Paraplyprosjektet opprettholdt hensynet om informert samtykket og frivillig deltakelse ved at det ble sendt skriftlig informasjon til ulike kommuner og kommunenes kontaktpersoner.
Her fikk informantene informasjon om undersøkelsens fortrolighet, og hva datamaterialet skulle brukes til. Etter samtykke fra kommunene og informantene, fikk alle de aktuelle og utvalgte informantene muntlig informasjon via telefon og senere under intervjusituasjonen.
Informantene hadde hele tiden mulighet til å trekke seg fra prosjektet dersom dette var ønskelig. Konfidensialiteten ble opprettholdt ved at data som fremkom i undersøkelsen, ikke skulle kunne identifisere informantene. I de transkriberte intervjuene ble både navn, arbeidsplassen og kommunen anonymisert. Dessuten ble både intervjutekstene og
lydbåndene lagret på passordbelagte filer, for å hindre at uvedkommende skulle få innsyn i disse dataene.
Etter hvert intervju transkriberte jeg intervjuene fra lydbånd. Transkribering handler om å gjøre samtalen om til tekst. Men for å bevare informantens konfidensialitet ble, som allerede nevnt over, både navn og steder anonymisert med en XXX, og noen ganger YYY.
I mange tilfeller kan forskeren i slike tilfeller oppleve å befinne seg i et dilemma der han eller hun både må ta hensyn til informantens anonymitet, og kravene til validitet og reliabilitet. I mine intervjuer syns jeg dermed at det noen ganger føltes «umulig» å anonymisere fullstendig, siden mange av historiene til informantene sikkert kunne være gjenkjennbare for deres bekjentskaper og kollegaer, eller for andre som kjenner til
arbeidsplassen (Thagaard, 2009). Disse utsagnene forsøkte jeg imidlertid å unngå å bruke direkte som sitater i mitt analysekapittel.
I møte med informantene forsøkte jeg å få intervjuene til å virke som en samtale. Men dette er selvfølgelig utfordrende, med tanke på at det uansett vil være slik at informanten ble intervjuet, og at det var jeg som gjennomførte intervjuet. Intervjusituasjonene kan dermed betegnes som det Kvale og Brinkmann definerer som et asymmetrisk maktforhold
innenfor kvalitative forskningsintervjuer. Det er jeg som forsker som definerte
intervjusituasjonen og selv valgte hvilke spørsmål jeg ønsket å følge opp. Slik styrte jeg intervjupersonen både inn på tema og utdyping av svarene. Dessuten er intervjuene en
«enveissamtale» preget av at det kun er meg som stilte spørsmålene, og ikke informanten. I tillegg er formålet med samtalen å innhente kunnskap om bestemte temaer. Dessuten sto jeg i posisjon til å tolke informanten. Samtidig skal det også sies at informantene også sto i posisjon til å velge å ikke uttale seg om visse temaer. Dette betyr at selv om jeg hadde makt over store deler av intervjusituasjonen, hadde informanten makt til å unnlate å svare på bestemte spørsmål (Kvale & Brinkmann, 2010).
Da jeg intervjuet, ga jeg informanten tid til å svare. Dette så ut til å fungere ganske bra, men noen ganger resulterte dette i lengre opphold. Jeg oppfattet det som at noen av disse informantene ønsket å svare ordentlig, og jeg lot dem derfor få tid til å svare. Selv om jeg forsøkte å gjøre informanten og meg selv «likeverdige» skulle jeg kanskje vært enda mer kritisk til maktaspektet. Derfor kan selvfølgelig mitt forhold til stillhet vært misoppfattet, da informanten kan ha opplevd stillhet som noe ubehagelig. Dette kan ligne på det Fangen omtaler, når hun skriver om fortolkning av første grad i hermeneutikken. Informanten og jeg er riktignok sammen om å oppleve intervjusituasjonen, men maktaspektet vil oppleves ulikt (Fangen i Thagaard, 2009).
Ettersom jeg analyserer dataene fra intervjuet med inspirasjon hentet fra tematiske tilnærminger (Thagaard, 2009), og ved at informantene har blitt forstått ut fra bestemte tendenser, vil måten informantene er sammenlignet på og satt opp mot hverandre, virke mindre sammensatt enn de faktisk er. Dette betyr at kategoriene er laget for struktur og oversiktens skyld, men at hver informant likevel besitter sine egne særpreg. Leseren må derfor ha dette i bakhodet ettersom informantene kanskje kan oppfattes å være «satt i bås».
3.7 Oppsummering
I dette kapitlet har jeg begrunnet metodevalget. Fenomenologien og hermeneutikken har blitt satt opp mot egen undersøkelse, og jeg har presentert forskningsteoretisk krav. Videre har jeg beskrevet forarbeid, gjennomføringsarbeid og etterarbeid. Gjennom de ulike fasene har jeg også fokusert på hvordan kravene om validitet og reliabilitet er forsøkt ivaretatt i undersøkelsen. Med dette har jeg prøvd å gjøre arbeidet transparent ved å tydeliggjøre alle leddene i prosessen. Jeg har også presentert etiske refleksjoner i lys av egen undersøkelse.
På en slik måte har grundige beskrivelser i dette kapitlet bidratt til å ivareta vitenskapelige krav, og forhåpentligvis gjort prosessen lettere å følge for leseren.
I de neste kapitlene, kapittel 4 og 5, vil jeg presentere funn som har fremkommet gjennom det metodiske arbeidet, og drøfte dette opp mot relevant teori.
4 En blandet forståelse og en positiv opplevelse?
I dette kapitlet, kapittel 4, vil jeg gi en innføring i hvilke hovedtendenser som har vist seg gjeldende gjennom informantenes forståelse av begrepet flerkulturalitet. Jeg vil drøfte profesjonsutøvernes forståelse av begrepet flerkulturalitet, og se på hvilken betydning det kan ha for yrkesutøvelsen at vi lever i det som omtales som et flerkulturelt samfunn. Først vil jeg gå inn på den usikkerheten som har vist seg å være knyttet til begrepet. Poenget med å belyse denne usikkerheten er at det gir grunnlag for å drøfte begrepet som et utydelig begrep, og som noe som kan få betydning for konkretiseringsnivået i historiene til informantene. Jeg har delt informantene inn i to hovedkategorier, som fokuserer på hvordan informantene forstår selve begrepet flerkulturalitet. Jeg vil også se på hvordan skillet mellom «vi» og «de andre» kan forstås. Videre vil jeg ta for meg hvordan profesjonsutøverne mener at «de andre» bør bli møtt. Deretter vil jeg gå inn på hvilke positive sider profesjonsutøverne vektlegger ved det å arbeide i et flerkulturelt samfunn.
En slik avklaring kan gi grunnlag for å drøfte flerkulturalitet som et normativt begrep.