Min partner og jeg ble enige om å fordele de åtte intervjuene likt. Dette gjennomførte vi ved at vi begge fikk hovedansvaret for fire intervjuer. Den som hadde hovedansvaret for intervjuet styrte intervjuet og sørget for å stille alle spørsmålene fra intervjuguiden. Den andre intervjueren, den såkalte «passive», hadde ansvar for å stille tilleggsspørsmål dersom det var noe hun lurte på eller ønsket utdypning på. Intervjueren med hovedansvaret sto
også fritt til å stille oppfølgings- og utdypningsspørsmål. Det at vi var to stykker som intervjuet informantene, kan gjøre undersøkelsen mer reliabel og valid. Dersom intervjueren med hovedansvaret mistet fokus eller ikke fulgte opp relevante spørsmål, kunne «den passive» intervjueren bidra med både oppfølgingsspørsmål eller utdyping av sentrale temaer. Slik kunne to intervjupersoner virke støttende for hverandre.
I begynnelsen av intervjuene ga vi informantene muntlig informasjon om hvordan vi tenkte at intervjuet kom til å foregå. Denne informantinformasjonen var planlagt på forhånd av prosjektleder. Poenget var her at alle informantene innenfor prosjektet skulle få samme muntlige informasjon. Det ble her gitt informasjon om prosjektet, dets formål og hvorvidt intervjuet kom til å foregå med oss som «hovedintervjuer» og «passiv intervjuer». Videre understreket vi at all informasjon ville bli anonymisert, at informantene når som helst kunne trekke seg fra studien om de ønsket det, eller be om pauser dersom det var ønskelig.
Dersom noe underveis var uklart for informantene, ble de også oppfordret til å spørre om utdyping. I tillegg ga vi informantene beskjed om at alt ville bli tatt opp på bånd. Vi benyttet oss av to båndopptakere, både for kvalitetssikring av innholdet og for å dobbeltsikre oss mot teknisk svikt ved båndopptakerne. Dette erfarte vi behovet for, allerede i det første intervjuet, der den ene båndopptakeren sviktet. Ved at rammene for intervjuet så godt som mulig skulle være lagt, håpet vi det ville gi informantene en form for trygghet og forutsigbarhet.
Under intervjuene forsøkte jeg å holde meg til rekkefølgen på spørsmålene fra
intervjuguiden. Tanken var da at det i ettertid ville bli lettere å transkribere lydfilene, og mer oversiktlig å finne frem i tekst senere. Det ville også være lettere for min
prosjektgruppe å kunne lese mine intervjuer på denne måten, fordi oversikten da er mer systematisk. Dessuten ville det kanskje kunne gi mening å sammenligne svarene i sin opprinnelige kontekst. Dette kan styrke gyldigheten i de svarene som informanten gir.
I intervjusituasjonene opplevde jeg at informantene noen ganger viste usikkerhet i forhold til at de opplevde noen spørsmål som vanskelige å besvare. I slike tilfeller endret jeg spørsmålsstillingene eller jeg prøvde å tydeliggjøre ved å vise til noe de tidligere hadde snakket om. På en slik måte prøvde jeg å få dem «på gli» og unngå at de opplevde ubehag ved ikke å forstå spørsmålet. På denne måten kan jeg ha ledet dem inn på bestemte
samtaletemaer, noe som kan ha preget gyldigheten i svarene. Samtidig er det som jeg allerede har vært inne på, et viktig ledd i kvalitativ forskning å spørre etter det man lurer på (Neumann & Neumann, 2012). Når jeg fikk assosiasjoner til noe de hadde snakket om
tidligere, ønsket jeg å avklare om jeg hadde forstått dem rett. Slik preget også min tolkning i situasjonen intervjuene.
De gangene informantene fortalte noe jeg oppfattet som interessant eller hadde uttalelser jeg ikke var sikker på om jeg forstod, stilte jeg oppfølgingsspørsmål. Slike
oppfølgingsspørsmål kan ha vært med på å styrke gyldigheten i intervjuene, på den måten at slike spørsmål hjalp meg med å få tak i informantenes oppfatning. Andre ganger oppsummerte eller speilet jeg det informanten hadde sagt, slik at han eller hun kunne bekrefte eller avkrefte min oppfatning, eller eventuelt å tilføye noe. På denne måten forsøkte jeg å gjøre intervjuet valid og reliabelt. I andre tilfeller der jeg opplevde at informanten allerede hadde svart på spørsmålene, hoppet jeg over spørsmålet. Dette skjedde riktig nok ytterst få ganger, siden jeg var redd for å tape verdifull informasjon og dermed påvirke troverdigheten i informantsvarene.
I og med at jeg henter informasjon også fra intervjuene de andre i prosjektgruppa har gjennomført, vil jeg videre gi en kort samlet presentasjon av gruppas intervjuerfaringer.
3.4.1 Prosjektgruppas intervjuerfaringer
Alle intervjuene ble i hovedsak utført på arbeidsplassene til informantene, og tok mellom 1- 2 timer. Prosjektgruppen oppfattet informantene som både imøtekommende og åpne for intervjusituasjonene. Noen av informantene uttrykte et ønske om at de gjerne skulle hatt intervjuguiden på forhånd slik at de kunne ha forberedt seg. En forståelse av dette kan være at profesjonsutøverne var seriøse og dermed ønsket å gi gjennomtenkte svar. Andre syntes det var en fordel at de ikke måtte forberede seg. Vi understreket at vi var ute etter deres subjektive opplevelser, og ikke etter noen bestemte fasitsvar. Noen informanter hadde forstått det slik at intervjuet kom til å omhandle minoriteter. Årsaker til dette kan være paraplyprosjektets tittel; Velferdsstatens yrker i et flerkulturelt samfunn, men også ved at spredningen av den gitte informasjonen om prosjektet kan ha vært varierende.
Når det gjaldt intervjuguiden, kunne det virke som at noen av spørsmålene var mer vanskelig å besvare enn andre. Spesielt gjaldt dette spørsmålene om lojalitet og
flerkulturalitet. Kanskje disse temaene var mer krevende, eller informantene kan ha vært usikre på hva vi egentlig ville ha av informasjon. Når det gjelder mitt tema kan det spille inn at informantene kan ha vært redde for at de skulle si noe som kunne tolkes «feil» fordi begrepet flerkulturalitet i seg selv kan oppleves som både vagt og normativt.
Prosjektgruppa opplevde i sin helhet at intervjuene fungerte godt. Noen av informantene ga tilbakemelding om at de begynte å bli slitne mot slutten av intervjuene. Dette så imidlertid ikke ut til å påvirke svarene negativt ettersom også de siste spørsmålene ble besvart på en fyldig måte. Noen informanter ga uttrykk for at noen av spørsmålene fra guiden kunne virke noe gjentakende. Men ettersom vi informerte om at vi så langt som mulig ønsket å følge intervjuguidens struktur, viste informantene forståelse for dette. Flere av intervjuerne erfarte også at det å komme inn på et tema flere ganger, ga mer og utdypende informasjon.
Gjennomgående var det slik at dette ga grunnlag for flere tykke beskrivelser. Flere
informanter uttrykte at de fant intervjuet interessant, på den måten at de fikk mulighet til å reflektere rundt sin egen praksis.