Den 20. juni 1967 diskuterte de militære sjefene hvordan prosessen med å sluttføre Forsvarets overkommando skulle kunne holdes innenfor den politisk-militære arena.'" Forsvarssjefens initiativ i etterkant av Hauge-utvalgets innstilling hadde resultert i en organisasjonsløsning for den nye
overkomman-FORSVARSS1UDIEA 611999
105
doen, utarbeidet av Forsvarsstaben - den gronne bok.'''' De sentrale sjefene hadde innsett at de måtte fremstå som en enhetlig militærledelse utad for å ha gjennomslagskraft i beslutningsprosessen. Det som veide tyngst, var de smertelige erfaringene med en sprikende og delvis handlingslammet sjefs-nemnd, noe som til slutt hadde resultert i nedsettelsen av Hauge-utvalget i 1963.
Mot denne bakgrunnen hadde de militære sjefene nå satt alt inn på å skape en enhetlig og sterk organisasjonsløsning. Et mindre enhetlig utgangspunkt ville i følge Wilhelm Mohr igjen kunne resultere i at "andre enn Forsvarets folk ble satt på for å løse saken".261 De militære sjefene flyktet riktignok fortsatt for at integrasjon i den sentrale ledelsen på lengre sikt ville kunne svekke deres faglige integritet, og Sjøforsvaret var spesielt skeptisk. I den granne bok gikk imidlertid forsvarssjefen, Hærens, Heimevernets, Sjø- og Luftforsvarets ledelse samstemt inn for svært tett integrasjon mellom forsvarsgrenene i en enhetlig overkommando - hensynet til helheten var nå overordnet sær-interessene.2(:16
Den 17. august 1967 anbefalte forsvarssjefen at den nye Forsvarets overkommando ble plassert på Husebyskogen i OsI0.207 Det hadde da gått mer enn elleve år siden Finn Lambrechts i 1956 første gang lanserte tanken om et norsk "Pentagon". Johannessen hadde oyensynlig tatt lærdom av Storbråten-prosjekiets endelikt under Øen i 1963, og hadde nå sørget for å rydde eventu-elle hindringer av veienfor selve planleggingen av nybygget startet: Stortinget hadde sluttet seg til prinsippene. Den grønne bok forelå med en samlet fag-militær stotte bak seg. Forsvarsdepartementet hadde fått i stand en avtale med Oslo kommune, som gikk med på å godkjenne nybygging i Husebyskogen mot å overta deler av Akershus festning.26'
Huseby-initiativet føyde seg inn i rekken av fremstøt fra Johannessen, og det er en god illustrasjon på at han fortsatte å feste grepet om beslutningspro-sessen etter at militærteknokratene var blitt marginalisert. Johannessen og Forsvarsstaben fremla flere gode begrunnelser for dette stedsvalget.'" Mest sentralt var Husebyområdets gunstige beliggenhet i forhold til de tre vik'1igste institusjonene i fredstid, og ikke minst dersom det skulle bli krig: Storting og Regjering i Oslo sentrum, Nordkommandoen på Kolsås, og forsvarsledelsens
106
FORSVARSSTUDIER 6/19')9krigshovedkvarter. Trolig var det siste punktet Johannessens viktigste anlig-gende, men samtidig det mest problematiske siden han måtte holde en lav profil utad på grunn av de hemmelige planene om krigsutflytting.
Tidemand delte Johannessens syn, og understreket stedets strategiske plassering i forhold til de viktigste institusjonene i fred og i krig. På nyåret i 1967 hadde Tidemand knyttet til seg en ny forsvarsråd, Erik Himle. Han hadde hatt en rekke funksjoner i Forsvarsdepartementet siden han forste gang kom dit i 1952, og var godt kjent med ledelsesproblematikken. Også han gikk inn for Huseby. Fremfor alt var enigheten mellom departementet og Forsvarssta-ben om stedsvalget en god indikator på at rivaliseringen om initiativet i beslut-ningsprosessen var tilbakelagt, og ikke lenger var en sperre for samhandlingen på den politisk-militære arena. Dette skulle forsterkes de neste årene, som skulle bli sterkt preget av samspill. Imidlertid hadde også Stortinget en viktig rolle på denne beslutningsarenaen - i det minste fonnel!. Var enigheten innad i Stortinget like fremtredende?
Politisk kontroll - et spørsmål om lokalisering?
Stortingets budsjettdebatt den 7. desember 1967 viste at det ikke var noen opposisjon mot forslaget om å bevilge fire millioner kroner til Forsvarets overkommando.'70 Det hersket bred enighet om at nybygget var et nødvendig og velkomment rasjonaliseringstiltak. Det ble heller ingen diskusjon om viktige prinsipielle sider ved Forsvarets øverste ledelse, som for eksempel hvorvidt den sterkt økende maktkonsentrasjonen hos forsvarssjefen var ønskelig. Det er også bemerkelsesverdig at forsvarsledelsens åpenbart utsatte stilling som kjernefYsisk bombemål var fraværende i debatten. Kanskje hang det sammen med avspenningen i perioden, og at konseptet med "Ilexible response" lå til grunn i NATOs nye strategiske grunndokumentet, MC 14/3, fra desember
I 967?271
Derimot oppsto det uenighet på Stortinget om lokaliseringen av overkom-mandoen. Skillelinjene gikk på tvers av partigrenser, og gjenspeilet den tradi-sjonelle skillelinjen mellom sentrum og periferi i norsk politikk. OddvarNordli fra Arbeiderpartiet talte på vegne av "distriktsinteressene". Han ønsket å /lytte
fORSVARSSTUDIER EJ1999
107
militærstabene ut fra Osloregionen.'" Han foreslo å legge Huseby-prosjektet på is, for heller å la Stortinget vurdere andre og mer distriktsvennlige
lokaliseringsalternativer. Dette fortonet seg som litt aven kattepine for Tide-mand. I Stortinget var han avskåret fra å utdype de mest tungtveiende argu-mentene for Oslo, på grunn av følsomheten rundt krigsutflyttingsplanene, samtidig som den langsomt modnende prosessen med å forme Forsvare1.s øverste ledelse plutselig sto i fare for å ende i en lokaliseringsdebatt med uvisst utfall.
Flere representanter tra Arbeiderpartiet fulgte Nordli i
distrikts-engasjementet, som Sverre Løberg, Rolf Fjeldvær og Per Mellersmo. De fikk følge av blant andre Venstres formann Gunnar Garbo. Denne opposisjonen brukte den velkjente spenningen mellom politisk og militær forsvarsledelse som argument for å legge forsvarsbygget utenfor Oslo. De hevdet at aktørene
på den politisk-militære arena ikke burde plasseres i ett og samme hus, da de militære sjefene ville få for stor innflytelse på den politiske ledelse. Det var omtrent som å sette "bukken til havresekken", mente Fjeldvær. Nordli hevdet at den eneste betryggende løsning var å plassere militærledelsen utenfor Oslo, i god avstand fra departementet.
Guttorm Hansen representerte en annen retning innen Arbeiderpartiet, og gikk inn for Husebyskogen. På tvers av Nordlis argumentasjon appellerte Hansen til Stortingets frykt for å miste styringen med de militære sjefene. Det var en trussel mot den politiske kontrollen å etablere den nye overkomman-doen lmli,'! fTa Oslo, hevdet Hansen. DistTi~1shensynet burde ikke styre lokaliseringen: "Den politikk som skal prege overkommandoens arbeid, skal være tilstede hver dag - ja, jeg hadde nær sagt hver time på dagen."'"
Tidemand og formannen i militærkomiteen, Nils Hønsvald, må ha tTy~1et at en endeløs lokaliseringsdebatl var i anmarsj. De støttet Hansen, og Tidemand understreket resolutt at det i realiteten kun var etl alternativ: "Et effektivt samarbeid innenfor forsvarets ledelse gjør det nødvendig at felleskommandoen og FD sitter under samme tak. Forsvaret har i dag ikke noe bygg som tilgode-ser dette formål, og det er derfor vi må bygge".'" Stortinget vedtok bevilgnin-gen av de 4 millioner kronene mot 40 stemmer.