Å komme i egen bolig er en avgjørende overgang på strukturelt nivå. Ved å se til Taksdals et.al (2008) fremstilling av bosituasjonen til mennesker i utsatte posisjoner, kan vi få en forståelse av hvilke utfordringer også informantene i dette utvalget opplever som en
overgang. Hun argumenterer at mens boligspørsmål tidligere ble løst av en generell offentlig boligpolitikk i et regulert boligmarked, har vi siden 1980-tallet sett en tendens til et frafall i
58
generelle tiltak som tidligere fulgte opp de fleste sin situasjon. Blant annet har vi fått en nedgang i kommunal bostøtte, og heving av terskelen for hjelp (Taksdal, 2006).
Én informant i utvalget hadde egen bolig og kunne fortelle om opplevelsene fra denne endringen. De tre andre bodde på en klinikk eller avdeling i denne tidlige fasen av rehabiliteringen.
Ved to av klinikkene som ble kontaktet i utvalget av informanter, har de oversikt over bosituasjonen til pasientene ved utskriving. Det fører til at samarbeid mellom instansene naturlig forekommer fra disse klinikkene. Det viser seg at noen instanser har kapasitet og tar ansvar for å sikre at pasienten utskrives til et konkret botilbud, mens andre instanser ikke har kapasitet, eller opplever særlig ansvar i følge Taksdal. To tredjedeler av de 27 rus- og
psykiatriinstitusjonene Taksdal m.fl. (2006) hadde i utvalget, svarte at de var klar over pasientenes boligsituasjon. Videre argumenterer de at hospitser, lavterskeltilbud og
institusjonene alle er instanser som er viktige og bidrar i arbeidet mot en bolig som et trygt hjem.
Pasienters bedringsprosess styres i mange tilfeller av tilgang på et trygt og stabilt
oppholdssted. I noen faser handler det om opphold på en behandlingsklinikk, mens det senere handler om et eget sted å bo og leve. I denne andre fasen, er det ikke alene det tverrfaglige behandlingstilbudet i LAR som tilrettelegger, men det styres hovedsakelig ut fra kommunale prioriteringer for forvaltning av boliger.
Boligsituasjonen er ofte uavklart, og noen informanter hadde hatt perioder hvor de bodde på hospits. Kjell forteller hvordan boligsituasjonen var før han ble LAR-pasient:
Intervjuer: «Det var kanskje en periode du ikke hadde bolig eller andre muligheter?»
Kjell: «Nei, nei moren min har aldri kasta meg ut, selv om hun har truet med det, men jeg har altså spilt, du spiller jo litt på følelser og sånn. Men moren min hadde da også ærlig visst at hvis henne hadde sparka meg ut; noe som noen av vennene hennes oppfordret henne til, så ville jeg mest sannsynligvis ha tatt overdose. Ja for hvis jeg ikke hadde hatt et hjem, da ville jeg hatt ikke noe som ville holdt meg tilbake.»
Her ser vi hvor avgjørende boligsituasjonen kan være for endringsprosessen mot bedring.
Senere hadde Kjell fått hjelp til å ordne en ny bosituasjon. I et av intervjuene kommer det klart frem hvilken betydning det har hatt.
Intervjuer: «Ja så de hjalp deg godt i gang med å komme inn i bolig»?
59
Kjell: «Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg aldri klart, altså, så hadde jeg ikke klart å holde motivasjonen oppe. Men det som var så fantastisk var det at jeg fikk leilighet på
Lørenskog10. Og jeg er født og oppvokst en mindre plass, med en gang jeg går ut døra der så står det 3 - 4 narkomane som jeg møter på i løpet av fem minutter, som liksom: ‘ah skal du bli med hjem til meg eller’, ‘skal vi røyke en rev eller’. Og hvis du ikke har lyst til det, så kan du ikke bo på et sånt sted ikke sant. Så (…) med en gang jeg hørte leilighet på Lørenskog så bare, jess, da altså det var den muligheten som jeg gikk og drømte [om] egentlig, kan ikke jeg vær så snill å komme meg et anna sted, ja å komme meg bort herfra. Så plutselig gjorde jeg det».
Som vi så her, kan geografisk bytte av bosted ha stor betydning. Som også Taksdal m.fl.
(2006) argumenterer for, er det mange ledd i prosessen mot en bolig som et trygt
oppholdssted og hjem. Overgangene for å komme dit, og vekslingen mellom å bo på hospits med flere andre, til det å bo et sted helt for seg selv, bringer med seg utfordringer for mange.
Noen oppsøker i perioder derfor de gamle oppholdsstedene som hospitser eller varmestuer, fordi det er trygge møtesteder med kjente mennesker.
Max opplevde at det ikke hadde vært noen endring med tanke på boligsituasjon eller stabilitet. Max og Kris opplevelse var at LAR som tiltak ikke fulgte opp disse områdene eller hjalp dem med hva de burde gjøre, og at det derfor ble et brudd i endringsprosessen.
En annen informant tenker at han kanskje kan klare å ordne bolig nå som han er i rehabilitering og strukturert behandling:
«Jeg tror alt det der ordner seg, når man ikke holder på [med narkotika] liksom, for det er jo mye med det å gjøre at når man driver på så går man på en visning også får man nei også gir man opp liksom.»
Han tenker seg at det vil bli annerledes nå når han ikke ruser seg lengre, fordi han har opplevd en endring i innstilling når det kommer til innsats og motivasjon. Dermed vil
endringen føre til at han prøver hardere. Motivasjon og hvilke forhåpninger vi har, er viktige faktorer i situasjoner der innsats er nødvendig for å få til endring.
I denne oppgaven vil jeg også benytte definisjonen til Taksdal (2006) om brudd, for å utvide forståelsen av endring. «Brudd» forstås som betydningsfulle endringer i en persons liv
(Taksdal og Breivik et al. 2006: 36). Dersom en baserer seg på funnene til Taksdal m.fl. om at
10 Stedsnavnet er anonymisert. Informanten er i utgangspunktet fra en mindre by hvor mange kjente hverandre, og å få flytte til et annet og større område var av stor betydning for å holde seg vekk fra rusmiljøet.
60
det for bostedsløse tidligere rusmiddelavhengige er det streite - rusfrie livet som oppleves som et brudd og som en tydelig endring, kan vi her finne en parallell til Bourdieus habitusendring (2006: 15 + 63). De måtte endre vaner for å få til det streite – rusfri livet. Institusjonsopphold var ofte en mer kjent tilstand for hennes informanter, og det var overgangen til egen bolig som for mange opplevdes som den største endringen i tilværelsen.
Hos mine informanter var det kun én som hadde erfaring av hvilken betydning egen bolig kunne ha for endring i livssituasjonen. De tre andre var i en fase der de opplevde at de tryggeste rammene for denne store livsendringen og nye rutiner med medisin, var å bo på en behandlingsklinikk på dette tidspunktet.
Taksdal m.fl. (2006) beskriver hvordan mange ansatte bruker mye tid og energi på å justere forestillingene om normalitet, som både de med «streite» og «ustreite» liv forholder seg til.
En livsstil sentrert rundt rusmidler ble kalt det «ustreite» liv, men også fellesskap og toleranse kunne være viktige faktorer her. Samtidig kunne overgangen til det streite liv oppleves som ensomt, og med en sterk konfrontasjon med momenter i livet en har unngått. Først og fremst ønsket Taksdal å kommunisere at normalitet ikke er uten variasjoner, og innebærer både klesvask, fester og avbrekk. Det å systematisk avdramatisere forskjellene mellom «normale»
livsformer og andre livsstiler, hjalp til med å bygge forståelse på tvers av dem/oss
oppfatninger (2006: 76). Dette gav en forståelse av at begge livsformene innebar individuelle handlingsmuligheter.