Den nye økonomiske situasjonen og de små utsiktene til snarlig rasjonalisering på grunn av resignasjonen i hovedkvartersaken, var viktige årsaker til at den politiske ledelsen med Harlem i spissen fikk større behov for å styre Forsvaret i 1963. Gjenopprettelsen av stillingen som forsvarssjef hadde i prinsippet bedret disse styringsmulighetene, men Harlem onsket å gå videre. To konkrete saker med direk1e tilknytning til samhandlingen på den politisk-militære beslutningsarena illustrerer dette.
FORSVARSSTUDIER 6/1999
51
Utvalget for Forsvarets ledelse
l 1963 gikk 96 millioner. eller ca. 9 prosent av Forsvarets totale driftsbudsjett på 1171 millioner kroner med til å drive den sentrale forsvarsledelsen.'" Etter resignasjonen i hovedhartersaken var Harlem tvunget til å tenke nytt for å spare inn på driften. og han sto overfor flere alternativer.
En
mulighet var å delegere oppgaven til forsvarssjefen. en annen var å la Modalsli ogdepartementsfolkene overta saken. eller han kunne overlate saken til en gruppe eksperter.
I tråd med tendensen til modemisering på de fleste samfunnsområder falt valget på ekspertene. Hosten 1963 engasjerte Harlem depanementets 1.
avdeling for å utforme ei mandat til et ekspertutvalg for Forsvarets ledelse.
Arsakene til valget var mange. men militærledelsens uheldige hånd med hovedkvartersaken må ha bidratt til at Harlems tålmodighet ble tøyd for langt.
og det utviklet seg trolig også et ønske fra regjeringshold om nytenkning omkring forsvarsledelsen. Utvalget for Forsvarets ledelse skulle i følge Harlem
"undersøke hvorledes en ved organisasjonsendringer i den sentrale ledelse kan spare person,ll og utgifter. sanllidig som effektiviteten økes - noe jeg forresten tror av og til kan være resultatet nettopp aven reduksjon i antall folk". '" Utvalget ble nedsatt i oktober 1963.
l likhet med omstendighetene rundt nyordningen i 1961, er det også her lite arkivmateriale som kan dokumentere den tidlige fasen. Det har for eksempel ikke vært mulig å kartlegge hvem som plukket ut medlemmer til utvalget. Det er fristende å tenke seg at lakunene i dokumentasjonen skyldes at de tidlige fasene i disse beslutningsprosessene var preget av at "noen hadde snakket sammen". l arkivene etter Forsvarsdepartementets l. avdeling finnes det først spor av saken elter at utvalget var satt sammen. Tidlig i oktober 1963 utarbei-det departementet flere utkast til mandat for utvalget. Disse utkastene ble til gjennom et nært samarbeid med høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge, som senere ble utvalgets formann. Dette kan ses ut fra en brevveksling mellom Harlem og Hauge i begynnelsen av oktober, hvor Hauge fikk tilsendt utkast til sammensetning og mandat for utvalget. som han så omredigerte og returnerte til Harlem.'" 1 det endelige mandatet som forelå ved kongelig
52
FORSVARSSTUDIER 6/1999resolusjon 25. oktober 1963, var de fleste endringene fra Hauges hånd tatt inn.127
I det opprinnelige utkastet fra departementet var det slått fast at utvalget skulle konsentrere seg om tre hovedsaker. Forst og fremst fokuserte departe-mentet på den politisk-militære arena, og understreket at utvalget skulle være særlig oppmerksom på '''viktigheten av at Stortingets og Regjeringens intensjo-ner og vilje raskt og fullstendig blir effektuert". 128 Demest var det den atlan-tiske arena og viktigheten av å skape en operativledelse i lredstid som "med minst mulige endringer kan overfore den operative kommando til alliert kommando".''' Endelig ble også den fagmilitære arena berort, og behovet for innstramninger i militærledelsens pengebruk ble fremholdt som spesielt viktig.
Hauge var enig i at disse tre sakene berorte kjerneproblemer i forsvarsledel-sen, og samtidig gjorde han departementet oppmerksom på sine to I~ertebarn.
For det første hadde Hauge et markant ønske om strammere politisk styring med de militære sjefene. Han forandret departementets forslag på dette punktet til å lyde "betydningen aven Zlomlvistel innordning av Forsvarets ledelse under Regjering og Storting". For det andre viste Hauge at han var en del av det såkalte refoflnteknokratiet. da han fastslo at utvalget måtte ta i bruk vitenska-pelige metoder for å rasjonalisere og effektivisere ledelsen. Han tilføyde hvor viktig det var "å trekke nytte av erfaringer fra andre organisasjonsområder og å bruke moderne tekniske I~elpemidler for å nå dette mål [redusert penge-forbruk i Forsvarets ledelse]". I-lauge ønsket at teknokratiske styrings-prinsipper skulle bidra i utviklingen av Forsvarets øverste ledelse."o I kapittel tre skal vi se at sentrale aktører på den militær-teknokratiske arena for en stund overtok utfonningen av ledelsen, og hva resultatet av dette ble.
Hvem skal velge forsvarssjef?
1963 var Bjarne Øens siste år SOIll forsvarssjef før han skulle gå av med pensjon, og spørsmålet om hans etterfølger ble aktualisert. Dette var den andre saken der Harlem gjorde det klart at han ønsket en stranllllere politisk styring med de militære sjefene.IJI I etterkrigstiden hadde det etablert seg en praksis der avtroppende sjef for Forsvarsstaben avga en uttalelse om sin etterfølger,
FORSVARSSTUDIER 6/1999
53
som nonnalt ble fulgt. Praksisen med å avgi uttalelse ble viderefort og fonnali-sert med gjenopprettelsen av stillingen som forsvarssjef i 1961; i 18. august-instruksens § 15 het det at forsvarssjefen skulle avgi uttalelse om sin etterføl-ger.
Dette innebar at de politiske styringsmulighetene med personvalget var svekket.
Tidlig i 1963 tok Harlem opp problemet Han ga uttrykk for at praksis burde endres slik at personvalget lettere kunne styres politisk.'" Hovedårsaken til dette var trolig maktkonsentrasjonen rundt forsvarssjefen siden 1961, og atpe"'onen som :tylte stillingen som forsvarssjefvar langt viktigere enn tidligere. Harlem understreket at vel kunne forsvarssjefen Ja avgi en uttalelse om sin etterfølger, men dette skulle være en rådgivende uttalelse og ikke en fakiisk innstilling. Harlem mente at forsvarssjefens uttalelse kun burde gis etter spesielt ønske fra forsvarsministeren, som ellers skulle være den innstillende myndighet
Harlems utspill førte til omfattende utredninger i departementet, som de fagmili-tære ikke ble infonnert om. For eksempel undersøkte juristene hvilke retningslinjer som gjaldt i den sivile forvaltningen. \J3 Juristene kunne slå fast at praksisen i
Forsvaret skilte seg ut fra andre deler av forvaltningen, og at praksisen var uheldig.
Harlem gikk inn for umiddelbare endringer i dette, men en slik forandring var omfattende og krevde høringer og en ny kongelig resolusjon som erstatning for 18.
august-instruksen.'H Mest sannsynlig ble saken overlevert til det nylig oppnevnte Utvalget for Forsvarets ledelse noen måneder senere. l utvalgets forslag til instruks for forsvarssjefen var § 15 fTa 1961-instruksen fjemet.1J5 Dette åpnet for at den politiske ledelsen ville Ja større innflytelse på valget av forsvarssjefen i fremtiden.
Det er imidlertid usikkert hvorvidt departementet utnyttet denne muligheten senere.
Oppsummering
Perioden fra 196 I til 1963 ble innledet med et statsrådskifte og gjenoppretting av stillingen som forsvarssjef i fredstid. Maktforskyvningen på den fagmilitære og den politisk-militære arena endret formene for samhandling på disse arenaene. Samhandlingen ble i økende grad ble konsentrert rundt to aktører:
forsvarsjefen og forsvarsministeren. Samtidig var maktforskyvningen starten på en tendens der det i første halvdel av 1960-tallet kom signaler fra politisk
54
FORSVARSSTUDIER 1i/1999hold om at det var ønskelig å øke den politiske styringen med de fagmilitære sjefene. Denne tendensen gikk i motsatt retning av utviklingen mot mer selvstendige fagmyndigheter i den øvrige sentralforvaltning, noe vi skal komme tilbaketil i neste kapitteL'"
Reduksjonen i våpenhjelpen gjorde at Norges roile endret seg fra "våpen-hjelp-mottaker" til en nasjon som i storre grad måtte finansiere sitt eget forsvar. Dette var en ny situasjon for de sentrale aktørene i norsk forsvars-ledelse, og det fikk store følger, ikke minst for ledelsesordningen.
En konsekvens var at hovedkvartersaken for alvor ble satt i fokus Som et viktig rasjonaliseringstiltak. Dette markerte en endring der hovedkvartersaken gikk fra å være et resultat av kjemevåpenfrykt til å bli en ren rasjonaliserings-sak. Med det ble planen fra Lambrechts tid om å bygge et norsk "Pentagon"
skrinlagt - foreløpig.
l sum bidro disse forholdene til at årene 1961-63 ble en fase der forsvars-ledelsen var preget av oppbrudd fra 19S0-tallets stillstand. Prosessen ble fort et skritt videre med nedsettelsen av Utvalget for Forsvarets ledelse, noe som igjen betydde at beslutningsprosessen beveget seg fra den politisk-militære arena til den militær-teknokratiske arena.
fORSVARSSTU01ER 611999