For å gi noen svar på spørsmål III om informantenes opplevelse av handlingsmuligheter i behandling, skal jeg trekke inn forskjellige syn fra informantenes opplevelser av dette.
To informanter opplevde at behandlingen er blitt tilpasset dem og de behovene de har hatt i starten av behandling og at det har gitt dem flere muligheter i endringsprosessen:
«Jeg har vært her siden oktober og hadde en sprekk [tatt rusmiddel] rett etter at jeg kom hit, og da tok det 2 uker før jeg turte å gå ut av rommet. Så jeg er veldig glad på en måte, at ikke, at det ikke er noe sånn press her, at du tar ting når du er klar for det og tar ting i ditt eget tempo da.»
Om han ikke hadde hatt slike muligheter basert på individuelle behov, er han ikke sikkert på om han hadde klart å bli i behandling og fortette den endringsprosessen han hadde påbegynt.
Han opplevde at dette helt klart åpnet for hans opplevelse av handlingsmuligheter i
endringsprosessen. Dette gjelder også for mulighetene som ligger i handlingsfriheten som den neste informanten opplever å ha.
«(…) hver gang jeg skulle dratt hjem til mora mi eller noe sånn så har jeg fått med meg for en uke. Og jeg har vært en av de som har gitt fullstendig faen da, så at jeg har fått det syntes jeg har vært jævla allright. Så LAR er faktisk ikke så ille der.»
Når det ikke fungerer derimot tærer det mye på motivasjonen hos informantene. På tross av rettigheter til medvirkning, kan det være vanskelig å få til gode tiltak rundt tilrettelegging i praksis, og å inkludere brukeren i prosessen.
«De har jo faen meg utdanning da, de som jobber der, de kunne bruke den til noe annet enn å jatte om den medisinen. Så syntes jeg egentlig dem kunne brukt det mye mer enn de gjør da.
For det, sånn som jeg føler at det er, så er det bare om, ‘å komme seg inn i LAR, å få medisiner, også ferdig liksom’.»
Også Kris opplever at LAR-kontaktene ikke får med seg hvor han som pasient er i rehabiliteringen:
«Men jeg syntes kanskje at, at LAR-kontaktene burde fulgt med litt mer, og komme kanskje av og til med en sånn forespørsel om ‘syntes du det?’ eller, å spørre liksom».
Hva ønsker brukeren?
«(…) så vi kunne gått dit til samtaler et par ganger i uka og sånne ting da. Og at de setter seg
73
inn i pasienten litt mer da, at de har satt seg veldig inn i meg da, men ikke sant nå tenker jeg på mange andre. At de setter seg inn i hverdagen, og prøver å samkjøre litt mer da i stedet for å bare gi ut medisiner. «De har jo kompetanse til så mye mer. (…) Ja samtaler og
forebygging og, en slags poliklinisk behandling, sånn i stedet for å gå på andre steder liksom.»
«Plutselig så etter 4 måneder så ringer dem og begynner å mase om medisinen igjen.
Tenker liksom: ‘Ah, gi faen i det da’, spør meg heller åssen det går liksom».
Informanten her mener at LAR kunne utvidet tilbudet fra det som etter hans opplevelse var et for stort fokus på kun medisiner, til et samlet sted pasientene kan gå for samtaler og grupper som en del av endrings- og bedringsprosessen. På poliklinikkene har LAR mer opplegg rundt samtaler og ansvarsgruppemøter. Informanten som jeg siterer her, var på en lukket avdeling og møter en annen rutine enn den som er vanlig ved poliklinikkene. Han etterspør et mer helhetlig tilbud for alle LAR-pasientene, som et oppholdssted med fokus på samtaler om det som opptar pasientene.
Som vi ser her, fortalte de tre informantene som har behandling ved klinikkene at de skulle ønske at det ikke kun handlet om medisiner på de individuelle møtene, men at de savnet mer involvering fra behandlerne og at de hjalp til å se de ulike sidene i endringsprosessen i sammenheng. At det var et samlingssted med et opplegg hvor de for eksempel kunne snakke om felles opplevelser og utfordringer, og ha en del av endringsprosessen sammen.
Kjell var den eneste av informantene som opplevde at ansvarsgruppemøtene fungerte, og at han hadde tro på at kontaktene kunne hjelpe til hvis noe oppstod. De tre andre forteller her om det de opplever som dårlig kommunikasjon, ulike mål og mangelfull tilrettelegging. De har alle ønsker i forhold til behandlingen, som de opplever at ikke følges opp. De ønsket tettere samarbeid, en plan om hva som skal skje videre, og hjelp i forhold til boligmarkedet.
Noe av grunnen til at de opplevde at disse tingene ikke er blitt gjort, kan henge sammen med at de var i et tidlig stadium i LAR-behandling, innlagt på ulike behandlingsklinikker eller institusjoner, og at planleggingen rundt det videre opplegget i LAR (som fortsetter etter deres opphold der), ikke var organisert enda.
- «Ja, er det også samtaler og rehabilitering?»
«Ikke hørt noe om. Vet ikke for er her [på avdeling]. Er kanskje annerledes sånn ute etterpå».
Likevel tyder dette på at en del av pasientene opplever at de ikke vet hva som skal skje videre, eller hva de har rett på av veiledning. Kanskje kunne noe mer informasjon om det som er
74
tiltenkt videre i rehabiliteringen vært kommunisert med dem tidligere, og at det førte til at de oppfattet seg som mer deltagende i sin endringsprosess.
Om vi får til å snu noen av de mønstrene vi har om at behandleren bestemmer og kontrollerer behandlingen; der denne asymmetrien blir til ulempe for pasienten, kan det fremtre flere handlingsmuligheter for livsendring på dette avgjørende stadiet for pasientene. På den måten kan man på tross av asymmetri i behandling få til anerkjennelse og likeverd (Myhra, 2012:
108). Dermed kan medvirkning på dette tidspunktet i LAR-behandlingen bidra til en mest mulig positiv endring for pasientene.
75
9 Prosessen mot bedring
Hva er det som er viktig for bedringsprosessen som informantene er i? Her skal jeg trekke frem fire teoretikeres forskning om hva som fremmer en god bedringsprosess, og hvordan en åpner for medvirkning fra brukerne og deres prosess mot egen tilfriskning.
I dette første avsnittet skal vi se på en studie gjort av Vigilant (2008), hvor aktøren og dennes rehabiliteringsprosess står i fokus. Deretter skal jeg trekke frem Skatvedt (2012) og til sist Jensens (2006) og Antonovskys (1991) vektlegging av denne form for recovery.