Funn knyttet til etniske eksterne reguleringer

Flere av informantenes foreldre har strenge regler hvor informantene kan synes å oppleve lite autonomi. Her beskrives det mange forventninger som skal innfris. Dette påvirker videre dilemmaer om hvem man skal være, hvem familien ønsker at man er og

56

dilemmaene knyttet til å gjøre familien stolt. Informantene velger følgelig å løse dette ulikt.

Noen velger å følge de etniske reguleringene, noen velger å skjule sin atferd, mens andre forsøker å påvirke foreldrene til også å «bli mer norsk» for å minske kulturavstanden mellom foreldrene og dem selv.

Først vil vi ta en nærmere titt på hvordan noen informanter følger foreldrenes strenge reguleringer selv om de ikke nødvendigvis har dem internalisert i selvet. Her beskriver de både introjeksjon og noe identifikasjon. Det kommer tydelig fram at hvilken av disse to i stor grad er avhengig av følelse av tilhørighet. Ungdom i innvandrerfamilier vokser opp i hjem hvor verdiene til foreldrenes opprinnelseskultur generelt råder. Innvandrere til vestlige land med ikke-vestlig kulturell bakgrunn kan generelt bli kategorisert som å verdsette familierelasjoner, som inkluderer forpliktelser overfor familien, i større grad enn innbyggere i det bosatte landet (Phinney et al., 2006, s. 81). Veiene til tilfredstillelse av grunnleggende behov kan derfor variere fra kultur til kultur. For eksempel i en kollektivistisk kultur, betraktet i denne studien, kan folk se til gruppenormer og handle i samsvar med disse, og de kan erfare tilhørighet og autonomi i den grad at de har fullt ut internalisert de kollektive verdiene i sin kultur. I en individualistisk kultur vil handling basert på en gruppenorm kanskje bli erfart som eksternt press og derfor behandlet som en trussel for autonomibehovet framfor et uttrykk for det. Tanken om at man er mer engasjert og forpliktet i de rollene som er mer autonome og dermed mer assimilert i selvet, appellerer mest til individualistiske kulturer. Det har denne studien vist. Man kan derfor argumentere for at STDs betraktelse av autonomi er basert på vestlig tankegang, noe som problematiserer teorien. I følge SDT er de tre grunnleggende psykologiske behovene universelle og dermed må bli tilfredsstilt i alle kulturer for mennesker som ønsker å oppnår trivsel og velvære (Deci & Ryan, 2000, s. 246). Vi har sett at individer fullt ut kan internalisere og assimilere kollektive tanker og holdninger, og derfor kan de erfare full autonomi når de handler på basis av det settet med holdninger. Vi må derfor ha et dynamisk perspektiv når vi anser SDT i ulike kulturer.

Mange av informantene beskriver derfor noe som ser ut som sterk introjeksjon med et press på at man «må» bry seg om hva folk sier om en. Det folk sier om deg, det vil de si om familien din. Det blir derfor viktig å ikke få stygge rykter på seg eller familien. Ved å framtre tilsynelatende norsk, kan man få vonde rykter på seg da dette ikke trenger å være akseptert atferd i den etniske kulturen. Informantene presenterer derfor et dilemma knyttet til hvordan de skal gjøre familien stolt når de både er norske og etniske. Det å gjøre familien stolt er en viktig verdi i den etniske kulturen, en regulering flere av informantene har internalisert. De velger derfor å følge disse reguleringene. Hos flere av informantene er dette imidlertid reguleringer som er integrert med andre deler av deres selv hvor det «å bry seg» blir et kulturelt trekk de har internalisert i selvet. Reguleringene kan dermed se ut som atferd motivert av introjekter, men så er det faktisk integrerte reguleringer som motiverer atferden. Andre informanter opplever presset på at man skal vurdere hva alle andre tenker om en som svært frustrerende, spesielt presset på jentene om å opprettholde familien ære. Flere av informantene beskriver at den etniske kulturen implementerer kjønnsforskjeller de ikke er vante med i norsk kultur. Om man føler gutter i sin etniske kultur, samt jenter i den nasjonale kulturen, slipper «billigere unna» med mindre eksterne reguleringer fra sine familier, kan man forståelig erfare frustrasjon. Her kan man oppleve manglende autonomi, noe som igjen fører til en svakere internalisering av reguleringene.

57 Noen informanter uttrykker derfor frustrasjon med tanke på de strenge etniske reguleringene hvor informantene erfarer manglende autonomi. I noen tilfeller kan dette føre til en manglende tilhørighet til den etniske kulturen og en favorisering av det norske hvor man får være «fri». Strenge reguleringer kan derfor i noen tilfeller virke mot sin hensikt. Man kan imidlertid identifisere seg med norsk kultur, men føle et press på å følge de etniske eksterne reguleringene likevel, slik vi så i henhold til dilemmaet om hvem familien vil at man skal være og hvordan man skal gjøre familien stolt. Dette er en vanskelig situasjon da reguleringene er lite internalisert i selvet og man kan oppleve desto mer frustrasjon med manglende autonomi. Dette kan resultere i at man gjør opprør mot de etniske reguleringene. Informantene beskriver derfor at det kan være lettere å identifisere seg med norsk kultur da den kulturen tillater mer frihet. De føler seg rett og slett mer norsk enn etnisk, altså med en mer framtredende norskhet i sin bikulturalitet.

Man kan ende med å svare på dilemmaet knyttet til hvem familien vil at man skal være med identitetsatferd i favør av den norske kulturen framfor den etniske. De etniske eksterne verdiene om å «leve i forhold til folk» appellerer derfor lite til deres identitet. Her belyses det at fordi man er født og oppvokst, og ikke minst bor, i Norge, er det her man legger sin konsentrasjon. Det er også her de får tilfredsstilt sin kompetanse. Det kan ligge mye press når informantene er i foreldrenes hjemland hvor de er forventet å handle i basis av noe annet enn seg selv, noe som står i kontrast til situasjonen når de er i Norge. I foreldrenes hjemland opplever de manglende autonomi, men denne autonomien får de fleste tilbake når de er i Norge. De får mulighet til å «være seg selv» i den norske kulturen.

Flere av informantene opplever derfor en mindre kompetanse i sin etniske kultur, enten dette er selvpålagt eller ikke. Flere belyser at de er vokst opp i Norge og derfor ikke kjenner sin etniske kultur så godt som foreldrene kanskje hadde håpet. De har også vanskelig med å se nytten av å innhente en slik kompetanse. Ønsket om å ikke opparbeide seg en etnisk kompetanse beskriver de på bakgrunn av manglende tilhørighet, «det er ikke meg». Sterk tilhørighet kan føre til at man ser nytten av å inneha en kompetanse i den gitte kulturen.

God kompetanse og mestring i en kulturer kan også resultere i en erfaring av at man passer inn i denne gruppen og dermed føler tilhørighet. Manglende kompetanse kan derfor både være årsaken til, og konsekvensen av, manglende tilhørighet. På den andre siden møtte vi informanter som identifiserer seg sterkere med sin etniske kultur da de forstår reglene og anerkjenner dem som viktige gjennom identifikasjon. Dette tilsier at reguleringene er blitt internalisert i selvet. Dette gjør det lettere å møte dilemmaet knyttet til det å gjøre familien stolt. Slik internalisering kan tolkes som å ha basis i etnisk tilhørighet og kompetanse. Dette kan tyde på at sterk tilhørighet og sterk kompetanse kan ta over for en manglende autonomi i en internaliseringsprosess. Individer trenger ikke føle autonomi for å internalisere eksterne reguleringer om de har sterk nok tilhørighet og kompetanse i den aktuelle kulturen. Når de erfarer lite autonomi ved reguleringene, kreves det derfor en sterk tilhørighet for at reguleringene skal bli internalisert i selvet.

Et paradoks med kontrollerende sosialisering, er det at jo mer kontrollerende eller autoritær den er, desto dårligere blir internaliseringen (Ryan & Deci, 2012, s. 237). Jo mer press individet møter under sosialisering, jo svakere vil identiteten bli befestet i selvet.

Dette så vi i utvalget hvor de som opplevde lite autonomi hadde større sannsynlighet for å gi avkall på familiens reguleringer. For at internalisering skal forekomme, må vedkommende erfare tilhørighet, og for mer integrert internalisering må de også erfare autonomi. Sterk ekstern kontroll kan dermed produsere dårlig internalisering, fremmedgjøring og, i noen tilfeller, motstand til hva sosialiseringsaktørene ønsket å fostre i utgangspunktet (Ryan & Deci, 2012, s. 238).

58