Den gamle broen - Hans-Henrik Egede-Nissen AUTENTISITETENS RELEVANS

6 . 1 . DE T O P P R I N N E L I G E M O N U M E N T E T

Mostar er med sine 130.000 innbyggere den største byen i det fjell-rike Hercegovina, som i sin tur er den minste av de to regionene som utgjør Bosnia-Hercegovina. Første gang Mostar nevnes i kildene er i 1452; da brukes ikke typonymet (mostar betyr brovokter), men det vises til do castelli al ponte de Neretua – to befestede tårn ved broen over Neretva, som ennå består og idag betegnes Halebija og Tara.¹ Broen det refereres til var en trekonstruksjon, og bosettingen var meget beskjeden: I et dokument fra 1468 eller 1469, samme år som byen kom under ottomansk herredømme, omtales Mostar som et marked (basar) med 16 husstander, som var samlet i et lite område på Neretvas venstre bredd. Men omkring midten av 1500-tallet skjøt bydannelsen fart, og omkring 1570 fantes det bosettinger også på høyre bredd. Det var ikke unaturlig, for på dette tidspunkt var et viktig stykke infrastruktur kommet på plass: En vakker og dristig brokonstruksjon i sten, tegnet av Mimar (dvs. byggmester) Hajrudin,² hadde avløst trebroen over Neretva (figur 1). Broen var bygget på direkte ordre fra ottomanernes sultan, Suleiman den store,³ og stod ferdig i det siste året av hans lange regjeringstid, 1520–66.⁴

1 Et brev datert 3. juli 1452, der to handelsmenn fra Dubrovnik nevner erobringen av bl.a. broen med de tilhørende fortene ved Neretva. ([Bosnia and Herzegovina Ministry of Foreign Affairs], Nomination Dossier

«The Old City of Mostar», annex 3.b: History and Development of Mostar, s. 103.

http://whc.unesco.org/uploads/nominations/946rev.pdf, lest 21. feb. 2012) (Sidetallshenvisninger til denne webadressen viser for gjenfinningens skyld til PDF-sidetallet, ikke til pagineringen i det enkelte papirdokument som utgjør PDF’en.)

Derfor fikk den navn av Sultan Suleimans bro. Men ettersom flere

2 Flere transkripsjoner forekommer, bl.a. Hajreddin, Hajredin, Hajruddin.

3 Store norske leksikon omtaler ham som Süleyman 2 Kânûni (http://snl.no/Süleyman_2_Kânûni, lest 17.03.2012). Süleyman er antagelig en transkripsjon av moderne tyrkisk uttale ([sylejˈmɑn]). Den engelske transkripsjonen, Suleiman, er også vanlig forekommende på norsk og andre skandinaviske språk.

4 Allerede i 1931 publiserte den tyrkiske historikeren Ahmed Refik et dokument fra 1568 som entydig tilskriver broen Hajrudin, gjengitt i Mimar Sinan, Istanbul 1931, s. 5. Her heter det bl.a., i Robert Anheggers tyske oversettelse: «Hayreddin nun, der vordem zuvor die Brücke von Mostar erbaut hat, sei in der Baukunst geschickt und daher für die Erbauung der erwähnten Festung zu berufen und zu schicken. (...)» (Die Römerbrücke von Mostar : Ein Beitrag zur Geschichte und Organistaion des Bauwesens im Osmanischen Reich», Oriens 7, nr. 1 (1954), s. 98.) Hvor lang tid det hadde tatt å bygge broen, synes mindre entydig: Ifølge et engelsk kompilat (http://www.gen-eng.florence.it/starimost/01_intro/hist_most/hist02.htm, lest 20. mars 2012) av Džemal Čelić og Mehmed Mujezinovićs bok Stari mostovi u Bosni i Hercegovini (1998), slår et dokument funnet i Sarajevos Zemaljski muzej fast at arbeidet med broen begynte i 1557 og pågikk i ni år. Amir Pašić refererer imidlertid forskning av historikerne A. Polimac og M. Vasić fra 1977 som viser at broen ble

broer kom til under nye makthavere, ble broen etterhvert hetende Stari Most – den gamle broen.

På 1800-tallet var broens opphav gjenstand for adskillige spekulasjoner blant utenlandske reisende. Ifølge Čelić og Mujezinović var det den franske offiseren Charles Pertusier som i 1822 lanserte romerne som broens

opphavsmenn.⁵ En annen franskmann, Charles Yriarte, gikk så langt som til å datere broen til året 98 f.Kr.⁶ Til grunn for disse attribueringene – som var vidt utbredt under annen halvdel av 1800-tallet – lå ifølge Čelić oppfatningen om ottomanerne som barbarer, ganske ute av stand til å bygge noe så avansert som Stari Most. Bare romerne kunne vært istand til det, noe som ytterligere ble sannsynliggjort av at veien til den romerske provinsen Pannonia gikk gjennom Mostar. Lenge etter at teorien om broens ottomanske opphav var blitt hegemonisk – ihvertfall så sent som på 1950-tallet – ble den fortsatt kalt die Römerbrücke eller tilsvarende i Europa.⁷

Stari Most krysset Neretva der elven er smalest. Langs begge bredder hadde en karakteristisk stedlig muralarkitektur rådd grunnen siden ottomansk tid, høyt over elvens normale vannstand. Elvebrinkene, som består av klipper, er temmelig bratte, spesielt på østsiden, der fjell og bygningsmurer danner en vertikal flombarrière. 100–150 meter før brostedet blir elveløpet brått smalere og gjør en buktning som presser vannmassene inn mot østre brink, som derfor er mest utsatt. På krysningsstedet danner begge brinkene høye og stabile klipper, det naturlige sted å anlegge en bro. Uproblematisk er krysningsstedet allikevel ikke: Siden elveløpet smalner av, er det også her elven går raskest og høyest – i løpet av timer kan den bli stri nok til å skade støttemurer og bygninger på gateplan, som normalt ligger ca 13 meter over elvens nivå. For å skåne broen mot trykket fra vannmassene var den gitt en helning på opp mot 20%, slik at store deler av brospennet alltid ville gå fri av vannet.⁸

Klippene på begge sider var nærmest innlemmet i de digre landkarene, som var kileformet for å redusere motstanden mot elvevannet. På dem fantes flere bygninger og fortifikasjoner, herunder de to forsvarstårnene Halebija (på vestsiden) og Tara (mot øst) – begge halvsirkelformede i grunnplan og med fasene vendt mot elven. Stedet fremstod som en usedvanlig harmonisk enhet mellom natur og menneskeverk. De murte strukturene syntes å smelte

bygget i løpet av to år, og at byggesummen ble innsamlet i de omliggende kadiluks. (Amir Pašić, The Old Brigde in Mostar, Gračanica, Grin, 2006, s. 20)

5 Čelić og Mujezinović, op.cit.

6 Charles Yriarte, Bosnie et Herzégovine, souvenirs de voyage pendant l'insurrection, Paris, E. Plon, 1876

7 Dette gjenspeiles i tittelen på en av de autoritative artiklene om broen: Anhegger, op.cit.

8 Tekniske opplysninger om den gamle og nye broen er i det vesentlige hentet fra rapporten Stari Most : Rehabilitation Design of the Old Bridge of Mostar, utarbeidet av det florentinske ingeniørfirmaet General Engineering WorkGroup (GE) ved arkitekt Manfredo Romeo, som hadde ansvaret for den arkitektoniske prosjekteringen av den nye broen. Rapporten finnes meg bekjent bare i digital form (på nettstedet http://www.gen-eng.florence.it/starimost/index.htm, lest 25. okt. 2010); her er den ikke paginert, men kun indeksert. Rapporten siteres i det følgende på formen: Romeo et.al., op.cit., § […]

sammen med klippene de la seg over og forbandt, i den grad at det kunne være vanskelig å avgjøre hvor naturen opphørte og de tildannede strukturene tok til. Broen var miljøets essensielle komponent, som ikke bare løste den praktiske oppgave å forbinde breddene, men i sjelden grad samlet landskapet i et bilde. Broen savnet ornamentering; den var utkommet av en subtil økonomisering med grunnleggende arkitektoniske virkemidler.⁹ I en viss forstand syntes broen i sin funksjonelle rasjonalitet hevet over periodisk og stilistisk tilhørighet.¹⁰

Broen ble båret av en hvelvbue med et spenn på 28,70 meter, en ingeniørmessig bragd i førindustriell tid.

11 Hvelvets hovedform var segmentbuet, men en liten spiss mot toppen, kanskje forårsaket av et stillas som bøyde seg under vekten eller en stor flom, gjorde at formen syntes å unndra seg definitiv bestemmelse.¹²

Hvelvblokkene var innbyrdes forbundet med smidde jerndyvler innstøpt i bly, og i tillegg med likedan innstøpte jernkramper på bueryggen (figur 2). På hvelvet hvilte tre spandrillemurer, hvorav den midtre fulgte senterlinjen og de to ytre dannet vangemurer med yttersider av kvader. De innbyrdes avstander var ikke større enn at de kunne spennes over med store steinheller, noe som gjorde det overflødig å fylle ut hulrommet mellom spandrillene. Dermed kunne hvelvet spares for en betydelig vekt, og gjøres vesentlig slankere. På de store hellene var det så lagt et 15–20 cm tykt lag av kalksteinsgrus innkapslet i kalksandmørtel, og over dette et ca. 15 cm høyt settelag av rød

Over den knapt fire meter brede

hvelvbuen, som bestod av 111 rekker med ca. 82 cm høye hvelvblokker, ga et nedre gesimsbånd en nedre avgrensning for en slett vegg. Veggen var oventil avgrenset med et øvre gesimsbånd, som så dannet basis for parapetet (brystvernet).

9 Det eneste som kunne mistas som ornament, gesimsbåndene, det ene over hvelvbuen og det andre parallelt med brodekket litt under parapetet, hadde ved sin profilering en klar regn-avvisende funksjon, og tjente dessuten til å markere broens strukturelle hovedelementer.

10 Et poengtert utsagn om broens kvaliteter finner vi hos den engelske arkeologen Robert Munro: «To the passing tourist there is really but one lion in the town of Mostar – viz., its so-called Roman bridge is remarkable alike for boldness, elegance, lightness, and durability. It comes as near solving the famous mathematical problem worked out by the honey-bee in the construction of its cell as anything of the kind I have ever seen – viz., how to produce a maximum result with a minimum amount of material.» (Robert Munro, Rambles and Studies in Bosnia-Herzegovina and Dalmatia, London og Edinburgh, William Blackwood &

Sons, 1895, s. 180)

11 En 1600-talls reisende, Hadji Chalfa, fremfører en ikke helt sannferdig tilblivelsesberetning, som imidlertid sier mye om broens tekniske vanskelighetsgrad: «After the Conquest of Bosnia Sultan Suleyman, at the request of the inhabitants, sent Sinan, the architect, with instructions to build a stone bridge. But after having seen the place, Sinan declared the task to be an impossible one. So it was given up. Later on, however, a carpenter, who was himself living there, declared himself willing to take the responsibility of the attempt, and the bridge became an accomplished fact. It has one single arch – a piece of art, which puts to shame all the architects in the world.» (Svein Mønnesland, 1001 days : Bosnia and Herzegovina in pictures and words through the centuries, Oslo, Sypress forlag, 2001, s. 88)

12 Basert på en gjennomgang av historiske representasjoner av broen hevder Manfredo Romeo at hvelvbuen svært ofte er blitt oppfattet og gjengitt som en spissbue. Den eventuelle overensstemmelse mellom broens faktiske geometri og dette inntrykk lar seg ikke kvantifisere nå da den ikke lenger finnes, men Romeo antyder at betrakteren ofte ikke helt ville kunne avgjøre om han var vitne til en optisk illusjon eller en geometrisk realitet. Denne utfordringen til betrakteren fremholdes som noe av et særkjenne ved broen. (Romeo et.al., op.cit., § 2.3.3.)

(bauxittholdig) jord blandet med kalkmørtel, såkalt tyrkisk isolasjon.¹³ På dette ble så brodekket lagt med jevnt tilskårne brosten i den motstandsdyktige marmor-liknende stensorten krecnjak lagt i slakt skrånende trinn.¹⁴

I ett og alt var broen innrettet på varighet: Den var for en stor del utført i den lokale stensorten tenelija, en oolittisk kalksten med egenskaper som gjorde at den ble forbeholdt monumentalbyggeri. At jerndyvlene og – krampene var smidd og i tillegg innstøpt i bly ga dem optimal

rustbeskyttelse: Dermed ville de også over lang tid garantere broens stabilitet, samtidig som risikoen for rustsprengning var minimalisert. Brodekket var gjort så vannavvisende som mulig, og i den grad vann kunne trenge inn i konstruksjonen, ville det raskt dreneres ut og gjøre minimal skade. Brodekket var svært slitesterkt, og bestod av små enheter som lett kunne skiftes ut enkeltvis ved behov, uten å berøre den øvrige konstruksjonen. I det hele tatt var intet ved broen monolittisk og dermed irreparabelt; alt bestod av utskiftbare komponenter. Så lenge ytterskiktet ble vedlikeholdt var behovet antagelig minimalt. Også den betydelige passive sikkerheten bidrar til varigheten: Høyden over elven, den minimaliserte vekten, differensieringen av vangemurenes tykkelse og innbyrdes avstand. Også valget av hvelvets hovedform var sikkerhetsmessig velbegrunnet: Ved å velge segmentbuen og ikke rundbuen som hovedform, kommer – gitt at toppunktet i begge tilfeller har samme høyde over elven – en større del av broens volum til å gå klar av flomvannet.

De ble lagt tett og mørtelfuget, slik at svært lite vann trakk ned i brostrukturen (figur 3).

Bruken av fortid i de foregående omtaler er berettiget, for under de to beleiringene på 1990-tallet ble store deler av Mostars gamleby ødelagt (figur 4). I november 1993, etter 18 måneder med bombing, først fra den serbiske hæren og siden fra kroatene, var Mostars bygningsarv, herunder Stari Most, langt på vei lagt i ruiner. Broen, som kunne levd videre i uoverskuelig fremtid, var ikke mer.

6 . 2 . ØD E L E G G E L S E N

Krigen i Bosnia-Herzegovina pågikk mellom april 1992 og desember 1995, og var den blodigste og mest komplekse av krigene som fulgte oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Mostar var den av landets byer som ble hardest rammet av krigen, idet så mye som 90% av byens sentrum var blitt bombet, og en tredjedel av bebyggelsen var totalt ødelagt.¹⁵

13 «Turkish insulation», Pašić, op.cit., s. 53. Jfr. også Romeo et.al., op.cit., § 2.3.6, der det sondres mellom ulike nivåer av settelaget.

Mostar ble beleiret to

14 Romeo et.al., op.cit.,§ 3.11.10.

15 Emily Gunzburger Makaš, Representing Competing Identities : Building and Rebuilding in Postwar Mostar, Bosnia-Hercegovina, ph.d.-avhandling, Cornell University, College of Architecture, 2007, s. 178

ganger under krigen. Den jugoslaviske folkehæren JNA, støttet av serbiske paramilitære styrker, bombet byen 3. april 1992 og etablerte kontroll over den, men 8. april gikk Hrvatsko Viječe Odbrane (HVO) – de bosniske kroatenes milits – til motangrep sammen med muslimske styrker. 12. juni ble JNA tvunget til retrett.

Mens JNA hadde kontroll over Mostar ble seks av byens syv broer systematisk ødelagt. Emily Gunzburger Makaš, hvis PhD-avhandling jeg skal komme tilbake til, mener dette beviser at JNA hadde besluttet å ikke ødelegge Stari Most. Hun mener også at hvis broen var blitt ødelagt da, ville ikke dens endelikt ha falt sammen med den etniske pluralitetens opphør i Bosnia, og betydningsdannelsen ville blitt en annen enn den som faktisk oppstod.¹⁶

Mostars andre beleiring inntraff i mai 1993, da HVO vendte seg mot sine muslimske allierte. Under offensiven ble det iverksatt såkalt etnisk rensning på østsiden av byen. Da HVO hadde oppnådd kontroll over vestsiden av byen, startet de å bombe østsiden med stor kraft. Kulturelt og religiøst viktige monumenter ble intensjonalt ødelagt, herunder mange moskéer og andre bygninger fra den ottomanske perioden.

Mye tyder på at HVO hadde gått inn for å ødelegge broen allerede fra begynnelsen av angrepet på Mostar. I løpet av ti julidager ble broen direkte truffet syv ganger, dokumenterer Makaš.

18 Denne sommeren var broen blitt forsøkt beskyttet med bildekk, sandsekker og et provisorisk blikktak, som skulle få prosjektiler til å detonere før de slo ned i selve broen. Slik skulle broen kunne motstå ild som ikke var direkte rettet (figur 5). Men i september satte HVO inn et målrettet nådestøt: Makaš hevder, med referense til en lokal avisartikkel, at den ble beskutt med anti-tank granater 38 ganger i løpet av én dag, og 32 ganger den neste.¹⁹ Det syntes ubegripelig at broen kunne motstå denne intense beskytningen, og for vantro øyenvitner ble den under disse timene et symbol på seiglivet motstand: «[…] even during its last breath, it was more powerful than millions of cannons – it became a symbol of resistance […]»²⁰

16 Emily Gunzburger Makaš, «Interpreting multivalent sites: new meanings for Mostar's old bridge», Centropa 5, nr. 1 (2005).

17 Om intensjonaliteten jfr. bl.a. Martin Coward, «Community as heterogeneous ensemble: Mostar and multiculturalism», Alternatives 27 (2002), ss. 29–66. Om omfanget av ødeleggelsene se særlig András Riedlmayers rapport fremlagt for FNs krigstribunal for eks-Jugoslavia: Destruction of Cultural Heritage in Bosnia-Herzegovina, 1992–1996: A Post-War Survey of Selected Municipalities, 2002.

http://hague.bard.edu/reports/BosHeritageReport-AR.pdf, lest 12. mars 2012

18 Makaš, Representing Competing Identities, s. 211f.

19 Ibid., s. 212f, jfr. også I. Traynor, «Shells Destroy Mostar Bridge», The Guardian, 10. nov. 1993

20 Esad Humo, «Unikat u svakom pogledu / Unique in every way», i: Semsudin Serdarević (red.), Stari Most u Mostaru / The Old Bridge in Mostar, Mostar, Center for Peace and Multiethnic Cooperation, 2003, s. 17.

http://www.centarzamir.org.ba/eng/pro/doc.html, lest 6. mars 2012

Om morgenen den 9. november lyktes det imidlertid å ødelegge broen.²¹ Bare anfangene stod tilbake, og jord og mørtel fra settelaget farvet Neretva rød lenge etter broens kollaps.²²

6 . 3 . RE K O N S T R U K S J O N E N S H I S T O R I E

Historien som leder frem mot den nye broen begynner på Massachusetts Institute of Technology, der den bosniske arkitekten og ingeniøren dr. Amir Pašić var gjesteforsker da broen ble ødelagt. Der og da bestemte han seg for at Mostar skulle gjenreises, og at Stari Most måtte være utgangspunktet.

Hans ambisjon var å rekonstruere broen i den gamles skikkelse, med bruk av 1500-tallets metoder og materialer. For å promotere ideen reiste han rundt i USA og Europa, holdt forelesninger og organiserte workshops.²³

Pašić skriver selv at den internasjonale kampanjen for gjenoppbygging av Stari Most ble lansert av den tyrkiske vitenskapshistorikeren Ekmeleddin İhsanoğlu under World Economic Forum i Davos i februar 1996, men at konseptet ble utviklet gjennom Mostar 2004-prosjektet. Stari Most skulle gjenoppbygges med midler fra mange bidragsytere. Ideen ble operasjonell gjennom Foundation for the Reconstruction of the Old Bridge and the Old City, etablert 2. juli 1997, med den avgåtte presidenten for

Bosnia-Herzegovina, Alija Izetbegović (1990–96), som leder.

Han delte ut invitasjoner til gjenåpningen 15. september 2004 – dengang 11 år frem i tid.

Hans anslag var at krigen ville vare enda i minst halvannet år, og at rekonstruksjonsbestrebelsene, inklusive fundraising, ville ta minst seks år.

Etter å ha lagt til tid for forsinkelser, falt han ned på 2004 – derav prosjektets navn: Mostar 2004 (figur 6).

21 Ødeleggelsen av Stari Most er en del av det internasjonale krigsforbrytertribunalets tiltale mot HVO -offiserene Jadranko Prlić, Bruno Stojić, Slobodan Praljak, Milivoj Petković, Valentin Ćorić og Berislav Pusić.

Tiltalen hevder at «Herzeg-Bosna/ HVO forces» ødela broen. (The International Criminal Tribunal for the Former Yugoslavia: The Prosecutor of the Tribunal vs. Jadranko Prlić, Bruno Stojić, Slobodan Praljak, Milivoj Petković, Valentin Ćorić and Berislav Pusić, Case No. IT-04-74-T, 11. juni 2008, tiltalepunkt 116.

www.haguejusticeportal.net/Docs/Court%20Documents/ICTY/Prlic_2nd_Amended_Indictment_EN.pdf, lest 08. mars 2012). De seks offiserene ble stevnet for ICTY våren 2004, bare noen måneder før åpningen av den rekonstruerte broen. (Makaš, «Interpreting multivalent sites», s. 67) I prosessen mot Slobodan Praljak i 2010 hevdet tiltalte, med henvisning til analyse av filmmateriale fra ødeleggelsen (en engelsk sammenfatning av rapporten finnes på

http://slobodanpraljak.com/MATERIJALI/RUSENJE%20STAROG%20MOSTA%20U%20MOSTARU/Destruction%20of

%20the%20Old_Bridge_in_Mostar.pdf, lest 08. mars 2012), at broen sannsynligvis ble ødelagt av en sprengladning, ikke av antitank-granater. Dommeren fant at aktoratet ikke hadde bevist skyldspørsmålet, og dom er ikke avsagt pr. desember 2011. En kjennelse fra ICTY datert 10. juni 2010 antyder at dom vil foreligge i februar 2012 («[…]trial judgement would likely not be rendered before February 2012»)

(http://www.icty.org/x/cases/prlic/acdec/en/110610.pdf, lest 8. mars 2012).

22 [LGA Nürnberg], «Summary from laboratory tests of reconstruction materials – extractions from the report on Stones», i: [Bosnia and Herzegovina Ministry of Foreign Affairs], Nomination Dossier «The Old City of Mostar». http://whc.unesco.org/uploads/nominations/946rev.pdf, lest 21. feb. 2012, s. 401.

23 Som plattform for virksomheten brukte han det Istanbul-baserte Research Centre for Islamic History, Art and Culture. En oversikt (med referater fra de enkelte workshops) finnes på nettstedet http://tr.ircica.org/first-mostar-2004-pilot-workshop-1994/irc658.aspx, lest 14. juni 2012.

24 Pašić, op.cit., s. 51

Etter at Verdensbanken og UNESCO hadde gitt prosjektet – nå under navnet Bosnia and Herzegovina Pilot Cultural Heritage Project²⁵ – sin tilslutning i april 1998, var det Mostar by som overtok

gjennomføringsansvaret gjennom Project Coordination Unit Reconstruction (PRU). Prosjektet ble finansiert av et fellesskap som omfattet UNESCO, World Monuments Fund, Aga Khan Trust for Culture, lokalsamfunnet, nasjonale og regionale myndigheter. I tillegg til et lån fra Verdensbanken på 4 millioner US$ var prosjektet finansiert ved donasjoner fra regjeringene i Italia,

Nederland, Tyrkia og Kroatia, koordinert gjennom Verdensbanken. eu og den franske regjering bidro med rådgivende og tekniske bistandstjenester.

Sluttfinansieringen av det ialt 15,5 millioner US$ store prosjektet ble sikret med en bevilgning på 1 million US$ fra CEB (Council of Europe Development Bank) 15. januar 2002.²⁶

23. juli 2004, åtte uker foran Pašićs opprinnelige fremdriftsplan, ble den nye broen åpnet, med verdenspressen og en lang rekke internasjonale notabiliteter tilstede. Også de to brotårnene, Tara og Halebija, var blitt rekonstruert, innredet med gallerier og utsiktsplattformer (figur 7).

Hva var det så for en bro man hadde fått? Lar den seg definere som autentisk, og i tilfelle: I hvilke henseender? Som vi har sett i kapitlet om autentisitet er ikke denne størrelsen entydig definert; WHC angir (i sine

In document Hans-Henrik Egede-Nissen AUTENTISITETENS RELEVANS (sider 186-200)