Informantene hadde som utgangspunkt at foreldre alltid ønsket det beste for barna sine, men at de på grunn av sykdom ikke kunne ivareta foreldrerollen på samme måte som tidligere. En informant trakk fram det positive ved at pasienten så sin begrensning gjennom selv å ta kontakt med sykehuset for at det ikke lenger skulle gå utover barna i familien.
“..(foreldre) er jo i avmakt på så mange ting når (de) er satt ut av spill med sykdom å (kunne) godta det og føle at de er like gode foreldre om de (ikke) akkurat i dag evner alt. Faktisk er det en ressurs i deg at du har valgt å komme på sykehuset og få hjelp. Dermed kan foreldrene i stedet for.. å føle seg (små) i selvbilde når de er syke, bli snudd til noe positivt at (det) er flott at mor er her og kan ta imot hjelp… (og foreldre) kan få selvfølelse…”
Informantene hadde ulike erfaringer fra samtalene med foreldre om foreldrefungering. En informant trakk fram kunnskaper hun hadde om foreldrefunksjoner, som at barnet ble tillagt for mye ansvar i forhold til sin alder. Denne kunnskapen brukte hun aktivt i samtaler med foreldrene. En annen informant fortalte om vanskeligheter ved å samtale om
foreldrefungering dersom pasienten hadde en grunnleggende problematikk fra før, at han/hun var skadet og hadde lite knagger å henge informasjonen på. Da begynte hun tidlig i behandlingen å samtale med pasienten om den viktige foreldrerollen, og holdt det oppe som en “varm potet” i behandlingen.
“..det er en prosessak som går over timer der vi jobber mye med foreldreveiledning”.
“spesielt mannlige pasienter har sagt det var veldig kjekt å få den samtalen fordi nå lærte jeg noe som jeg ikke har tenkt over”.
“De er jo like mye foreldre … for de skal jo hjem til ungene.. etterpå”.
To av informantene hevdet at det kunne være belastende eller stressende for syke foreldre å delta i samtale. Informantene fortalte at noen pasienter hadde reagert dersom det ble
“pirket borti” deres foreldrefunksjoner. En informant hevdet å ha gitt foreldre en ny sjanse i å mestre foreldrerollen, fordi barna hadde fått anledning til å samtale om følelser eller vanskelige episoder forut for innleggelse. Dermed var det lettere å samtale om følelser hjemme. Informantene opplevde det hadde stor betydning for pasientens sykdomsforløp at
52
barna ble sett, og at de kunne være med å hjelpe en hel familie ved å få innblikk i hvordan familien fungerte. Ellers kunne det bli liggende der som noe problematisk når forelderen skulle hjem igjen.
“(foreldre).. har sagt at de får en ny sjanse ved at de ser at ungene blir bedre ivaretatt.. en kjempegevinst, ja”
“Far mente sønnen ikke trengte samtale… for.. sønnen aldri hadde sett han deprimert. Han var veldig deprimert, men når han fikk.. de depressive turene, så gikk han inn på rommet sitt og ble værende der. Og jeg tenkte i min fortvilelse på hva denne gutten må ha senset i det hjemmet at nå er ikke far i stuen, han er der…”
Samtlige informanter hadde hatt erfaringer med at foreldre ikke ønsket at barneansvarlige skulle ha samtale med barna. De hadde også erfaringer med at foreldre gjorde avtale om barnesamtale og ikke møtte. Dette ble forklart som fortvilte situasjoner for familiene.
Informantene hadde et ønske om at ingen foreldre skulle nekte når barneansvarlige ønsket å samtale med barna deres, men oppleve det som en naturlig del av ivaretakelsen av barna.
Informanten kom med følgende eksempel på erfaringer;
“Mor var innlagt, hun var ganske dårlig og psykotisk. (Det var) skjedd ting forut for
innleggelsen; drama, og hun ble hentet av politi. Denne faren, en oppegående mann, nektet, var overhodet ikke interessert i at vi skulle snakke med datteren. For han hadde sagt at mor lå på sykehuset og hadde brukket armen. Også brukket armen! En arm ville du jo… For hun (datteren) hadde ingen mén og ville aldri forstå det. Hva har ikke dette barnet ant og senset av alt som foregikk før innleggelsen? Han hadde en god stilling, ikke at det skal bety noe, men han burde ha skjønt det, men det var låst. ”
“Psykiatrien har gjort nok vondt for meg om ikke ungene mine også skal oppleve det. Dette var en sterk person med en personlighetsforstyrrelse. Datteren på 16 år fortalte at alle var redde mor og ingen turde si henne imot. Mor hadde tre barn, og den eldste sønnen hadde vokst opp hos mormor og morfar. Denne jenta misunte broren som fikk bo hos mormor og de, for hun ble barnevakt for den yngste broren, og litt tjener for mor.”
En informant opplevde det tøft om forelderen nektet barnesamtale og hun visste at pasientens barn ville hatt utbytte av samtalen. Hun hadde opplevd følgende;
53
“ … som en tornadovind som starter når en begynner å snakke om følelser..”
En informant henviste til loven som uttrykker at den friske forelderen kan gi samtykke til barnesamtale dersom den syke ikke tillater det, og at en har mulighet til å kontakte denne forelderen. Samtalevegring kunne også forklares gjennom pasientens dårligere erfaringer fra egen barndom med sine foreldre. Informantene hadde opplevd at pasienter hadde uttalt at de selv skulle hatt samtaler som barn fordi de kjente temaene fra egne liv.
“..nå har skuta gått, dette skulle vi ha gjort for mange år siden. Det er litt for sent.”
Noen foreldre hadde misforstått hva samtalen handler om;
“Vi hadde en pasient som hadde ligget i en sykehusseng hjemme i stuen ved siden av tv i tre år, og hun gledet seg til hennes to tenåringsbarn skulle komme til meg, så endelig noen kunne fortelle dem sånn at de kunne skjønne hvor vanskelig mor hadde det. Det er tungt det, for barn i puberteten”.
Etter samtalen fikk barna tilbud om å ta kontakt via telefon om de hadde behov, men det var sjelden nødvendig. En informant forsikret seg alltid om at barnet hadde en samtalepartner når det kom hjem. Hun formidlet kanaler barnet kunne anvende senere, som den friske forelderen, venner eller lærer. Hun opplyste barnet om kommunale barnegrupper hvor barn med omtrent samme problematikk deltok.
54