Fosterbarns tilknytning til aktørene i et fosterhjem

I de tidligere avsnittene har vi pekt på ulike sider ved relasjoner og blant annet sett på antakelse i forhold til en tredje person, slik Bronfenbrenner (1979) og peker på i sin teori. Tilstedeværelsen av en tredje person (triaden) kan påvirke relasjonen mellom de to andre (dyaden) for eksempel fosterforeldrenes relasjoner til egne barn. Bø (2000) viser til at tilknytning fører oss til mikromiljøet hvor mor – barn relasjonen er sentral. Dette fører oss til Bowlbys (1969) antagelser rundt begrepet tilknytning og som skal sikre det lille barnet nærhet og trygghet. For å belyse relasjoner til egen barn vil vi først se nærmere på Bowlbys teori i forhold til tilknytning. Vi oppfatter at tilknytning er nødvendig for å skape gode relasjonene.

Bunkholdt (2010) beskriver tilknytning som det spesielle båndet som oppstår mellom barnet og barnets viktigste omsorgsgivere når det er fysisk og følelsesmessig tilgjengelig for barnet. Det er sensitivt for barnets signaler og svarer barnet på en måte at det føler seg forstått, akseptert og ivaretatt. Vi kan si at tilknytning har to sider, for det første fosterbarnets tilknytning til fosterforeldrene, og fosterforeldrenes tilknytning til fosterbarnet.

Gulbrandsen (2009) påpeker at måten fosterbarn knytter seg til omsorgspersoner på, kan vise seg ulikt. Det kan bety at fosterbarnet befinner seg i en risikosone og vil ha behov for andre voksne som kan hjelpe det. Et kjennetegn for å lykkes med fosterhjemsplasseringen slik det fremkommer av vår undersøkelse, handler om at fosterbarnet knytter et tillitsforhold til fosterforeldrene. Selv om det kan være vanskelig for fosterbarnet, vil det være fosterforeldrenes oppgave å hjelpe fosterbarnet til å knytte seg til dem. Denne hjelpen kan i senere anledninger

føre til at fosterbarnet setter ord på egne erfaringer og vonde opplevelser. Vi skal se på et eksempel i vår undersøkelse hvor en informant forteller:

Fosterbarnet mitt sa her om lørdagskvelden: ”Jeg er så glad for at jeg får bo her hjemme hos dere. Du er så snill med meg”. Da tenker jeg at det er en bekreftelse på at fosterbarnet er trygt og at fosterbarnet ser at det er bra å være her. Samtidig kan jeg se at fosterbarnet kommer i en konflikt når fosterbarnet lengter hjem til mamman og pappan sin.

Vår tolkning av dette sitatet handler om et fosterbarn uten valgmuligheter. Fosterbarn i fosterhjem må forholde seg til to sett av foreldre. Både biologiske foreldre og fosterforeldre. I noen situasjoner kan det oppstå et dilemma. Det kan være at fosterbarna lengter hjem eller savner kontakt med de biologiske foreldrene sine. I slike situasjoner kan det for mange fosterbarn, slik sitatet viser til, være nødvendig for fosterbarnet å få uttrykke følelsene sine. Det er da man kan anse at fosterforeldrene kan være betydningsfulle, fordi de er en person fosterbarnet som oftest har fått tillit til. Dette kan sees i sammenheng med Befring, Frønæs og Sørlie (2010) fordi de peker på at fosterbarnet befinner seg i en setting hvor det handler ut i fra en trygg tilknytning. Derimot har informantene gjort seg en formening om at de skal gi fosterbarnet betydningen av opplevelser og erfaringer som skaper et trygt tilknytningsmønster. I denne forbindelsen sier en informant dette, ”Jeg tror nok at det er flere måter å oppdra barn på, fordi jeg ante ikke hva problemer var, sett i forhold til mine egne barn”. For informanten kan det være en helt ny opplevelse i oppdragelse av barn. Når informanten oppdro sine egne barn var det en annen setting, det var hun og mannen som la føringene. Nå som fostermor må hun ta flere hensyn. Både til fosterbarna, de biologiske foreldrene og barneverntjenesten. Det betyr at hennes fosterhjem er åpen for offentligheten når hun oppdrar fosterbarna. Noen kommer og noen går.

Som vi ved en tidligere anledning viste til hadde denne informanten i samarbeid med saksbehandler og biologiske foreldre, blitt enig om hvem som har hvilken rolle. Det kan derfor tyde på at informanten bruker sine tidligere erfaringer i oppdragelsen av fosterbarna. Det kan blant annet innebære at fosterbarna føler seg trygg på at fosterforeldrefiguren vil være tilgjengelig. Samt at de vil være til hjelp om det skulle oppstå en truende eller vanskelig situasjon.

Men hva med de minste fosterhjemsbarna? Bowlby (1969) viser i sin tilknytningsteori at gjennom samspillet det første leveåret vil spedbarnet etablere en sterk følelsesmessig binding.

Denne bindingen som han kaller tilknytning har som mål å holde fast ved fysisk nærhet til omsorgspersonen som beskytter det mot farer. I følge Bowlby (1969) er en sikker tiknytningsperson en person som er et varmt, tilgjengelig, responsiv, lydhør, sensitivt og ikke minst et menneske som viser forståelse for barnets signal og behov og greier å tilpasse atferden sin til det. En av våre informanter forteller: ”Det var en gutt som var fem år som hadde bodd på barnehjem i tre år. Det var en stor utfordring, for å si det sånn. Tre år på barnehjem blir man ganske preget av. Så det har vært en jobb og er det litt fortsatt, (…) ”. Informantens uttrykk kan handle om at det kan være utfordrende for begge aktørene å knytte seg til hverandre. Her er et barn som kanskje må lære seg nye strukturer, regler, normer i et fosterhjem. Det kan være et nytt fenomen for barnet at det skal kun forholde seg til et mindretall av voksne. Det kan for eksempel være fostermor og fosterfar. Når barnet har vært i et barnehjem har det trolig hatt relasjoner til mange voksne. På denne måten har han muligens ikke knyttet seg til noen fast person. Dette sitatet tenker vi også kan indikere en fostermor som gjør sitt beste med å få ting på plass, når det gjelder fosterbarnet. Bowlby (1969) viser til i sin teori at barnets smil, latter og gråt kan tolkes som tilknytningsatferd. Derimot er ikke tilknytning noe som skjer automatisk, tvert imot så er det en prosess. Denne prosessen kan for øvrig strekke seg over en kort eller lengre periode. Vi tenker at det kan handle mye om fosterbarnets alder og forutsetninger. På grunnlag av tidligere erfaringer fra samspill med sine biologiske foreldre, utvikler barnet en oppfatning av seg selv, sine foreldre og hva det kan forvente seg av andre mennesker (Killén, 2009). Dersom barnet allerede fra fødsel av blir møtt av omsorgspersoner som anerkjenner dets følelser, kan tilknytning bli til noe som det forbinder med trygghet. Det kan bety at vi på en måte kan si at tilknytningsprosessen i seg selv, kan være utslagsgivende for hvordan fosterbarnet og fosterforeldrene opplever seg selv i en prosess hvor de skal bygge opp gode relasjoner. På denne måten kan fosterforeldrene i vår undersøkelse anse seg som et betydningsfullt fosterhjem.

Tilknytning og relasjoner til egne barn

Informantenes interesse for å involvere egne barn i relasjon til fosterbarnet viste seg betydningsfullt for de fleste som hadde egne barn. Fosterforeldre viser til at de fleste barn knytter seg til flere enn en person, men noen relasjoner er av mer betydning enn andre.

Bunkholdt og Sandbæk (2008) peker på at nyere forskning både fra England og Sverige viser at fosterfamiliers egne barn er opptatt av å hjelpe noen som har det vanskelig. Højer og Nordenfors undersøkelser i Bunkholdt og Sandbæk (2008) viser at de fleste fosterforeldrenes egne barn hadde en positiv opplevelse av å være fostersøsken. Det viste seg spesielt i de familier hvor aldersforskjellen mellom barna var mer enn to år. Derimot viser undersøkelsen vår at barn som var relativt nære hverandre i alder, hadde flere konfrontasjoner om omsorgspersonenes oppmerksomhet. Blant annet sier en av informantene: ”Det er ikke alltid lett for den andre å oppleve at han får gaver og oppmerksomhet fra flere personer”. Det tyder på at informanten er oppmerksom på at ingen av barna i huset skal bli forskjellsbehandlet. Selv om det ene barnet er fosterbarn og det oppstår situasjoner hvor de biologiske foreldrene kommer på besøk, kan noen ganger vise seg å være vanskelig.

Å få et fremmed menneske flyttende inn til en fremmed familie vil sette sitt preg på familiens forhold til hverandre. Det å være fosterhjem handler ikke bare om at man skal bli kjent med fosterbarnet, men kanskje også fosterbarnets biologiske familie. En informant forteller i denne forbindelsen: ”Om ikke barna hadde vært involvert i hele prosessen kunne det fått en annen konsekvens”. Det vil si at informantene i vår undersøkelse hadde vært veldig opptatt av hvilke konsekvenser dette kunne få for sine egne barn før de tok en avgjørelse, slik vi har belyst tidligere. Blant annet forteller en annen informant dette:

(…) Ja, helt tydelig, fordi barnet er egentlig ganske sliten av fosterbarnet og det sier jeg at barnet har lov til. Faktisk dette tok jeg opp på pride kurs, der de blant annet sier at det er viktig å lytte til biologiske barn. Så jeg bare bekrefter barnet også snakker vi om det.

Noen ting syntes barnet er urettferdig. – barnet er lei av fosterbarnet og syntes at fosterbarnet er slitsomt og det forstår jeg.

Slike erfaringer som informantene forteller, kan være en risikofaktor for fosterbarnet, fordi det kan føre til at fosterhjemsplasseringen opphører. Årsaker til dette kan jo være så mangt, men flere av de biologiske barna som fremdeles bor hjemme er kanskje i tenårene. Når foreldrene deres velger å bli fosterforeldre kan det føre til at de sliter med venner, skolegang eller føler sjalusi. Det kan vise seg at det biologiske barnet kan få en følelse av å komme i andre rekke.

Bowlby (1969) peker på individuelle samspillmønstre i en barn- voksen- dyade som dannes på

grunnlag av en historikk med kommunikativ og følelsesmessig ”gi og ta” relasjon. Dette kan for eksempel handle om både foster og fosterforeldrenes tilstedeværelse for egne biologiske barn.

Johansson og Sundt (2008) viser til at det kan være flere årsaker som foreldre mener kan gå utover egne barns trivsel og fungering. I undersøkelsen vår fremkommer det at informantene legger særlig vekt på å opparbeide forståelse for begge parter. Både at fosterbarnet og barnet våger å åpne seg og stole på foreldrene om det oppstår vanskeligheter. Bowlby (1969) la vekt på de kognitive representasjonene, det kan sees i sammenheng med trygge barn. Trygge barn vil utvikle ferdigheter som selvkontroll og gjensidighet, som kan føre til mer kompetente samhandlinger enn det man finner hos utrygge barn. En av informantene våre forteller at det biologiske barnet i sommer ga uttrykk for at: ”Fosterbarnet er min bror og min familie”. Vi tenker det er et uttrykk og en beskrivelse av et trygt barn som var inneforstått med situasjonen.

En annen informant forteller at det biologiske barnet beskrev fosterbarnet: ”Fosterbarnet er så pliktoppfyllende”. Dette utsagnet tenker vi kan tolkes på flere måter. På den ene siden kan det være at det biologiske barnet mener at fosterbarnet opptar foreldrenes tid, slik at det selv føler seg tilsidesatt. På en annen side kan det være at forholdet mellom egne barn og foreldre, fosterbarnet og fosterforeldre handler om at fosterforeldre selv har opplevd samhandling og gode relasjoner i sin egen barndom. Som resultat vil deres barn ikke bare føle seg forstått, verdsatt og kompetente, men også være bedre i stand til å utvikle en tryggere relasjon til andre barn og omsorgspersoner, slik også Gulbrandsen (2009) peker på.

Når fosterbarnet begynner på skolen får det betegnelse eleven. Imsen (2008) peker på at i skolen er det ikke bare kunnskaper som forvaltes. Hver elev er tilstede med sin egen følelsesverden og opplever gleder og skuffelser, kjedsommelighet og iver, fortvilelse og pågangsmot.