teller. Oppbygging av en bestemt subjektposisjon som kom til syne i disse Skimbaaja -artiklene, kan fortolkes i denne referanserammen. Slik kommer ekspertdiskursen tett på statusdiskursen og dermed kan ekspertdiskursen i denne forstand ses på som en del av statusdiskursen.

Ifølge Furedi (2002) er det en breiere tendens i den vestlige verden at høyt spesialisert og institusjonalisert ekspertkunnskapen har fått innpass i mange livsområder. Den har også trengt inn i områder, hvor mennesker tradisjonelt har lært av hverandre. I lyset av funn i denne forskningen finner ikke denne oppfatningen støtte i den norske delen av forskningsmaterialet.

Dette forholdet måtte utforskes nærmere for å kunne gjøre dypere betraktninger, men dette tyder på at friluftslivskulturen i Norge kunne være et område hvor tradisjoner fortsatt har en sterk posisjon. Derimot tyder mye på at situasjonen er omvendt i Finland; funn knyttet til ekspertdiskursen av den finske delen av forskningsmaterialet kan ses i overensstemmelse med Furedis tanker. Det er også verdt å legge merke til, at å posisjonere noen som en ekspert er ganske nær den første dimensjonen av ekspertdiskursen. Denne første dimensjonen, altså at det trenges en ekspert og ekspertkunnskap for at virksomheten kunne drives trygt, kom ikke heller ofte direkte til syne i de finske analyseobjektene, men i lyset av det jeg nevnte tyder det likevel på at denne tendensen er voksende i Finland.

velferdssamfunnet. Dette kom særlig til syne etter krigstidene, men fortsatt har utdannelsen en høy posisjon og aktelse i samfunnet.

122 Jeg mener tilsvarende organisasjoner som for eksempel Norges klatreforbund eller Norges padleforbund etc.

123 Her er det verdt å legge merke til at det var bare for cirka 10 år siden ennå mulig å få veilederkvalifisering i padling i Finland uten praktisk erfaring i det hele tatt. Det var verken noen eksamen i praksis eller noen erfaringskrav for å komme inn på utdanning, og utdanningen omfatte bare noe timer forelesninger og en papireksam. Sertifikater og kvalifikasjoner er dermed egentlig ikke noe garanti av kunnskap og kyndighet i Finland, til tross for at deres posisjon er høy.