Innsamlingen ble gjennomført under koronapandemien, høsten 2020, og
videokonferanser var blitt vanlig for de fleste. Jeg vurderte det som en praktisk løsning, og en intervjuform som var interessant å utforske. Den har både fordeler og ulemper.
Fordelene er først og fremst at det er “lettere” å treffes og at innsamlingen gikk relativt raskt. Verken informantene eller jeg trengte å reise, og intervjuene kunne klemmes mellom andre avtaler. Muligens bidro dette til at flere takket ja. En annen åpenbar fordel var at jeg kunne ta opp video av møtet. Derfor fikk et bredere materiale å
analysere, enn jeg ville fått kun med lydopptak. Jeg trengte heller ikke notere underveis, men kunne være mer til stede og aktivt lyttende.
Den aller viktigste fordelen med videointervjuene var at jeg var tvunget til å tie på en annen måte enn i direkte møter, fordi teknikken fører til at avbrytelser ødelegger flyten i samtalen. Det ble mye mindre “mm” og “jaha” og raske oppfølgingsspørsmål fra min side. I stedet fikk deltakerne tid til å føye til detaljer som antagelig ville blitt avbrutt av min trang til å unngå stillhet. Kvale og Brinkmann nevner taushet som et “middel til å komme videre i intervjuet.” (Kvale & Brinkmann, 2018, s. 167). Jeg vil påstå at
enn hvis vi var i samme rom, og dermed fikk jeg utfyllende resonnementer. Man kan kanskje innvende at datateknikken har ført til at jeg fikk mindre anledning til å styre samtalen, og at dette forringet noe av kvaliteten på intervjuet (Kvale & Brinkmann, 2018, s. 196, punkt 7).
Det som imidlertid gikk tapt var nærværet og den kroppslige kommunikasjonen. Som Kvale og Brinkmann (2018, s. 126) påpeker er rundt 90% av meningsinnholdet i en muntlig samtale ikke-verbal, og formidles gjennom kroppslige tegn og gester. Ett av intervjuene ble gjort hjemme hos intervjupersonen. Dette var nyttig for å kunne sammenligne de to intervjuformene. Jeg ble mer selvbevisst i dette møtet enn jeg var i videomøtene. Det å være der med hele kroppen min var mer krevende, og samtalen var også en samtale mellom to hele personer med hver vår kroppslige utstråling. De små faktene ble også en del av kommunikasjonen. Jeg var mer keitete og usikker, og samtalen fløt ikke særlig godt. Dessuten brukte vi mye mer tid på småprat. Dette er selvsagt også en fordel med tanke på å etablere nærhet, men her synes jeg nærheten heller var forstyrrende enn at den gjorde dialogen lettere. Det ble rett og slett mer overflødig informasjon å “ta inn”. Grunnen til at møtet ble gjort slik, var at deltakeren var svært skeptisk til å stille opp, og ville treffe meg først. Altså kunne han vurdere meg og mine intensjoner bedre ved å treffe meg fysisk. Han kunne tolke meg lettere. Sett fra min side kunne jeg plukke opp informasjon om hans hjem, om boligstrøket han tilhørte, og jeg kunne avlese noe om hans sosioøkonomiske situasjon. På den måten hadde jeg større mulighet til å kontekstualisere intervjuet og skape en tykkere beskrivelse (Kvale &
Brinkmann, 2018, s. 112 og s. 115-116; Geertz, 1973). Deltakeren var imidlertid ganske ordknapp, og jeg synes intervjuet var vanskelig å gjennomføre. Det kan tenkes at akkurat dette intervjuet ville oppleves litt lettere og tryggere, med en skjerm som avstandsskapende element, men samtidig ville en god del ikke-verbal kommunikasjon og kontekst gå tapt.
3.7.2 Å være en god lytter. Å fri meg fra intervjuguiden
Underveis i intervjuene var jeg opptatt at deltakerne skulle føle seg forstått. Jeg var svært skjerpet og oppmerksom mens jeg intervjuet, og la stor vekt på å huske hva de fortalte slik at de ikke måtte gjenta seg. Jeg tolket det de sa underveis for å klare å stille adekvate oppfølgingsspørsmål, eller så ba jeg dem verifisere min oppfatning av det som
ble sagt (Kvale & Brinkmann, 2018, s. 194). Av og til føltes det ødeleggende å skulle gå tilbake til intervjuguiden, fordi spørsmålene fordret svar de allerede hadde gitt. Derfor lot jeg den for det meste ligge. Det betyr ikke at jeg ikke hadde noen plan for samtalen, men jeg plukket heller ut temaer eller spørsmål fra intervjuguiden etter hvert som samtalen beveget seg fremover (Jacobsen, 2018, s. 150).
Jeg var avhengig av en fortrolighet for at deltakerne skulle åpne seg (Prieur, 2004, s.
15), og forsøkte å føle meg frem for å unngå å støte dem med alt for konfronterende spørsmål. Jeg ville ikke risikere å forringe kontakten mellom oss. Ikke alle spørsmålene jeg hadde forberedt i intervjuguiden egnet seg til alle deltakerne. Enkelte av
spørsmålene kan tolkes eksotifiserende og avviksforklarende, og derfor gjorde jeg løpende vurderinger av hva som var passende (Kvale og Brinkmann, 2018, s. 49).
3.7.3 En artikkel i A-magasinet som inngangsport til samtaler
Etter tips fra en erfaren forsker hadde jeg med noe jeg kunne åpne samtalene med, eller gripe til hvis dialogen stoppet opp. Jeg hadde valgt en artikkel i A-Magasinet med store bilder som jeg kunne vise frem (Fuglehaug, 2020; vedlegg 3). Intensjonen min var å fortelle deltakerne at jeg var skeptisk til mediefremstillingen av “det norsk-pakistanske miljøet”. På den måten ønsket jeg å skape tillit og nærhet ved å være kritisk til
journalistens fremstilling av et helt miljø. Til min overraskelse hadde det en mye mer konfronterende effekt. Jeg var ikke klar over at jeg ville utfordre deltakerne, men kjente at den konsensusorienterte samtalen jeg hadde etablert, endret karakter og ble mer antagonistisk. Jeg fornemmet at de opplevde innholdet i artikkelen støtende, uavhengig av hvordan jeg stilte spørsmålene. Det ble synlig at intervjusamtaler ikke er likeverdige samtaler, og at deltakerne kontinuerlig vurderte mine intensjoner (Thagaard, 1998, s.
101). Det er sannsynlig at akkurat dette grepet gjorde at intervjuet endret karakter fra å være et diskursivt intervju til å bli et såkalt konfronterende intervju (Kvale & Brinkmann, 2018, s. 187-188). En slik konfronterende tilnærming bringer frem konflikt- og
maktdimensjoner mellom intervjuer og deltaker. Min overordnede posisjon i forhold til deltakerne (Kvale & Brinkmann, 2018, s. 51) kom tydeligere frem. Imidlertid resulterte det i at deltakerne kunne utfordre mine antakelser, og det som virket positivt med dette, var at de fikk mulighet til å si noe om hvordan det er å manøvrere i dette
Det var som om maktfordelingen ble jevnere fordi de fikk ordentlig til å anledning forklare (Kvale & Brinkmann, 2018, s. 188).