«Wer das Weinen verlernt hat, der lernt es wieder beim Untergang Dresdens.»
Gerhart Hauptmann, 1945
«Wer die Zuversicht verloren hat, der gewinnt sie wieder beim Anblick der wiedererstandenen Frauenkirche.»
Horst Köhler, 2005
Did one want to celebrate the German capacity for a «critical» resolution to a «difficult»
problem, or did one want to keep an ostensibly «real», but ideologically irrelevant and visually displeasing memorial in the center of town? The forces of politics and capital guaranteed the success of the former.
Mark Jarzombek, 2005
1 Consolatoria er ifølge Valentin Ernst Löschers innvielsespreken fra 1734 én av en kirkebygnings seks åndelige funksjoner. Teologen Alexander Völker skriver: «Diese an letzter Stelle von Löscher gegebene Kennzeichnung einer Kirche als Stätte und Quelle des Trostes für die Menschen sollte ihr bleibendes geschichtliches Recht behalten – durch Zerstörung und Wiederaufbau siener Kirche hindurch.» (Alexander Völker, «Ort der Erinnerung, der Hoffnung und der Begegnung : Der Dienst des Kirchenraumes heute am Beispiel der wiederaufgebauten Frauenkirche in Dresden», Jahrbuch für Liturgik und Hymnologie 45 (2006), s. 23)
5 . 1 . DE T O P P R I N N E L I G E M O N U M E N T E T2
Under 1700-tallets første fjerdedel gjennomløp gate- og plassbildet rundt Dresdens Neumarkt en nær metamorfosisk forvandling. Til fortrengsel for middelalderens gavlbygninger i utmurt bindingsverk ble det oppført en rekke paléer, men fremfor alt fire- til femetasjes borgerhus kjennetegnet ved utbygde mansardetasjer, markante arker og ornamentering omkring portal og vindusomramninger. Arkitekter som Georg Haase, Johann Gottfried Fehre, George Bähr, Matthäus Daniel Pöppelmann og Johann Christoph Naumann bidro til en borgerlig barokkarkitektur preget av klar individualitet innenfor rammen av en overordnet ensartethet. Et lysende eksempel er den lett konkave husrekken på nordsiden av Rampische Straße – en av gatene som leder inn mot Neumarkt (figur 1). Fulgte man denne gaten mot Neumarkt om formiddagen den 26. august 1726, ville man komme til å overvære
grunnstensnedleggelsen for historiens kanskje betydeligste lutheranske kirkebygg: Frauenkirche.
Grunnstensnedleggelsen markerte slutten på en fireårig plan- og beslutningsprosess, og begynnelsen på en byggeprosess som skulle strekke seg over 17 år. Kirken ble innviet i 1734 mens den ennå var under
konstruksjon – uten orgel og kun med et provisorisk alter. Den karakteristiske sten-kuppelen ble ferdig først fire år senere. I 1743 ble byggeriet sluttført med ferdigstillelsen av lanterninen, også denne i sten. Arkitekt George Bährs (1666–1738) ønske om at kirken skulle fremstå «von Grund aus bis oben hinauf gleichsam nur ein einziger Stein»3
Den tyske arkitekturhistorikeren, dr. Heinrich Magirius betoner i sin autoritative monografi om kirken at dens historiske og kunsthistoriske særegenhet ikke minst kan avleses i dens fravær av en umiddelbar etterfølger.
Som kunstnerisk løsning danner den et ensomt høydepunkt, poengterer Magirius, og som protestantisk kirkerom ble den ikke etterfulgt før det var gått et århundre. George Bähr foregrep med Frauenkirche det midlere
1800-, var innfridd1800-, fem år etter Bährs død. I litt mer enn to århundrer skulle kirken rage over den barokke byen, inntil den, som byen forøvrig, ble redusert til brannruiner – i et luftangrep som gjorde Dresden til et av annen verdenskrigs mest markante causes célèbres.
2 Underkapitlet bygger i det vesentlige på Heinrich Magirius, Die Dresdner Frauenkirche von George Bähr : Entstehung und Bedeutung, Berlin, Deutsche Verlag für Kunstwissenschaft, 2005
3 Sitert etter Heinrich Magirius, «Zur Gestaltwerdung der Dresdner Frauenkirche», Dresdner Hefte 40, årg. 12, nr. 4 (1994), s. 13f. Valget av sten som byggemateriale i kuppelen var ikke minst økonomisk motivert; en kobbertekket trekuppel, som opprinnelig var planlagt, ville blitt vesentlig dyrere, og arbeidet ville stanset opp.
Det var dette som drev Bähr ut på det sjansespill som stenkuppelløsningen innebar.
tallets forsøk på å imøtekomme den protestantiske liturgiens spesifikke krav:
Han samlet alter, prekestol og døpefont foran hele menigheten.4
Gjennom store deler av 1800-tallet pågikk en diskusjon om sentral- eller langkirkerommet var det ideelle uttykk for den protestantiske
gudstjenesteforståelsen. Frauenkirche kom til å danne forbilde for
sentralromsløsningen, selv om historistene underkjente kirkens barokke stil.
Med sitt konkurranseutkast til Nicolaikirche i Hamburg fra 1844 refererte Gottfried Semper konseptuelt tydelig til Frauenkirche. Som svar til kritikerne i den nygotiske leir holdt han i sitt skrift Über den Bau evangelischer Kirchen (1845) frem nettopp Frauenkirche som eksempel på et vellykket protestantisk kirkebygg. Dermed staket han ut en kurs for arkitekter som på annen halvdel av 1800-tallet fikk i oppdrag å tegne evangeliske kirker.
For byen og regionen var kirkens karakter av vartegn selvsagt langt viktigere enn dens senere arkitekturhistoriske påvirkningskraft. De saksiske fyrstene hadde benyttet elveløpet under prosesjonelle opptog siden 1600-tallet, og Dresdens selvforståelse rettet seg mer og mer mot byens fremtredelse i elvelandskapet, hevder Magirius (figur 2). Den første
Frauenkirche (et romansk kirkebygg fra 1100-tallet, revet for å gi plass til sin etterfølger) var imidlertid for beskjeden til å falle inn i et slikt bilde, og Kreutzkirche lå for langt borte; bare broer, slott og festningsmurer definerte blikkretninger på den bredden hvor det «nye» Dresden lå. Så ble da også det nye kuppelbygget godt mottatt av Sachsens kurfyrst August den Sterke (1694–1733), som må ha sett at kirken ville styrke opplevelsen av hans residens. Men det var neppe et ønske om å etablere et arkitektonisk ledemotiv som dikterte byggingen av kuppelkirken, hevder Magirius: En
sammenligning med Venezias Santa Maria della Salute, slik etterkrigstidens kunsthistorikere har gjort, savner dekning i kildene.
Her er andre forskere av en annen oppfatning. Hans-Joachim Kuke spør seg hvorfor Frauenkirche skulle oppføres som en monumental kuppelkirke i det evangeliske Dresden, når kuppelmotivet i samtidig tysk arkitekturteori gjelder som tegn for katolske kirker. Hans hypotese er at August den sterke – som selv var katolikk – har ønsket en arkitektonisk aksent som kunne sees fra langt hold, og antagelig har anvist kuppelen som løsning. Så ble det opp til
4 Et sentralt element i den katolske gudstjenesten er forvaltningen av sakramentene, særlig nattverden.
Viktigheten av altertjenesten tilsa at alterpartiet var adskilt fra og hevet over resten av rommet. I den reformerte kirke feires derimot nattverden som et rent minnemåltid, hovedelementet i gudstjenesten er prestens forkynnelse fra prekestolen, og man trenger derfor ikke noe alter med lys og altertavle. Rommet er derfor redusert til et forsamlingslokale for menigheten. Den lutherske kirke inntar en mellomstilling mellom den katolske og den reformerte: Gudstjenesten er et samfunn med Gud ikke bare i forkynnelsen av ordet, men også gjennom sakramentene. Gud er tilstede både i forkynnelsen og i nattverden. Nattverden er på samme tid symbolsk og konkret. Dette tilsa at alteret og prekestolen ble sidestilte størrelser i det lutherske kirkerommet.
Alteret inntok samme plass som i den katolske langkirken, mens prekestolen gjerne ble plassert ute i menighetens rom på den ene langveggen.
arkitekten å finne en «protestantisk» versjon av kuppelmotivet, en form som ikke kunne utlegges som «päpstisch», altså romersk-katolsk.5
I et tradisjonelt kuppelbygg formidler en tambur – et gjennombrutt, sylindrisk bygningselement – mellom underbygg og kuppel. Tamburen åpner muligheten for å strekke bygget i høyden: Veggene kan ikke gjøres for høye av hensyn til proporsjoner og statikk, og kuppelens høyde er i stor grad en funksjon av omkretsen. Hvis et kuppelbygg med en begrenset grunnflate skulle rage høyt opp over den omkringliggende bebyggelsen, kunne tamburen gi en god del av høyden. Bähr valgte imidlertid bort tamburen til fordel for en utsveifet kuppelhals, som gjorde at kuppelen kom til å minne om en
kirkeklokke – derav tilnavnet die steinerne Glocke (figur 3). Dessuten gjorde han kuppelhalsen lang og steil, slik at den overtok en stor del av den
manglende tamburens høyde-adderende funksjon. Overgangen mellom kuppelhals og kuppel ble kun antydet gjennom omløpende buefriser. Slik innebar Frauenkirches kuppel et brudd med arven fra Vitruvius: Skillet mellom bærende og båret kom ikke lenger plastisk til uttrykk.6
Kuppelbyggeri i Frauenkirches skala hørte til samtidens store tekniske utfordringer. Mestringen av disse store og risikable ingeniøroppgaver var en vesentlig del av den nimbus som omgav kuplene i byer som Firenze, Rom og Paris. Men i Tyskland fantes det lite erfaringskunnskap om slikt byggeri; kun få tilfeller av massive kuppelbygg kjennes, og det var ifølge samtidige arkitekturteoretikere et notorisk underskudd på teoretiske arbeider om hvelvteknikk på tysk. Frauenkirches kuppel springer på mystisk vis ut av et kunnskapsvakuum. Med ett stort sprang overkommes her en hel liten evolusjonshistorie.
Bygningens nærmest monolittiske karakter understrekes av at kuppelen ikke har noen egentlig værhud, men er kledd med kvaderplater i samme materiale som bygningskroppen: lokal sandsten. De høyst påregnelige dermed forbundne bygningsfysikalske problemer ble erkjent allerede av byggekommisjonen, og ga seg til kjenne nesten umiddelbart etter
fullførelsen.7 Når man allikevel innlot seg på denne typen byggeri, ligger det antagelig under mere tungtveiende årsaker enn at kobbertekking var
kostbart.8
5 Hans-Joachim Kuke, Die Frauenkirche in Dresden, Worms, Wernersch Verlagsgesellschaft, 1996, ss. 92, 96
Høyst sannsynlig ville Bähr nødig gi avkall på stenmaterialets
6 Ibid., s. 94
7 Ibid., s. 95
8 Mye tyder på at Bähr hele tiden hadde ønsket å utføre kuppelen i sten, og at han skjulte sin agenda: Da byggeriet tok til, var det forutsatt en tømret kuppel med kobbertekking, men murverket slik det ble bygget, var – uten at byrådet var informert – dimensjonert for stenkuppelløsningen. Første gang rådet fikk en antydning om hvor Bähr ville hen, var drøyt to år etter grunnstensnedleggelsen. Bähr foreslo da å utføre kuppelhalsen i sten: «... dass man die 4 piramiden oder Thürme aus denen Treppen und das gantze Unterdach biss auf den Gurtgesims, so umb die Cuppel geht, von massivem Steinwerck machen dörffte, so würden diese Kosten viel geringer seyn, und an diesem Baue wohl 1⁄₆ Kosten erspahret werden, da denn nicht alleine das viele Kupffer sondern auch ein guter Teil von Bauholtz erspahret würde, were auch viel bestendiger under der Feuergefahr nicht so sehr unterworfen...» (Ibid., s. 32, jfr. også s. 94) Bähr lanserer her altså de åpenbare fordeler – ildsikkerhet, varighet, lavere kostnader – med sten-løsningen, men holder tilbake med å gjøre den gjeldende
monumentaliserende effekt. At han dermed ga seg i kast med konstruksjonen av en kuppel som må ha vært blant verdens største i sitt materiale, og uhyggelig tung (vekten var 12.000 tonn), innebar en enorm risiko.9
Kuke finner at ytringene ved grunnstensnedleggelsen såvel som hele den historiske konteksten peker i retning av at det å manifestere protestantisk selvbevissthet var en vesentlig del av byggeoppgaven. I lys av en slik ambisjon ligger det nær å tillegge den usedvanlige materialbetoning tilsiktede symbolske overtoner: Den lokale sandstenens egenskaper; fasthet og
uangripelighet kan meget vel alludere til styrken i den evangeliske trosbekjennelse.
10
Alene størrelsen, materialbruken og den karakteristiske kuppelformen (tilnavnet die Steinerne Glocke henspiller på kuppelens konkave nedre avslutning, som understreker kirkeklokke-formen) var nok til å gjøre kirken til bybildets sentrale dominant; selve det definerende trekk i skylinen og et sentralt premiss for byens opplevelse av å være et Florenz an der Elbe.
11
Frauenkirche ble bygget som lutheransk menighetskirke, men lå innenfor den eldre Kreutzkirches sogn. Med sine nærmere 3400 sitteplasser var den langt større enn Kreutzkirche, men hadde likevel færre gudstjenester, og ingen dåpshandlinger. Kirken ble hovedsakelig arena for
konfirmasjonsundervisning, skriftemål og vielser – stort sett var det par fra landsbyene i Dresdens omland som kom hit for å vies. Kirken hadde sitt fremragende Silbermann-orgel, men organistene fikk angivelig dårlig betalt og søkte seg videre til bedre lønnede stillinger. Med prøyssernes beleiring av Dresden i 1760 – som skulle resultere i det som kalles Dresdens første undergang – ble imidlertid Kreutzkirche ødelagt, og Frauenkirche fikk status som byens hovedkirke, noe den forsvarte under de neste 30 år. Musikalsk ble dette en blomstringstid, idet kirken nå ble domisil for Dresdner Kreutzchor under ledelse av Bach-eleven, organisten og komponisten Gottfried August Homilius (1714–1785).12
Frauenkirche skulle settes på prøve ved flere anledninger. Under beleiringen i 1760 ble kuppelen målsøkt av prøyssisk artilleri. I 1813 ble kirken brukt som depot av franske okkupasjonsstryker, og herunder påført
for hele konstruksjonen. Først et drøyt år senere, i 1729, fremsetter han forslaget om å utføre også kuppelen i sten. I motsatt retning hevder Torsten Remus at den valgte løsningen innebar en sterk overbelastning av de åtte pilarene – implisitt at de ikke var dimensjonert for den økte lasten. (Torsten Remus, «Instandsetzungs- und Restaurierungsarbeiten bis 1942», i: Gerhard Glaser (red.), Die Frauenkirche zu Dresden : Werden, Wirkung, Wiederaufbau, Dresden, Michel Sandstein Verlag, 2005, s. 102)
9 Kuke, op.cit., s. 94
10 «Der heimische Sandstein sollte […] wie es V.E. Löscher formulierte, der evangelischen Landeskrone […]
den Ausdruck von Dauerhaftigkeit, Beständigkeit und Festigkeit geben.» (Ibid., s. 96)
11 Kulturfilosofen Johann Gottfried Herder (1744–1803) anses å ha vært den første til å trekke paralleller mellom Dresden og Firenze. I 1802 skriver han: «Was ein Friedrich August im Anfange des Jahrhunderts anfing, hat ein anderer Friedrich August am Ende desselben vollendet. Durch sie ist Dresden in Ansehung der Kunstschätze ein Deutsches Florenz worden.» (Herder i Adrastea, sitert etter Fritz Löffler, Das alte Dresden, Frankfurt, Weidlich, 1966, s. 107)
12 Christoph Wetzel, «Der Bau im kirchlichen Leben und öffentlichen Bewusstsein des 18., 19. und 20.
Jahrhunderts», i: Gerhard Glaser (red.), op.cit., s. 88
betydelige skader. I revolusjonsåret 1848 stod kirken i sentrum for de borgerlige opptøyene: Både i 1813, 1814 og 1848 tjente Frauenkirche for byens progressive borgere som en verdig arena for religiøst-patriotiske markeringer og demonstrasjoner, skriver Christoph Wetzel.13 Under mai-oppstanden i 1849 ble kirken inntatt som brohode for prøyssiske soldater som var innkalt for å forsvare kongen mot opprørere som hadde forskanset seg i Hotel de Saxe og Hotel Stadt Rom. Etterhvert skulle kirken få status som en nasjonal-religiøs arena for takkefester og jubileer – bl.a. fant feiringen av Luthers 400-årsdag sted her i 1883, og det var ved denne anledning at Ernst Rietschels Luther-statue kom opp utenfor kirken.14
Frauenkirche var blitt utskilt som egen meninghet fra Kreutzkirches sogn i 1878, og utviklet seg angivelig etter dette til et åndelig sentrum for den saksiske kirken. Sitt imposante ytre til tross tjente den en relativt fattig menighet, og det oppstod en økende avstand mellom de brede lag og en kirke som hovedsakelig var influert av middelklassen. Det var først på 1930-tallet, med kirkeforstanderen og presten Hugo Hahn (1886–1957), at almuen fikk en sterk fortaler på Frauenkirches prekestol. Da kirken ble gjeninnviet etter restaurering i 1932, talte Hahn om et av tidens store paradokser: at samtidens materielle, vitenskapelige og teknologiske fremganger ikke innebar
vidtrekkende sosiale forbedringer.
15
Under nasjonalsosialismens fremvekst ble Frauenkirche under Hahn et sentrum for kirkens kamp mot diktaturet, i opposisjon til de nazistisk orienterte Deutsche Christen, som i 1933 erklærte Frauenkirche som katedral og forlangte Hahns avskjed. Hahn, som etter krigen skulle bli biskop i Sachsen, ble gjeninnsatt i embedet etter taktiske endringer i naziregimets kirkepolitikk. Da han stadig motsatte seg at die Deutsche Christen bragte nasjonalsosialistisk politikk inn i kirken, ble han i 1938 igjen avsatt og nå beordret til å forlate Sachsen. Samme år ble kirken stengt av frykt for kollaps.
Regimets respekt for bygningen var grunnlaget for at omfattende
sikringsarbeider kunne igangsettes. Da det store arbeidet ble sluttført i 1942 var kirken tilsynelatende sikret for fremtiden, men tre år senere skulle alt vise seg forgjeves.16
5 . 2 . ØD E L E G G E L S E N
Askeonsdag falt på den 14. februar i 1945, og om morgenen denne dagen var store deler av det gamle Dresden iferd med å bli til nettopp aske. To kraftige bombeangrep, iverksatt av det amerikanske og britiske flyvåpen, forvandlet i
13 Ibid., s. 92.
14 Ved denne anledning kun som gipsmodell; den ferdigstøpte statuen ble avduket under reformasjonsfesten i 1885. (Ibid., s. 93)
15 Ibid., s. 95
16 Ibid., s. 96ff
løpet av noen timer en av Europas vakreste byer til et rykende ruinlandskap.
De materielle ødeleggelsene var enorme, de menneskelige tapene ufattelige.
Forfatteren og nobelprisvinneren Gerhart Hauptmann (1862–1946) sammenfattet sine følelser med ordene: «Wer das Weinen verlernt hat, der lernt es wieder beim Untergang Dresdens.»17
Wir sahen furchtbare Dinge: verbrannte Erwachsene geschrumpft auf die Größe eines Kleinkinds, Teile von Armen und Beinen, tote Menschen, ganze zu Tode verbrannte Familien, brennende Menschen, die hin- und herrannten, brennende Wagen, gefüllt mit zivilen Flüchtlingen, tote Helfer und Soldaten, viele riefen und suchten nach ihren Kindern und Familien, und Feuer überall, überall Feuer, und die ganze Zeit dieser heiße Wind des Feuersturms, welcher die Menschen zurück in die brennenden Häuser trieb, aus welchen sie zu entkommen versuchten. Ich kann diese schrecklichen Details nicht vergessen. Ich kann sie niemals vergessen.
Et vitnemål fra en den gang 10 år gammel gutt, avgitt i 1999, gir et visst inntrykk av de lidelser som utspant seg:
18
Frauenkirche var det eneste viktige landemerket som tilsynelatende hadde overlevd både bombingen og ildstormen. Dette synes nærmest å ha vært forutsatt: Byens myndigheter hadde vurdert kjellerne og kryptene under kirken som sikre nok til oppbevaring av verdifulle gjenstander fra andre kirker og offentlige bygninger, bl.a. arkiver med svært brannfarlig nitratfilm og fotografier og tegninger av denne og andre berømte kirker.
19
Som en forholdsregel mot luftangrep var de fleste av kirkens vinduer blitt gjenmurt fra utsiden, men av ukjente årsaker var et par vinduer mot nord blitt stående utildekket. Natten mellom 13. og 14. februar var Altstadts gater fylt av brennende objekter, og det er rimelig å anta at noen av disse fant veien inn gjennom vinduene og startet branner i interiøret, som for en stor del bestod av treverk. Historikeren Frederick Taylor beskriver det som nå fulgte:
Og etter den første bølgen av britiske raid, natten mellom 13. og 14. februar, hadde omkring 300 mennesker søkt tilflukt i kryptene under kirken. Den andre bølgen rammet Neumarkt-området mye hardere, og med en overvekt av brannbomber. Da angrepet var over stod de fleste bygningene i området omkring kirken i flammer. Kirken syntes ikke å være direkte truffet, og selv om det sev røyk ut fra kuppelen, forble den stående gjennom hele
askeonsdagen og i morgentimene dagen etter. Det som så skjedde, var en kjede av bygningsfysiske omstendigheter som utvirket kirkens nær totale kollaps.
17 Gerhart Hauptmann, Sämtliche Werke, Frankfurt am Main, Propyläen, 1962–1974, s. 1205
18 Lothar Metzger intervjuet i 1999. http://timewitnesses.org/german/~lothar.html, lest 14.12.2009
19 Hans Nadler, «Der Erhalt der Ruine der Frauenkirche nach 1945», i: Ludwig Güttler (red.), Der Wiederaufbau der Dresdner Frauenkirche. Botschaft und Ausstrahlung einer weltweiten Bürgerinitiative, Regensburg, Schnell & Steiner, 2006, s. 79.
[…] the crucial factor was the bending of the girders that surrounded the pulpit.
As they started to contract once more, they no longer properly fitted their supports. As a result, there was lateral pressure on the huge pillars that held up the cupola. One of these, to the southeastern side of the church, collapsed. The cupola momentarily settled, but then slowly began to subside to the southeast, where the pillar was missing. The weight was too much for the remaining supports. The comparatively soft local sandstone fabric of the walls, meanwhile, had been severely weakened by the high temperatures – sandstone loses its integrity at around 700 degrees Celsius.20
Den veldige kuppelen knuste alt på sin vei mot bakken. Sjokkbølgen idet den falt sammen medførte at brannskadde tårn og trappehus også gikk i
oppløsning. Den enorme massen slo seg gjennom hvelvede kjellere og katakomber. Klokken var ca. 10:45 da en svart røyksøyle steg opp over byen.
Dresdens ikoniske, tilsynelatende evige katedral var redusert til en ruinhaug.
Med kirken brast håpet om at i det minste noe av det gamle Dresden kunne overleve, og naziregimets undergang, idet det river med seg alt på sin ferd, hadde funnet sitt endegyldige bilde (figur 4, 5).
Tyske angrep på engelske byer stod i brutalitet ikke tilbake for det allierte angrep på Dresden. Men tidspunktet og begrunnelsen for ødeleggelsen har definitivt bidratt til at Dresden er blitt problematisert som krigsforbrytelse:
Tyskland var på sterkt vikende front, og krigen kunne åpenbart vinnes også uten å teppebombe Dresden. Men tysk høykultur stod lavt i kurs i allierte hovedkvarterer på dette tidspunkt. En krigstrett militær ledelse var mer opptatt av å minimere egne tap enn av å ivareta tysk kultur. Som
øverstkommanderende for det britiske flyvåpenets Bomber Command, Sir Arthur Harris formulerte det i etterkant av angrepet: «I do not personally
øverstkommanderende for det britiske flyvåpenets Bomber Command, Sir Arthur Harris formulerte det i etterkant av angrepet: «I do not personally