Gjennomføring av intervjuene

Intervjuene ble avtalt på forhånd. Informantene valgte selv sted hvor de ønsket å bli intervjuet. En ønsket å gjennomføre intervjuet på min arbeidsplass (jeg hadde et

“pårørenderom” disponibelt), mens to ønsket å benytte egen arbeidsplass.

Gjennomføringen av intervjuene foregikk uforstyrret. Samtlige hadde fått informasjon om studien via intranett. Ingen ba om å få tilsendt intervjuguiden. Det ble innhentet

samtykkeerklæring (Vedlegg 3). Informantene fikk muntlig garanti for at datamaterialet skulle anonymiseres og behandles fortrolig, og bli slettet etter at studien var ferdig.

Den kvalitative intervjuform lå nær opptil en arbeidsform som jeg er fortrolig med i mitt daglige arbeid på akuttmottaket. Her stiller en mange spørsmål for å kartlegge pasientens liv og sykdomshistorie. Det var likevel forskjell på måten en forsker og en “psykiatrisk

sykepleier” intervjuer på. Jeg startet intervjuene med å fortelle om meg selv og om studiens hensikt. Her ble det gitt muligheter for oppklaring eller utdyping. Hensikten var å skape en tillitsrelasjon mellom oss slik at en åpen informasjonsutveksling kunne finne sted (Jacobsen 2003). Jeg var bevisst på at det ikke var et likeverdig forhold mellom oss, og at informantene

34

kanskje trodde at jeg som forsker ”visste alt”. Dette kunne medføre usikkerhet, og ble viktig å oppklare i begynnelsen av intervjuet, fordi forskeren, ifølge Kvale/Brinkmann (2009), er den part som definerer og kontrollerer situasjonen. Måten jeg møtte informantene på, har følger for hvilken informasjon informanten gir til meg og hvor valid informasjonen er (Nåden/Braute 1993). Samtidig framkom en gjensidig påvirkning mellom oss, også kalt intersubjektivitet, hvor data i forskningssituasjonen samskapes (Jacobsen 2003;

Kvale/Brinkmann 2009). Jeg opplevde det uproblematisk å komme med tilleggsspørsmål, og opplevde stor grad av enighet og forståelse om de tema vi samtalte om.

Jeg brukte diktafon under intervjuene. Dermed kunne jeg konsentrere meg om det som ble sagt både verbalt og non – verbalt. Diktafon kan oppleves som et fremmedelement mellom oss. Samtidig vet jeg fra egen erfaring at en etter hvert ikke legger merke til at den ligger på bordet. Bruk av diktafon hadde både fordeler og ulemper. Fordeler var at jeg kunne

konsentrere seg om intervjuene, og ikke bekymre meg over å miste viktig informasjon. Ord, tonefall og pauser ble registrert. Ulemper var at det aldri helt kan erstatte inntrykk jeg fikk ved selve intervjuene, som kroppsspråk og ansiktsuttrykk, noe som kan være verdifullt i analysen. Jeg hadde på forhånd tenkt å notere dersom det for eksempel kom tårer eller sukk. Imidlertid opplevde jeg at det ble unaturlig at jeg skrev under intervjuet. Jeg noterte heller mine refleksjoner etterpå.

Under intervjuene var jeg bevisst på at mitt kroppsspråk måtte formidle interesse for informantene, og forsøkte å nikke eller på andre måter vise positivitet til det som ble sagt.

Jeg forsøkte ikke å avbryte før informantene hadde snakket seg ferdig om et emne.

Avslutningsvis spurte jeg om de ønsket å meddele noe det ikke var spurt om og som det var viktig å få fram. Ved transkribering av det første intervjuet hørte jeg mine avbrytelser slik at jeg la vekt på mindre avbrytelser ved de andre intervjuene. Det gikk noen uker mellom intervjuene, og jeg opplevde derfor en egenutvikling underveis. Jeg var mer kjent med intervjusituasjonen og følte jeg var mer forberedt ved det siste intervjuet enn de foregående. Dette gjorde meg også mer lyttende og tryggere i situasjonen.

Det var beregnet en tidsramme på omtrent en time for hvert intervju. Intervjuene varte fra 38 min til 1 time, og intervjuguidens faste struktur skapte god flyt i intervjuene.

35

4.4 Analyse

Med en hermeneutisk tilnærming må en reflektere nøye rundt sine egne forutsetninger vedrørende forskningstemaet. Analytiske spørsmål er eksplisitte på bakgrunn av

fortolkningen (Kvale/Brinkmann 2009). Min innsidekunnskap gjennom utdanning, erfaringer fra barnearbeid, pilotprosjektet og organisasjonskulturen, økte min bevissthet om

viktigheten av arbeidet. Jeg leste mye teori om emnet og hadde tematikken i fokus i ulike sammenhenger. Min forforståelse har jeg tidligere skrevet om. Jeg var bevisst for å være lydhør for andres opplevelser og erfaringer om emnet. Selv om jeg ønsket at min rolle skulle være så nøytral som mulig, var jeg preget av min “bagasje”. Samtidig var min forforståelse en viktig betingelse for å forstå tematikken, og relevant for analysering og tolkning av innsamlet materiale.

Den fenomenologiske tilnærmingsmåten handler om menneskers livsverden, og setter store krav til meg som forsker. Mevik/Trymbo (2002) uttrykker at når data er innsamlet, er forsker alene om å ta ansvar for sin forståelse og tolkning av samtalene. Jeg tok hensyn til den makt og moralske ansvar jeg har for ikke å skade eller krenke informantene.

Mine erfaringer kunne være en styrke ved at jeg var i stand til å se noe andre kanskje ikke kunne se. Utfordringen ble å unngå at mine erfaringer kom i veien for å se nye, ukjente tanker og problemstillinger som informantene reiste. Det var også viktig ikke å bli “blind” og overse viktige ting. Jeg hadde derimot ”blanke ark” om hvilke opplevelser barneansvarlige på andre avdelinger kunne ha. Jeg så fenomenet utenfra. Dette vil, ifølge Holme/Solvang

(2004), føre til en dypere og mer fullstendig forståelse. Ulemper ved å forske på eget arbeidssted kan være at informantene følte press til deltakelse eller ubevisst svarte det de trodde jeg ville vite. Ved at forespørsel om deltakelsen kom via intranett og i åpen

veiledningsgruppe, opplevde jeg å legge lite press på deltakerne. Det var vanskelig å vite om informantene svarte ubevisst eller ikke.

36