Hav og kyst

Norge har store havområder, med et areal på nær-mere syv ganger landarealet. Hav og kyst omfat-ter i denne handlingsplanen marine områder i kystsonen og de norske delene av Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak, samt over-gangen fra sjø til land langs kysten av Fastlands-Norge og Svalbard. De nordlige delene av Barentshavet og Norskehavet, det vil si havområ-dene rundt Svalbard og Jan Mayen, omtales nær-mere under kap. 2.3.7 Polare økosystemer.

Miljøtilstanden i norske havområder sammen-fattes i forvaltningsplanene for havområdene.

Barentshavet og Norskehavet har ut fra en hel-hetsvurdering god miljøtilstand. Nordsjøen og Skagerrak er mye mer påvirket av menneskelig aktivitet, og selv om tilstanden er bedret de siste tiårene, er den fortsatt utilfredsstillende på mange områder. Utfordringene i Nordsjøen og Skagerrak er særlig knyttet til overbeskatning av enkelte fiskebestander, nedgang i sjøfuglbestander, lang-transportert forurensning og risiko for akutt foru-rensning. Både klimaendringer og havforsuring har begynt å påvirke havområdene. Havområdene ved Svalbard preges av store endringer som følge av at havisen har trukket seg tilbake.

Naturindeksen (se boks 2.3) var i 2014 for nor-ske havområder 0,70 for havbunn og 0,72 for vannmassene (pelagisk). Datagrunnlaget er imid-lertid mangelfullt og indeksen må tolkes med var-somhet. Naturindeksen viser at det har vært en framgang i flere kommersielle fiskebestander, men tilbakegang for flere sjøfuglarter. Naturin-deksen viser også at tilstanden i vannmassene i kystsonen hovedsakelig er god (0,72), med noe redusert tilstand på Sørlandet. For

bunnsys-temene i kystsonen er dagens tilstand god på Vest-landet (0,70), men noe dårligere på ØstVest-landet, Sørlandet, Midt-Norge og i Nord-Norge (gjen-nomsnitt på 0,62). Noen arter på bunnen viser dår-lig tilstand, for eksempel sukkertare, hummer og enkelte fiskearter. Disse artene var svake mot slutten av 1990-årene, men har senere tatt seg noe opp. For tareskogene er det observert store endringer de siste tiårene både i nord og i sør, i positiv så vel som negativ retning. I Nordland, særlig i de sørlige delene, er tareskogen på vei til-bake, men det er fortsatt store områder i Nord-Norge hvor taren er nedbeitet av kråkeboller.

Sukkertareskog, stortareskog og ålegrasen-ger er viktige naturtyper i kystsonen med spesielt rikt biologisk mangfold og produksjon. Forekom-sten av sukkertare er redusert med åtti prosent langs store deler av Skagerrakkysten, og med førti prosent på Sør-Vestlandet. Dette er vurdert å skyldes en kombinasjon av økte tilførsler av næringssalter og klimaendringer. Store nedbørs-mengder på grunn av klimaendringer øker avren-ningen av næringssalter og partikler fra land.

Temperaturøkning og reduserte lysforhold virker også inn. Sukkertareskog i Skagerrak er vurdert å være sterkt truet, og er den mest truede marine naturtypen i dag. Stortareskogen er i god tilstand langs kysten i Nordsjøen og sørlige deler av Nors-kehavet opp til og med Sør-Trøndelag. Den har vært kraftig redusert av kråkebollebeiting fra Nord-Trøndelag og lenger nordover langs kysten, men har de siste årene vokst tilbake langs deler av kysten i Trøndelag og Nordland.

Ålegrasengene er i tilbakegang internasjonalt og i en del områder i Norge. Dette knyttes til fysiske inngrep som mudring og nedbygging av kystsonen, samt forurensning. Naturtypen er listet som truet og nedadgående under OSPAR-konvensjonen. Brakksvannsmiljøer er sjeldne og sårbare, med flere truede brakkvannsarter som blant annet dvergålegras.

Det er fortsatt manglende kunnskap for en del vannforekomster i kyst, jf. vannforvaltningsplanar-beidet. Kunnskapen så langt viser at ca. en fjerde-del av vannforekomstene i kystvann har dårligere tilstand enn miljømålet god. Fysiske inngrep, foru-rensning og fremmede arter er de største påvirk-ningene i kystvann. Utviklingen i kystvannets mil-jøtilstand overvåkes under programmet ØKO-KYST.

Av de marine naturtypene i dypvannsområder og gruntvannsområder er tolv tatt med i rødlisten for naturtyper, hvorav seks er vurdert som truet.

Sukkertareskog er den mest truede naturtypen, med status sterkt truet i Skagerrak og sårbar i

Nordsjøen. Norge har mer enn tretti prosent av alle kaldtvannskorallrev (Lophelia) (status sårbar) som er registrert globalt, med spesielt store tett-heter i Norskehavet. Samtlige av disse natur-typene har betydning for biologisk mangfold, truede arter eller arter som Norge har et spesielt ansvar for.

Hav og kyst er representert med bare 41 truede arter på Norsk rødliste for arter 2015.

Dette omfatter artsgrupper som bløtdyr, krepsdyr, fisk, fugl og sjøpattedyr. Det er omfattende man-gel på kunnskap om tilstanden for de fleste artene og bestandene av bløtdyr og krepsdyr som ikke høstes kommersielt.

I Norsk rødliste for arter 2015 har ål status som sårbar. Ål var i 2010 vurdert som kritisk truet, men hastigheten i bestandsreduksjonen har avtatt, og den vurderes nå som sårbar. Blålange, pigghå, brugde og vanlig uer vurderes som sterkt truet fordi bestandene har vært i tilbakegang i flere år. Direkte fiske av ål, blålange og vanlig uer tillates ikke. Av de 19 rødlistede fiskeartene er det for øvrig fire truede arter av bruskfisk (haier og skater). Storskate har status som kritisk truet, brugde og pigghå som sterkt truet og håbrann som sårbar. Bifangst er en trussel for disse artene og skal ilandføres for registrering, med unntak av levedyktig håbrann, brugde og silkehai, som skal settes fri. For mange av de øvrige bruskfiskene er det betydelige kunnskapsmangler.

Sjøfugl er den artsgruppen knyttet til det marine miljø som har flest arter med stor nedgang de siste tiårene. Det er 58 regulære arter av sjøfugl i Norge (fastlandet og Svalbard), hvorav 28 er marine hele året. Totalt er 15 av de norske sjøfuglartene truet. De aller største bestandsned-gangene finner vi hos artene lomvi og krykkje, hvor bestandene nå er under 30 prosent av hva de var i begynnelsen av 1980-årene. En arbeids-gruppe bestående av sjøfugleksperter og havfor-skere har utredet sammenhengene mellom ned-gangen i mange av sjøfuglbestandene og tilgan-gen på næring. Årsakene til nedgantilgan-gen hos mange sjøfuglbestander er sammensatte, og i mange tilfeller knyttet til indirekte sammenhen-ger i økosystemene. Endringene og fluktuasjo-nene i økosystemene i norske havområder påvir-ker næringsforholdene for sjøfugl, og varmere klima endrer det marine næringsnettet langs kys-ten og i havet. Disse endringene kan blant annet forskyve forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter mat, som forekomst av fiskeyngel i kyst-strømmen. Sjøfugl beiter først og fremst på små-fisk (yngel og små stimsmå-fisk) og store dyreplank-ton, som det i liten grad drives målrettet fiske på.

Sjøfuglenes næringsgrunnlag påvirkes imidlertid indirekte gjennom fiske på gytebestandene som produserer fiskeyngel, og fiske på større fisk som beiter på de samme næringsemnene som sjøfugl.

De viktigste predatorene på fiskelarver, og der-med de viktigste konkurrentene til sjøfugl, er planktonspisende fisk som sild og makrell.

Tareskogene er svært produktive og viktige leveområder for småfisk, og oppvekstområder for sei og kysttorsk. Dynamikken i kystøkosys-temene, og spesielt tareskogene, har derfor stor betydning for næringstilbudet til kystnære sjøfugl som ærfugl, måker, terner, teist og skarv. For de store sjøfuglkoloniene nordover langs kysten er næringstilgang i hekkeperioden ofte knyttet til produksjonen av fiskeyngel hos de store fiskebe-standene og driften av fiskeyngel og fiskelarver langs kyststrømmen i Norskehavet og Barentsha-vet.Næringsmangel gjør også sjøfugl mer sårbare for andre påvirkninger, som predasjon og foru-rensning. Sjøfugl er også en dyregruppe spesielt utsatt for effekter av marin forsøpling, fordi de spi-ser plastfragmenter som forveksles med næring.

De viktigste endringene i de marine økosys-temene som har betydning for sjøfuglenes næringssituasjon er klimaendringer, endringer i fiskeriene, fluktuasjoner i de pelagiske fiskebe-standene og endringer i tareskogsystemene.

Innen marine sjøpattedyr finnes det truede arter blant både seler og hvaler. Selarten klapp-myss er sterkt truet, mens ringsel og steinkobbe er i kategorien sårbar. Blant hvalene regnes nord-kaper som utdødd i Norge, mens grønlandshval er kritisk truet, narhval er sterkt truet og blåhval er oppført som sårbar. Bestandene av hvalross og steinkobbe på Svalbard er vurdert til kategorien sårbar.

De norske ansvarsartene i marint miljø omfat-ter blant annet 46 aromfat-ter virvelløse dyr, 15 sjøfuglar-ter, 10 pattedyr, 29 fiskearter og naturtypedan-nende alger som stortare og sukkertare.

Klimaendringer og havforsuring ventes å være vesentlige påvirkningsfaktorer framover. Tempe-raturøkning i havet har allerede ført til endringer i artssammensetning og utbredelse av flere arter, deriblant dyreplankton. Dette kan påvirke næringsgrunnlaget og dermed bestandene av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Økt havtemperatur har også ført til at nye fiskearter har vandret naturlig inn sørfra. Klimaendringer medfører mer ekstr-emnedbør og økt utvasking av partikler og næringssalter fra land. Transport og frigjøring av miljøgifter, og hvordan miljøgiftene akkumuleres i

fisk og andre dyr, kan også bli påvirket av klima-endringer og havforsuring.

Havforsuring innebærer en økning i CO₂ og reduksjon av pH i havet og vil blant annet endre løseligheten av kalk. Dette forventes særlig å være negativt for levende organismer som benyt-ter kalk i skjelett og skall, som for eksempel kalk-avhengige planteplankton- og dyreplanktonarter, koraller og skjell. Havforsuring kan gi store effek-ter på økosystemene. Klimaendringer og havfor-suring vil hver for seg og samlet påvirke økosys-temene og det biologiske mangfoldet. Noen arter og bestander kan dra nytte av endringene, men det forventes at de alt dominerende effektene vil bli negative, spesielt på lengre sikt. Det kan ikke utelukkes større omveltninger i økosystemene, og det er usikkert om noen vil være irreversible. Kli-maendringer og havforsuring kommer i tillegg til andre menneskelige aktiviteter som påvirker kyst-og havmiljøet.

Fiskeriene medfører at en fastsatt andel av den fiskbare delen av bestandene tas ut, og er i dag den største menneskeskapte påvirkningen på øko-systemene i havet. For mange av de store og kom-mersielt utnyttede fiskebestandene som makrell, lodde, sild og nordøst-atlantisk torsk er tilstanden god, og uttaket innenfor sikre biologiske grenser.

Gytebestanden av nordøstarktisk torsk har økt sterkt de siste årene, blant annet som følge av ansvarlig forvaltning, og er nå på det høyeste nivået siden målingene startet i 1946. Fortsatt er fiskepresset for høyt for enkelte bestander, som blålange og vanlig uer. Kysttorsken har flere bestander som er genetisk atskilte, og tilstanden er i mange områder relativt dårlig. Økt høsting av leppefisk som brukes som lakselus-spiser i lakse-oppdrett, krever mer kunnskap om bærekraftig høstingsnivå. Fiske kan ha effekter på havbunnen og på andre arter enn de som er målet for høstin-gen gjennom bifangst. Bunnkartlegging har påvist skade på korallrev som følge av bunnredskap.

Oppdrettsvirksomhet er en viktig næring langs kysten, men næringen kan påvirke naturm-angfoldet blant annet gjennom rømt oppdrettsfisk, overføring av lakselus, samt utslipp av næringssal-ter, organisk materiale og kjemikalier.

Petroleumsvirksomheten bruker areal til faste installasjoner og medfører operasjonelle utslipp til sjø og luft, risiko for akutt forurensning, samt andre påvirkninger som fysisk påvirkning på hav-bunnen. Petroleumsvirksomheten kan også påvirke fisk og pattedyr ved seismiske undersø-kelser. Driftsutslippene fra petroleumsvirksomhe-ten er strengt regulert og medfører ingen eller

liten konsekvens ved normal drift. Det har vært få større akutte utslipp fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og det er ikke påvist negative virkninger på miljø eller samfunn som følge av disse utslippene.

Skipstrafikk påvirker naturmangfoldet gjen-nom blant annet driftsutslipp av olje. Utslipp av ballastvann fra skip kan medføre risiko for intro-duksjon av fremmede organismer. Ulovlige eller akutte utslipp av olje, uansett kilde, kan påvirke særlig sjøfugl, som er svært sårbare for oljeforu-rensning, og tilgrise strender. I framtiden ventes økt virksomhet innen bioprospektering, have-nergi og mineralutvinning fra havbunnen også å påvirke marine økosystemer.

Utslipp av miljøgifter fra punktkilder på land er redusert, men det er fremdeles tilførsler av miljø-farlige stoffer til havområdene fra virksomhet i havområdene, kyst- og landbasert aktivitet og

langtransport gjennom luft- og havstrømmer.

Påvirkning fra land er sterkere i Nordsjøen og Skagerrak enn lenger nord. Selv om miljøgiftnivå-ene i havmiljøet gmiljøgiftnivå-enerelt er lave, er det bekymring knyttet til samlet effekt av de ulike miljøgiftene.

Her er kunnskapen mangelfull.

Nordsjøområdet har blant de høyeste nivåene av marint søppel i Nordøst-Atlanteren. Marint søp-pel er et synlig problem i strandsonen, men dette er anslått å være bare om lag 15 prosent av den totale mengden marint søppel i havet. Marint søp-pel som for eksemsøp-pel plasttau, fiskegarn og plast-poser kan drepe dyr i hav og strandsone som set-ter seg fast i eller spiser søppelet. Det tar om lag 450 år før en plastflaske brytes ned og til slutt ender som mikroplast. Små plastpartikler, mikro-plast, kan spises av både dyreplankton, mindre fisk og andre dyr. Mikroplast kan inneholde uøn-skede kjemikalier, og miljøgifter i sjøvann kan feste seg til plastpartiklene. Når disse spises av dyr kan miljøgiftene spres videre i nærings-kjedene, og mikroplasten kan også være skadelig i seg selv. Mikroplast tilføres også havmiljøet via avløp og avrenning fra land, både fra slitasje av plastprodukter som bildekk og fleeceplagg og fordi mikroplast brukes i produkter for eksempel som skrubbemiddel. Kunnskapsbehovet om plast-avfall og mikroplast i havet, både hva angår kilder, effekter og tiltak, er stort.

Spredning av fremmede organismer til norske kystfarvann synes å øke, dels som en følge av økt skipstrafikk med utslipp av ballastvann og begro-ing på skipsskrog. Økt sjøtemperatur gjør forhol-dene mer egnet for etablering av fremmede orga-nismer. I alt 16 fremmede etablerte arter av fast-sittende alger og virvelløse dyr i kystsonen ble i 2012 vurdert til å ha høy eller svært høy risiko for negative økologiske effekter. Risikoen ble vurdert som svært høy for blant annet kongekrabbe, japansk drivtang og stillehavsøsters. For mange av de fremmede organismene er kunnskapen om forekomst og økologiske effekter dårlig.

En bunnlevende art som anses som ny i Barentshavet er snøkrabbe. Snøkrabbe har spredt seg østfra til stadig nye områder i Barentshavet, med størst tetthet i området Gåsbanken på rus-sisk side. Det er vanskelig å si med sikkerhet hvordan snøkrabben har kommet til Barentsha-vet; om den har kommet som en fremmed art ved hjelp av mennesket, eller om det man ser er en naturlig utvidelse av leveområdet for snøkrabbene i Beringhavet og kysten av Øst-Sibir. Forskerne synes i større grad enn tidligere å mene at snøkrabben har funnet veien til Barentshavet på egenhånd.

Figur 2.8 Havets ressurser har vært svært viktig for Norge i flere tusen år. God tilstand i havet og langs kysten er en grunnleggende forutsetning for at også framtidige generasjoner skal kunne høste av disse naturgodene.

Foto: Fredrik Neumann/Felix media

Kystområdene er mest intensivt utnyttet av de marine områdene og gjenstand for et bredt spek-ter av bruk som påvirker naturmangfoldet i varier-ende grad. Fysiske inngrep, og ødeleggelse av artenes leveområder er nå en stor og økende trus-sel. Dette gjelder spesielt inngrep i godt beskyt-tede sbeskyt-teder i kystsonen som er attraktive for så vel menneskelig bruk som for biologisk mangfold.

Områdene kan ha rike forekomster av alger og virvelløse dyr og være viktige gyte- og oppvekst-områder for fisk. Aktuelle fysiske inngrep i strand-sonen er blant annet mudring, utfylling og ned-bygging i forbindelse med småbåthavner, fritids-boliger, kunstige strender, infrastruktur som veier og kaier, med videre. Fysiske inngrep i sjøbunnen som kan påvirke naturmangfoldet omfatter også blant annet sprengninger for utvidelse av farleder og legging av rørledninger og kabler. Mineralut-vinning fra havbunnen kan bli mer aktuelt over tid.