Fra folkevandringene til arkaisk tid

Det kan virke som verdens undergang kom i løpet av folkevandringstiden og at alle kulturene ble isolert fra hverandre. Selv om de store rikene mistet sine områder og sentrale plass i politikken og økonomien, så fortsatte handelen. Handelen med Hellas opphørte heller ikke, selv om den ble tydelig redusert (Burkert 1992: 15, Meyer 2004: 71).

I denne perioden får vi ny økonomisk og politisk vekst. Det er i denne perioden at den særskilte greske kulturen ble til; de fleste forskere mener at det var i denne perioden Iliaden og Odysseen ble skapt.

6.3.1 Den greske kolonisering av Anatolia

Frygerne kom fra det sørlige Balkan (og tidligere muligens fra Kaukasus) og tok over som den ledende folkegruppen i Anatolia. De forlot trolig Balkan fordi de ble presset sørover av trakiske folkegrupper (West 2007: 8-9). Tidligere var det vanlig å studere det frygiske og det trakiske språket som det samme, men det har i senere tid blitt bevist at det frygiske språket ligger nærmere gresk enn trakisk (ibid.).

Et annet folkeslag som fikk fotfeste i Anatolia var lydierne. På 700-tallet hadde lydierne etablert kongedømmet sitt med Sardes som senter. De hadde også direkte kontakt med assyrerne. Dermed åpnet veien over Anatolia til Assyria seg. Burkert mente at det var dette som brakte de greske jonerne i kontakt med det østlige (Burkert 1992: 14).

Lydierne utmerket seg spesielt på grunn av at de var de første som gikk aktivt inn for å blande seg i greske affærer. Dette var både allianser og krig. I en tidlig fase gikk de inn for å angripe joniske bosetninger langs kysten og spesielt Milet. Senere fikk disse greske

bosetningene være i fred (Sacks 2005: 194).

Enkelte grekere kom til Anatolia før folkevandringstiden, men det var først da jonerne bosatte seg her ca år 1000 f.v.t., at området ble gresk. De kom trolig på grunn av greske dorerne som begynte å dra ut mot øyene (ibid.: 168).

Det var ut fra Milet at grekerne ekspanderte rundt i Anatolias kyst både i sørlig retning, helt bort til Kilikia ved Syria og den nordlige i Svartehavet. Dette skjedde fra 700-tallet og utover. De fleste av disse koloniene var tidligere hettittiske byer (ibid.: 67).

Siden Homer mest sannsynlig var joner (kap.4.1), så er det interessant at Jonia var i Anatolia. Dette korter ned avstanden til de østlige kulturene. Deler av de tidligere hettittiske folkefortellingene kan også vært kjent.

6.3.2 Assyria

Assyria forsvant aldri helt under folkevandringstiden, men måtte trekke seg tilbake til

kjerneområdet rundt Tigris øvre løp (Meyer 2004: 69). Fra ca år 1000 f.v.t. og utover begynte de på nytt å ekspandere og ble til et nytt assyrisk rike. Dette ble det største de hadde hatt og

hadde til og med underlagt seg Egypt i det syvende århundret (ibid.: 62; Bottéro 2004: 20).

På slutten av åttende århundret ekspanderte assyrerne også inn i den greske interessesfæren, og Kilikia der grekerne hadde kolonier, ble til en assyrisk provins. Dette manet opp til krig og grekerne slåss mot assyrerne både på land og til havs. Grekerne tapte.

Krigen gjorde ikke at den greske kontakten med de østlige kulturene ble kutten, men kontakten ble helle intensivert. Orientalske varer og greske kopier av disse varene øker i omfang fra ca år 700 og utover (Burkert 1992: 13).

Uroen stabiliserte seg utover 700-tallet, og da Ashurbanipal kom til makten i år 668, så kriget grekerne og assyrerne sammen mot nye stammer som prøvde å invadere Anatolia (ibid.: 14).

Det at assyrerne ekspanderte fra 1000-tallet og fremover, gjorde at flyktninger kom til Hellas. Dette var spesielt i to perioder, en rundt år 800, og den andre rundt år 700. Enkelte av disse flyktningene brakte med seg sin kultur og håndverk. Blant annet er det funnet ei

bronsesmie på Kreta fra 800-tallet som var smykket med utsmykninger i assyrisk stil (ibid.:

22).

Det at håndverkere som kom til Hellas, gjør det også mulig at enkelte personer kan også ha reist den andre veien. Det er derfor trodd at det har kunne vært håndverkere som har reist rundt og tilbydd sine kunster. Disse håndverkerne er mobile på grunn av sin kunnskap, og kan derfor skilles fra de som eide land og var immobile (ibid.: 23).

Personer i andre yrker kan også ha vandret. Leiesoldater, poeter og musikere kan fritt flytte seg etter markedet. Vi vet at det fantes joniske tropper med leiesoldater som hadde vært i Egypt. Det greske hoplittutstyret viser at det hadde gjennomgått en forandring på 800-tallet.

Det ble tydelig influert av det assyriske, noe som kan blant annet sees på skjoldene de bar (ibid.: 25).

6.3.3 Fønikerne

Fønikiske handelsmenn har lenge vært sett på som bærere og spredere av orientalsk kultur.

Dette stemmer med det bildet som er av de i Odysseen der de beskrives som handelsmenn fra Sidon og ikke alltid med hederlige hensikter (Burkert 1992: 21). Odyssevs mente at han ble en del av varene når han skulle hjelpe en føniker med varer til Libya (Od. 14. 288-298).

Fønikerne var fra havnebyer i dagens Libanon. De kan identifiseres som kanaanittene som hadde mistet mye av makten igjennom folkevandringene. De greide derfor å snu dette med å bli den beste sjøfarende nasjonen i deres tid (Sacks 2005: 265).

På 900-tallet ble Hellas innrammet i handelsrutene deres. I den samme perioden begynte de å lete etter metallforekomster i det vestlige middelhavet (ibid.). Dette gjorde at de begynte å ekspandere og kolonisere. Ekspansjonen ble en form for rivalisering mot den greske. Fønikerne fulgte en tidligere assyrisk modell som startet med handelsposter (Burkert 1992: 21).

En plass som hadde både en fønikisk og en gresk kult var Kommos på Kreta. Dette gjør plassen unik. Sannsynligvis ble denne plassen brukt som ankringsplass og var brukt fra rundt år tusen og fremover. Den fønikiske kulten kom rundt år 900 (ibid.: 20).

Dette gjør at det er sannsynlig at det kan ha vært en kulturutveksling mellom kulturene. Ved siden av dette finnes det mange arkeologiske funn og likhet i skriftspråket.

Enkelte forskere ble ikke overbevist av funnene. Beloch var skeptisk til den fønikiske innflytelsen og den betydning de kunne ha hatt til en overlevering av kultur i Middelhavet, og spesielt rundt Egeerhavet (Burkert 1992: 21). Beloch og denne hyperskeptisismen er nevnt i kap.4.1.5.

6.3.4 Det greske skriftspråket

Det greske skriftspråket slekter på det fønikiske, arameiske og hebraiske, som brukte det samme alfabetet. Det er ingen tvil om dette semitiske opphavet, siden slik som alfa og beta ikke har noen betydning på gresk, men har det på semitisk: okse og hus (Burkert 2004: 16).

Det er derfor ingen grunn til å tvile på at de ikke bare tok over de visuelle symbolene, men også navn for disse symbolene. Dette kan vise til at det ikke bare var en imitasjon, men at det også var noe som ble instruert direkte (West 1997: 25). Dette kan vises med at alfabetet kunne læres ved en enkel regle. Dette ble noe slikt som okse, hus, kjeltring, dør etc.; dette blir i semitisk alpu, betu, gammu, daltu (Burkert 2004: 17).

Siden de tidligste skriftspråkene som kileskrift og hieroglyfer bestod av mange hundre tegn med flere funksjoner, så var disse vanskelig å lære. Disse ble derfor kun brukt av en elite.

Linear A og B var lettere å lære siden de bestod av rundt 80 tegn, men ennå så var det i byråkratiet at de ble brukt. Det fønikiske alfabetet bestod bare av rundt 25 tegn, noe som gjorde det lettere å lære, og selv personer med et middels intellekt kunne lære det (ibid.).

Den greske versjonen av alfabetet dukket opp rett etter år 800. Selv om det ennå fantes en form for linear-skrift på Kypros (kap.7.2.2.1), så brukte de fleste grekere det fønikiske. Det er sannsynlig at grekerne lærte skriften på Kypros, men andre plasser kan være mulige. Dette

er fordi det ennå ikke er funnet noen dokumenter fra det arkaiske Kypros med denne skrifttypen. Det er derimot funnet blant annet gresk skrift fra handelen i denne tiden (ibid.:

18).

Det er enkelte forskere som har bestridd denne dateringen. Josef Naveh har igjennom en studie sett på de tidligste formene for det greske alfabetet, og fant ut at det lignet mer en form av det vestsemittiske alfabetet som ble brukt rundt år 1100 f.v.t. Han mente at dette kunne vise til at grekerne ble litterære på samme tid som arameerne og hebreerne, og at de videreutviklet sitt eget alfabet. Mangel på data gjør at en slik utvikling ikke kan etterprøves (Naveh 1973: 8).

Enkelte har ment at alfabetet var opprinnelig brukt til handel. West tvilte på dette, siden uten et sentralt byråkrati, så ville det ikke være bruk for dokumentasjon. I Odysseen er ikke fønikerne portrettert som noen som trenger kvitteringer. Han lurte på om det å kunne overlevere beskjeder og brev er en mer naturlig grunn (West 1997: 25).

På 700-tallet finner vi de første spor av poesi i Hellas. På Nestors kopp fra rundt 730 så finner vi et epigram med tre linjer. Disse linjene er i en form som viser at den som skrev var kjent med en poetisk form. Poetisk form var for lengst etablert i Mesopotamia. Dette er unikt siden tekstene som ble kopiert i Amarna og Ugarit ikke inneholder en slik form. West trodde derfor at denne formen kan kommet med enten fønikerne eller igjennom arameerne (ibid.: 26). På en annen side var det andre format for poesi i Ugarit, så vi kan ikke konkludere med at det ikke gikk igjennom disse (ibid.: 168).

Burkert mente at skriften på Nestors kopp gjorde at poeten må ha vært kjent med greske poetiske tekster (Burkert 2004: 20). Dette betyr at det må ha vært profesjonelle poeter, og muligens musikere, som var kjent med skriftspråket. Et argument som taler for musikerne er at de typiske greske instrumentene stammer fra Østen (West 1997: 31). Reisende poeter og musikere kunne derfor ha brakt med seg disse poetiske formene før de senere ble utviklet til heksameteret. De kan også ha brakt med seg motiver igjennom poesien og sanger.