Hauge ønsket seg en britisk divisjon i Schleswig-Holstein, hvor den norske brigaden og en tilsvarende dansk kunne inngå som to av divisjonens brigader. Den tredje og britiske brigade burde ha stridsvogner. En slik styrke kunne hatt en betydelig avskrekkende funksjon, og representert et kamp-potensiale som monnet i forhold til primæroppgaven, nemlig å dekke mobiliseringen i Danmark og Norge. Men disse ambisjoner
lot seg ikke realisere. Dekningsstyrken som ble organisert høsten 19 50 var på knapt 6000 mann, og besto av den norske brigaden, en dansk infanteribataljon og den britiske motori-serte styrken, et «armoured car regiment». Det var meningen å forsterke den med to danske infanteribrigader ved mobilise-ring; danskene ville også tilføre styrken luftvem.178l Kampev-nen ble således liten, men ikke helt uten verdi; avskrekkings-elementet ble bevart- styrken ble en «tripwire», en snare, som ville bringe Vestmaktene inn i krigen; den var samtidig en politisk-psykologisk oppstiver.
Britene ønsket i utgangspunktet ikke å bidra i det hele tatt, og ville begrense sine forpliktelser til det å stenge Kiel-kana-len. Det var for smått for Hauge; i en slik situasjon var det liten hensikt å bruke også Brigaden for dette formål. Her hadde han derfor et forhandlingskort.
Kravet om at britene måtte bidra med landstyrker ble tatt opp med kraft første gang på det uformelle forsvarsminister-møtet i Haag den 2. april 1950, hvor Hauge ifølge britiske referater «linked the maintanance of the Norwegian Brigade in Germany to the broader question of the integration of British forces in the Northem Regional Defence Plan». Norge var innstilt på å bli i Tyskland utover mars 19 51, men bare hvis Brigaden inngikk i en forsvarsplan som også «allow for the earmarking of part of the British forces to retire with the Norwegian and Danish forces, if that became necessary, into Schleswig and Jutland». Alt i alt burde den britiske styrken være like stor som den norske Brigaden. 179l
Hauges utspill avfødte en grundig gjennomdrøfting av hele spørsmålet i den britiske sjefsnemnda og i Foreign Office.
Konklusjonen var nedslående sett fra et norsk synspunkt:
Storbritannia måtte konsentrere sitt engasjement til Kontinen-tet og til Rhin-linjen. Schleswig-Holstein representerte en strategisk avkrok, som det i alle tilfelle ikke var noen utsikt til å kunne holde. Det britiske bidrag til dette operasjonsom-råde måtte derfor bli «strictly limited», som sjefsnemnda uttrykte det 24. april. På den annen side la de stor vekt på at Brigaden ble stående; en tilbaketrekning ville være psykolo-gisk uheldig i den kalde krigen og for de dansk-norske bestre-belsene på å forsvare kanalen.180l
Hauge var sterkt misfornøyd med britenes lunkne holdning,
og på Nordregionens forsvarsministermøte i London 2. juni 1950 økte han trykket mot britene. Forsvarsminister Shinwell lovte derfor å vurdere spørsmålet på nytt.181> Da den britiske sjefsnemnda drøftet spørsmålet i nye møter den 7. og 14. juni, så de seg motvillig nødt til å strekke ut en hånd; Britene kunne tilby en motorisert styrke på 800 mann, et «armoured car regiment», som for øyeblikket sto i Hamburg-området. Det var et bidrag for å sinke tilbaketrekningen, men like mye et signal for å bøte på skandinavenes vaklende moral. Plasserin-gen ble oppfattet som militært uriktig, men politisk nødven-dig. Derimot kom det ikke på tale å bidra med en hel brigade, slik Hauge ønsket. Storbritannia måtte først og fremst tenke på forsvaret av Rhin-linjen. Det sto to britiske divisjoner i Tyskland; rent operativt var det uakseptabelt å stykke opp og svekke en hel divisjon, mente de militære, som antok at skandinavene ville slå seg til tåls med dette tilbudet. Men slo ikke det til, måtte ballen sparkes opp til regjeringens Defence Committee, og således drøftes i et bredt sikkerhetspolitisk perspektiv.182> Feltmarskalk Slim uttalte senere til Hauge at admiral Fraser hadde forært Norge den motoriserte styrken i hans fravær og mot hans vilje. 183>
I et møte i den norske sjefsnemnda 15. juni fremholdt Hauge at det britiske tilbudet var uakseptabelt. Hvis de ikke viste større generøsitet under det forestående forsvarsminis-termøtet for Nordregionen i København, «kunne vi komme til å si at vi heller ikke kunne delta». De militære sjefene var enige.184> En uke senere ble spørsmålet drøftet på ny i nemnda og finpussen gjort før møtet i København. Hansteen satte et stort spørsmålstegn ved stridsevnen til den motoriserte styr-ken, og møtet munnet ut i følgende krav: Et stridsvognele-ment, en infanteribataljon og eventuelt noe artilleri (kanskje fra Danmark)- i tillegg til den motoriserte avdelingen. Norge la imidlertid ikke opp til et definitivt brudd; Brigaden ville bli stående selv med et britisk nei. 185>
Overfor britene fortsatte man imidlertid å kjøpslå med Brigaden, og på møtet i København lovte Alexander å vurdere om det var mulig å øke det britiske bidraget med et strids-vognelement. Norge ville slå seg til tåls med det, fremholdt Hauge. Men uten et slikt britisk offer, måtte saken vurderes i Regjeringen på et åpent grunnlag.186>
Men London sto fast. Den britiske sjefsnemnda fant det uriktig å svekke BAOR-styrken ved å legge en stridsvognenhet til Schleswig-Holstein. Nemnda innså likevel at det var nød-vendig å yte nok et soneoffer for å styrke skandinavenes moral, og etter iridre tautrekninger i sjefsnemnda og War Office, vedtok man derfor å tilby danskene antydningsvis 350 eldre Sherman stridsvogner og bistå med instruktører. 187l
I mellomtiden var et nytt og vesentlig moment kommet til: Med utbruddet av Korea-krigen var det utsikt til at Vest-maktene ville øke sine forsvarsanstrengelser betydelig. Kansk-je ville britene se seg råd til å ofre litt mer også til forsvaret av Nordregionen ? Ennå før det definitive britiske nei ble meddelt Oslo, gjorde derfor Norge et nytt utspill overfor britene. Den 21. august overleverte ambassadør Per Preben-sen en note i Foreign Office som en norsk reaksjon på for-svarsminister-møtene tidligere på sommeren. I noten, som var konsipert i FD, klaget man over at de britiske bidrag til Nordregionen generelt var små, mindre enn hva som var blitt stilt i utsikt, og etterlyste en reaksjon i Tysklands-saken. Det var etter Norges mening grunn til å drøfte hele komplekset som et prinsipp-spørsmål mellom utenriksministrene, for eksempel ved det forestående Rådsmøtet i New York. Britene samtykket i det.188l
I realiteten var saken nå kommet til sitt endepunkt. Det ser heller ikke ut til at Lange reiste spørsmålet i New York.
Møtet ble sterkt preget av at særlig amerikanerne ivret for å øke farten i den vestlige styrkeoppbyggingen ganske drama-tisk, og da fortonte disputten om noen stridsvogner seg som en parentes. Også fra norsk side var det nå viktigere å bringe i land et totalkonsept for forsvarssamarbeidet, fundert på fellesstyrker og en integrert kommandostruktur, som tok behørig hensyn til Nordflanken. Også Hauge ser ut til å ha resignert. Etter møtet mellom Nordregionens forsvarsministre 27. september, fastslo han nøkternt og brutalt at britene ikke ville strekke seg lengre. Men de ville godta at den motoriserte styrken inngikk i dekningsstyrken og i tilfelle falt tilbake på Danmark.189l
Det var Norge og Hauge som gikk i bresjen i de mange forhandlingsrunder med London gjennom 1950. Først da det ble besluttet å trekke Brigaden hjem, våknet danskene og
innledet et hektisk diplomati for å sikre økte britiske bidrag til dekningsstyrken. Men passiviteten i 19 50 skapte til tider irritasjon i norske forhandlingskretser. Det bygde opp under norske forestillinger om at danskene ikke tok store nok tak i en alvorlig situasjon, hverken utad eller hjemme.
Den danske og norske strid.sevnen
På norsk side talte man under hånden om «det danske pro-blem>>. Det skyldtes ikke primært passiviteten i tautrekning-ene med brittautrekning-ene; landets forsvarsinnsats ble gtautrekning-enerelt betraktet som uforholdsmessig liten, og det rammet i neste runde Norge ved at sørfronten forble svak. Man hadde derfor liten sans for de danske reduksjoner i sin Tysklandsstyrke fra 1948, og anså ekstra-satsningene i Schleswig-Holstein etter Korea for å være heller små.
Norge rettet derfor også søkelyset mot Danmark. To meto-der ble forsøkt for å blåse liv i danskenes forsvarsinnsats.
Den første tok sitt utgangspunkt i at «det danske problem»
var psykologisk; danskene hadde gitt opp, moralen var frynse-te fordi overmakfrynse-ten ble oppfatfrynse-tet som overveldende. Den norske Brigaden ble derfor også fremstilt som håndstrekning fra en omtenksom nabo. Men samtidig begynte Norge forsik-tig å presse på for å få danskene til å øke sitt konkrete bidrag til dekningsstyrken, enten i form av artilleri eller infanteri.
En del kom det ut av dette arbeidet. Danskene øremerket noe til bruk i området alt før Korea, og fra januar 19 51 ble den danske stående styrken også økt. Uten denne aktive norske medvirkningen ville neppe danskene ha sett seg råd til eller tatt sjansen på en slik fremskutt deployering.
Danskene mente på sin side at meget av kritikken var uberettiget. Reduksjonene i Tysklandsstyrken på 40-tallet reflekterte politiske problemer forbundet med et så stort engasjement i en tid da faren for åpen krig ble ansett som liten, men også fordi det ikke lyktes å få styrken forlagt til Schleswig-Holstein. De kunne også vise til at de helt frem til 1949 så seg tvunget til å bruke store ressurser for å bevokte de 250.000 tyske flyktningene i Danmark. En utdannet styrke på ca. l 000 mann sto på Bornholm etter russernes uttog derfra i 1946; det tærte også hardt på midlene, likeledes
vaktstyrken på 1200 mann ved den dansk-tyske grensen, som var henimot hermetisk lukket frem til 1949. I 19 51, med 18 måneders tjenestetid, var det i hæren en styrke på 19 000 mann med minst seks måneders utdannelse. Av dette oppstil-te man to infanoppstil-teridivisjoner på Jylland, som ved mobilisering kunne bringes opp til full styrke.190> Den uvilje som skulle dukke opp mot å forlegge ytterligere styrker utenfor landets grenser på dette tidspunkt, hadde klar sammenheng med at de ble stående nærmest alene da Norge trakk seg ut.
Hvor kampdyktig var så den norske Tysklandsstyrken?
Sammensetningen av selve Brigaden var hele tiden diktert av fire hensyn: l) å overvåke tyskerne; 2) å skape en kombinert enhet som kunne øves som kombinert brigade; 3) styrken måtte ikke være over ca. 4000 mann; 4) tilgangen på opplærte spesialsoldater måtte motsvare mobiliseringsavdelingenes behov hjemme. Det innebar at hensynet til strid på stedet ikke ble tillagt vekt. Det interessante i vår sammenheng er at endringen i styrkens formål i 19 50-51 ikke fikk noen inn-virkning på Brigadens organisering. Tvertimot kan man med en viss rett hevde at dens stridsevne på denne tiden ble svek-ket, som følge av overgangen fra britisk til amerikansk materi-ell. Det fremtvang en endring i oppsetningene, som gikk ut over stridsevnen. Og fortsatt måtte man basere seg på britiske forsyninger, som hadde romslig med ammunisjon for egne våpen, men ikke for de amerikanske standarder.191>
Omformingen i formål, ga imidlertid støtet til et par juste-ringer med sikte på å styrke stridsevnen. For det første ar-beidet man systematisk for å omgruppere avdelingene slik at de geografisk og operativt ble liggende mer hensiktsmessig i forhold til den nye trusel; i løpet av 19 51 ble alle avdelingene lokalisert nord for Kiel-kanalen. Samtidig ble selve Tysklands-kommandoen endret. I september og oktober 1950 godkjente departementet forslag fra HOK hvor dette sentrale komman-do-organ i dekningsstyrken ble tilført et sambandskompani, som kunne holde trådene mellom de enkelte nasjonale avdelinger.192>
Men alt i alt innebar det at den tre-nasjonale dekningsstyr-ken forble liten, og ikke særlig stridsdyktig. Og direkte kritisk ble situasjonen da Norge signaliserte at Brigaden skulle trek-kes hjem.
7. Spørsmålet om å trekke brigaden hjem
Tysklandsbrigaden var i sitt vesen tenkt som en episode, et instrument for å overvåke «normaliseringen» av Tyskland og bringe landet tilbake til folden. Spørsmålet om å trekke den hjem kom derfor opp hver gang det var utsikt til en umiddel-bar rehabilitering av Tyskland.
Men de spesifikke forutsetningene for å trekke styrken ut endret seg over tid. Her kan man øyne to hovedfaser: Frem til midten av 1950 var man primært opptatt av overvåkings-rollen; Brigaden ville bli overflødig og kunne trekkes hjem så snart Tyskland ble rehabilitert og fredsordningen brakt i havn.
Det tok lengre tid enn noen kunne ane. I 1950 tilkom den nye dimensjonen, nemlig tanken om et fremskutt forsvar på Kontinentet og etableringen av dekningsstyrken i Schleswig-Holstein. Det innebar at Brigadens rolle ble revet løs fra okkupasjonsoppgaven. Man gikk nå ut fra at den ville bli til Tyskland ble rustet opp og selv overtok hovedbyrden også i Nord-Tyskland. Men også det skulle drøye.