Funn og diskusjon – Studie 1

Det ble funnet at ca. 98% av ungdom engasjerer i sosial distansering (Benjamin Oosterhoff, 2020, s. 182), der de fleste gjør det av prososiale grunner og at de erkjente at sosial

distansering er et sosialt ansvar for å hindre at andre blir syke. Det sosiale ansvaret førte til at de ble enda mer sosialt distansert. Deltakerne som rapporterte at de engasjerte i sosial

distansering grunnet restriksjoner, engasjerte seg også mer i sosial distansering sammenlignet med de som ikke fremmet disse motivene (Benjamin Oosterhoff, 2020, s. 183). Det viser at de lokale myndighetene har en påvirkningskraft på motivasjonen til befolkningen, selv om det er i kontrollerte former.

Videre ble ungdommens motivasjon til å sosialt distansere seg assosiert med deres mentale og sosiale helse. Ungdommen som rapporterte at de distanserte seg sosialt for å unngå personlig sykdom kunne også rapportere en økning av angst, men en lavere følelse av å være en byrde.

Ungdom som fra før av slet med høy angst kunne dog rapportere at de hadde større søkelys på helse og dermed engasjerte i sosial distansering som en form for selvbeskyttelse.

Det skal legges merke til at det ikke ble funnet bevis på at sosial distansering i form av kontrollert motivasjon (f.eks. restriksjoner fra regjering) var negativt assosiert med mental eller sosial helse. Ungdommen rapporterte faktisk en økning i følelsen av tilhørighet, noe som kan ha en forklaring på at de føler seg ivaretatt av andre. Dette samsvarer også med SDTs teori om tilhørighet, noe som styrker den mentale helsen (Ryan & Deci, 2017). Det er derfor

vist at det er viktig å forstå seg på motivasjonens underliggende påvirkningsfaktorer når det gjelder å sosialt distansere seg under COVID-19-pandemien.

Studie 2: Behzad Behzadnia & Saeideh FatahModares (2020)

“Basic Psychological Need-Satisfying Activities during the COVID-19 Outbreak”

I en annen nylig forskning som ble utført av Behzadnia og FatahModares (Behzadnia &

FatahModares, 2020) studerte de effekten av aktiviteter som stimulerte de tre grunnleggende behovene i Selvbestemmelsesteorien (SDT); autonomi, kompetanse og tilhørighet. De fant ut at pandemien førte til økt frykt og stress blant befolkningen, og hvordan disse faktorene påvirket folks velvære og deres motivasjon rundt aktiviteter som ble utført.

2.5.3 Metode

Forskerne utførte et 10-dagers eksperiment i Iran med 255 deltakere og delte deltakerne inn i to grupper på henholdsvis 126 og 129 stykk. Førstnevnte antall personer ble satt i en

testgruppe som skulle utføre aktiviteter som tilfredsstilte de grunnleggende psykologiske behovene, mens de resterende deltakerne ble satt i en kontrollgruppe. Denne forskningen støtter seg på selvbestemmelsesteori, dens tilhørende aktiviteter og motiverende reguleringer, som beskrevet under.

2.5.3.1 Behovstilfredsstillende aktiviteter

Ifølge Selvbestemmelsesteorien vil graden av tilfredsstillelse av de grunnleggende behovene være avhengig av om de sosiale miljøene støtter eller hindrer behovene, noe som påvirker folks velvære. COVID-19 er en pandemi som har medført store forandringer i folks hverdag, med blant annet mengder med utydelig informasjon, usikre framtidsutsikter når det gjelder jobb og økonomi, og ikke minst frykten for å bli smittet av selve viruset. Forskning har vist at i en slik situasjon som COVID-19 medfører burde høyeste hold (regjeringen) fremskaffe klar og tydelig informasjon, der det også bør være et altruistisk valg for befolkningen til å frivillig delta i programmer som er anbefalt av helseorganisasjoner – blant annet sosial distansering (Brooks et al., 2020). Det er dog lettere sagt enn gjort ettersom at selv den offentlige instansen også fort kan føle seg uforberedt på uforutsette hendelser og da kan kjenne på den

usikkerheten og det stresset det fører med seg. Det gjør at folket må klare seg selv når det gjelder tilfredsstillelse av de tre grunnleggende behovene. Tilfredsstillelse av behovene bringer med seg følelsen av en indre motivasjon rettet mot aktivitetene, i tillegg til bedre velvære (Ryan & Deci, 2017).

Ettersom man må klare seg selv uten sine sosiale agenter (f.eks. lærere, trener, ledere) må man tenke ut egne metoder for å tilfredsstille sine egne grunnleggende psykologiske behov

(Behzadnia & FatahModares, 2020, s. 2). Dette kan man gjøre ved å skape en relasjon med andre, fokusere på å lære nye ting som en selv føler er viktig i livet og ta ansvar for egen velvære og helse (Behzadnia & FatahModares, 2020, s. 3). Her er det for eksempel muligheter til å danne praksisfellesskap (CoP) der man kan dele kunnskap og informasjon som kan være nyttig i forskjellige settinger (Wenger & Snyder, 2000). På den måten skaper man relasjon med andre, lærer nye og viktige ting, man får delt sin egen kompetanse med andre og dermed påvirket miljøet vedkommende er i.

Når man føler at sin egen atferd er basert på egne valg, at man kjenner en følelse av autonomi, at man er effektiv og at ens egen atferd vil føre til noe ønsket – da vil man kjenne på følelsen av kompetanse og tilhørighet – noe som tilfredsstiller de tre grunnleggende behovene i selvbestemmelsesteorien.

2.5.3.2 Motiverende selvregulering

Som vi så i Figur 1 har vi 6 reguleringer som beskriver de tre forskjellige motivasjonstypene amotivasjon, ytre motivasjon og indre motivasjon. Selvbestemmelsesteori sier at når personer føler en tilfredsstillelse av de tre grunnleggende behovene, vil de føle økt velvære og redusert følelse av depresjoner og generelt uvel. Denne relasjonen formidler da selvregulering av motivasjon, noe som er beskrevet å være et kontinuum som strekker seg fra amotivasjon til indre motivasjon. Her ser vi at amotivasjon har fullstendig mangel på motivasjon og kontroll, før den informerer videre om en kontrollert selvregulering der personen unngår en følelse av følelse av stolthet og skyld (i tillegg til å unngå straff), helt over til den indre motivasjonen der personen selv verdsetter aktiviteten og handler basert på egne interesser og egne preferanser (Behzadnia & FatahModares, 2020, s. 4; Deci & Ryan, 2000, s. 237).

I tillegg til dette legger vi til behovet for et behovsstøttende miljø som er relatert til følelsen av behovtilfredsstillelse og autonom selvregulering – mens i et miljø som motsetter seg å støtte behovtilfredsstillelse vil resultere til følelsen av frustrasjon, kontrollert selvregulering og amotivasjon (Behzadnia & FatahModares, 2020). Med andre ord ser vi at det er et positivt utfall med autonomt regulert atferd – blant annet bedre prestasjon, utholdenhet i aktivitetene som utføres og i tillegg økt velvære. Kontrollert atferd og amotivasjon fører da naturligvis til det motsatte.