Fostermors og fosterfars samarbeid i et fosterhjem

Løkke (2000) sier at når fosterbarnet får en følelse av at fosterforeldrene er gode nok, så trives fosterbarnet. I møte med flere av informantene i våre intervjuer fortelles det at de har en opplevelse av at de er gode nok, fordi de har mot og tro på seg selv i rollen som fosterforeldre.

Bastiansen (1992) peker på at det moderne samfunnet inneholder forskjellige frekvenser av det daglige livets innhold som fører til variasjon i menings og opplevelsesverden. En av informantene forteller:

Bare det å organisere den nye hverdagen var tøft. De kunne ikke vaske seg eller pusse tennene, jeg arbeidet lenge med å skape en oversikt, pusse tenner om morgen og kveld for

eksempel. Enda merker vi forskjell når de kommer tilbake fra samvær med foreldrene, da må vi liksom starte fra nytt. Begreper om når vi gjør hva de måtte læres og erfares helt fra start av.

Siden det er fostermor som forteller om hvordan partene organiserte hverdagen kan se ut til at denne oppgaven var overført til henne. Sett i forhold til beskrivelsen viser den til at de måtte takle vanskene til fosterbarna hver gang de kom tilbake fra samvær. Dette kan signalisere at det er et behov for tett oppfølging. Samtidig viser det til at samarbeid mellom partene er helt nødvendig for å kunne lykkes som fosterhjem.

Enkelte informanter sier at omsorgsarbeid i hjemmet foregår som en integrert del av daglige gjøremål og at det er vanskelig å skille mellom oppgavene. Jensen (1995) peker på at utøvelsen av omsorg er en del av andre husholdige aktiviteter og er i mindre grad avgrenset i tid, sted eller formål. I det neste sitatet skal vi se nærmere på hva som kan antydesr som et godt samarbeid i et fosterhjem. En informant beskriver:

Det er blitt en selvfølge at begge to stiller opp, både mannen min og jeg. Vi mener det er grunnleggende sentralt at vi har hovedfokus på fosterbarnet. Det er ikke slik at det bare er jeg alene, men vi stiller opp og deltar aktivt i samarbeidet med helsestasjonen, skolen og barnevernet, til det beste for fosterbarnet.

Dette er et eksempel som fremhever hvor sentralt samarbeidet bør være i et fosterhjem for at det skal lykkes. Informanten uttrykker at hun ikke står alene om å stille opp i oppdragelsesforholdet, men har et nært samarbeid med fosterfar. Alle barn trenger en forutsigbar hverdag slik er det med fosterbarn også. Dette eksempelet viser to fosterforeldre som vil fosterbarna vel og av den grunn samarbeider.

Bratterud, Emilsen og Lillemyr, (2006) mener at mer tid til barneomsorg i mange tilfeller betyr mer vekt på oppfølging av barna. Mange av informantene, som vi intervjuet, uttrykker at de hele tiden arbeidet med at dagene skulle bli så forutsigbare som mulig. En sier blant annet at hun lager planer for å skape en god oversikt over dagens aktiviteter. Hun begrunner det med at det

har stor betydning for fosterbarnet fordi, det fører til en forutsigbar hverdag både for fosterbarnet og de andre i familien. Dette beskrives i en av våre intervjuer: ”Vi forholdt oss mye til planer fordi det var så mye fosterbarnet måtte lære. Vi lagde planer som vi fulgte og evaluerte i samarbeid med barneverntjenesten, med de biologiske foreldrene, skolen og her hjemme”. Ved å ta i bruk planer kan det være et hjelpemiddel for å skaffe oversikt for hele familien. På denne måten vil også samarbeidet bli lettere fordi man kan evaluere dem underveis. Å knytte noe kjent til hverdagslige aktiviteter kan gi en følelse av oversikt og stabilitet. For eksempel at rommet skal være ryddig, eller at man oppmuntrer til felles deltagelse av matlaging, eller rydder lekene sine. Det viser seg at mange av fosterbarna i vår undersøkelse har liten grad av oversikt. Det kommer frem av de fleste vi intervjuet. ”Mannen min lurte på om han bodde på hybel og fikk alt servert”, En annen sier: Det stod cola og glass overalt og badet var et rot etter at han hadde vært der”. For at et samarbeid skal fungere i riktig retning kan det være en faktor å forstå at vaner, rutiner og bestemte måter å bruke hjemmet på avspeiler seg over tid, slik Jensen (1995) peker i retning av. Et sentralt kriterie for å anse seg som et betydningsfullt fosterhjem kan være en grad av raushet i planleggingen og samarbeidet.

Bastiansen (1992) sier at livsplanlegging i et moderne samfunn har blitt en verdi i seg selv. I følge våre informanters utsagn kan det se ut til at fostermor satte av god tid til å planlegge fremover i tid. Det kan se ut til at en av informantene legger stor vekt på planlegging, fordi som hun sier: ”Jeg må tenke i lengre tidsrom, fremover i tid”. Denne holdningen kan være et eksempel på at hun ikke vet hvor lenge fosterbarnet skal være i deres fosterhjem. Selv om han er der i en langtidsplassering virker det som hun må garantere for fremtidsutsiktene.

Frønes og Kjølsrød (2006) viser til tidligere forhold hvor kvinner som oftest ble fremstilt som sensitive og omsorgsfulle, mens fedre ble forbundet med noe strengt og besluttsomt. Vi spør hva slags betydning dette kan ha for at samarbeidet skal lykkes i forhold til å være et fosterhjem. Da vi snakket med en av informantene sa hun: ”Fosterbarnet har forskjellig tillit til oss. Fosterbarnet har mye å kommunisere med. Følelser, gleder, trist og leit, da kommer han til meg (fostermor), men mannen min er med ham ute på aktiviteter, gutte ting. Hun sier: ”Han kaller mannen min pappa”. Opplevelsen av at fosterbarnet kan bruke de ulike rollene i forhold til sine behov virker sentralt for å lykkes. Det går fram av intervjuet at fosterbarnet har valgt seg ut hvem han skal snakke med i hvilke situasjoner, eller problemer fosterbarnet måtte ha. Selv om fosterbarnet i dette eksempelet viser til fostermor i en følelsesrolle, er det viktig å få frem at mange av de andre

informantene la vekt på at fosterbarnet kommer til begge partene. Dette skjer uavhengig av hva slags problemer de har. For som et av fosterbarna uttrykker til en av informantene våre: ”Han er så takknemlig for begges tilstedeværelse for ham”. Vi kan se at samarbeidet omkring fosterbarnets problem kan være situasjonsbetinget. En av informantene sier: ”Hun må selv velge hvem hun vil snakke med om hva” eller ”vi samtaler med hverandre, men han kommer til meg om det er noe som er trist”. Dersom fosterforeldrene kan godta denne rollefordelingen i et samarbeid omkring fosterbarnet, tenker vi at de viser en raushet som føles betydningsfullt for fosterbarnet, selv etter at det har flyttet ut.

I vårt datamateriale kom det fram at de fleste av informantene viste til at de maktet å yte mesteparten av barnets behov ved hjelp av sine egne egenskaper, for eksempel i samarbeid seg imellom: ”Vi har begge alltid vært opptatt av å gi omsorg. Vi stiller opp i alle sammenhenger selv om han nå nærmer seg 18 år er vi her, og det vet han”. Ut i fra vår undersøkelse kan vi antyde at det handler like mye om fosterfars forutsetninger for å engasjere seg i fosterbarnet, så som fostermor. Det vil si at samarbeidet mellom fosterforeldrene kan være basert på følsomhet, kjærlig, tydelighet, og bekreftelse i hverandres roller.

Larsen (2010) peker på at engasjement og kompetanse som kan sees i sammenheng med spørsmålet om hva som ligger i begrepet god omsorg, og hva barn trenger av omsorgspersonene sine for å utvikle seg på en tilfredsstillende måte. ”For at fosterbarnet skulle få en opplevelse av omsorg, måtte vi samarbeide”, sier en informant. I vårt datamateriale viser det seg at informantene i tillegg til sitt engasjement har en bred kompetanse. De aller fleste arbeider med mennesker i en aller annen sammenheng. Det virker som det legges vekt på kompetanse i forhold til erfaring i jobbsammenheng. For som den ene informanten sier: ”Jeg benytter meg av min kunnskap fra arbeidsfeltet mitt”. Vi kan se at dette temaet er en viktig faktor, fordi det er viktig å føle seg trygg på at samarbeidet skal lykkes i forhold til barnevernets prinsipp, barnets beste. Det er ikke mange som nevnte fosterfars kompetanse i vår undersøkelse. Det kan skyldes at de var opptatt av å fremheve sin egen kompetanse slik at fosterfars kompetanse ble sekundær.

Samfunnsendringer som skaper bedre vilkår for samarbeid i fosterhjemmet

Enkelte av informantene har hatt behov for å trekke inn debatten om likestilling. En av grunnene til det kan være at både fedrenes og mødrenes roller har vært i en, eller befinner seg fortsatt, i en

endringsprosess. En informant kommenter: ”Jeg har aldri vurdert å si opp jobben min”. I den forbindelse kan vi vise til Løkke (2000) som peker på at tiden er i forandring.

Kvebæk (1998) peker på at moderne kvinner aldri vil gi mannen tilbake den myndigheten og hjemlige sjefsplassen de hadde tidligere. Istedet bør mannen tre frem som kvinnens likeverdige partner hvor de samarbeider til det beste for barnet. Dette kan knyttes til vår undersøkelse fordi alle informantene legger stor vekt på dette som et sentralt tema. ”Man trenger ikke å slutte i arbeidet selv om man er et fosterhjem”, sier en informant. I følge Bratterud, Emilsen og Lillemyr (2006) beskrives det at kvinnenes likestillingskamp i stor grad har dreid seg om muligheter på arbeidsmarkedet, slik det også kommer fram av vår undersøkelse.

Bratterud, Emilsen og Lillemyr (2006) viser til at det har blitt en politisk dreining i retning av likestilling, også med tanke på menns premisser. Grunnen til det kan være at menn i større grad ønsker å ha rettigheter, både i privatliv og i forhold til arbeid med barn. Et eksempel på det kan være når en av informantene forteller at hennes mann har sagt at det betyr mye for ham å føle at han bidrar med omsorgen og ikke bare er ute i arbeidslivet.

I Norge fikk vi blant annet mannsrolleutvalget, nedsatt av regjeringen i 1986 og som ble ledet av blant annet Jens Stoltenberg. Debatten handlet om menns likestilling og plass i samfunnet, vilkår og deltakelse i familieliv og samliv. Debatten dreide seg i større grad om menns omsorgsevner. Tolkningen av omsorg, som om det var biologisk betinget ut i fra kvinners ståsted tok en vending. Debatten førte til at menn har fått en mer sentral posisjon i forhold til omsorgsevne (Bratterud, Emilsen og Lillemyr, 2006). En av våre informanter forteller i sammenheng med dette:

Det var ikke en selvfølge at det var jeg som skulle være hjemmeværende den første tiden.

Selv om det var vanskelig for mannen min å bli hjemme fikk han mulighet til å utøve sitt fosterforeldre og farskap ved bruk av sine evner og interesse som den gode omsorgsoppdrager han er.

Vi ser her i sitatet at fosterhjemsordningen kan bli styrket ved at fostermor ikke tar på seg omsorgen som en selvfølge. Det vil si at fosterhjemmet diskuterer seg frem til den beste løsningen i regi av fosterbarnet. Igjen veier prinsippet barnets beste tyngst.

I undersøkelsen vår vises det til at flere av våre informanter var hjemme, mens barna var små.

”Det førte til at det tok lengre tid å knytte seg til fosterfar”, sier en av informantene i vår undersøkelse. Allikevel kom det fram at de så det som viktig å komme seg tilbake til arbeidslivet om ikke mer i en deltidsstilling. Med andre ord kan betydningen av likestilling sees i lys av å lykkes som fosterfamilie, fordi oppmerksomheten rundt fars rolle har fått større oppmerksomhet og behovet for å ha fostermor i nærheten ikke lenger er i sentrum.

Til slutt i intervjuet fremhever informanten: ”Fosterfar viser et ansvar like så stort som mitt eget overfor fosterbarnet”. Samtidig er han bevisst sin holdning og viser empati og innlevelse i forhold til fosterbarnets behov. For oss tyder det på at informantene får frem sentrale sider ved det å anse seg som betydningsfulle, fordi fosterforeldrene i dette tilfellet har et likestilte foreldreskap. Det kan tyde på at rollefordelingen i disse fosterhjemmene var optimal, slik at de fikk mulighet til å lykkes med fosterhjemsplasseringen. Vi fikk en forståelse av at en mer rettferdig og fleksibel kjønnsrolle er med på å heve en god investering, ikke bare for likestillingen, men også for samlivet og i forhold til barnets beste.

5.3.4 Oppsummering

Vårt datamateriale viser til at fostermødrene oftest tar initiativet til å iverksette oppgaven som fosterforelder. Informantene beskriver seg selv som den rette og gode omsorgspersonen, og definerer klare og fordelte roller mellom partene. Vi ser at fostermødrene i vår undersøkelse er frontfiguren og mentoren, og stiller opp for fosterbarnas utvikling. Allikevel kan vi se en endring når vi begynner å tematisere fostermødrenes rolle. Deres bevissthet på egen rolle og forventninger førte til at de synliggjorde fars rolle.

Vi kan se, i forhold til vår undersøkelse, at fars/ fosterfars rolle som helhet har endret seg. Både i forhold til ansvar og fordeling av oppgaver i hjemmet, men også deres deltakelse i omsorgen av fosterbarnet. Om vi ser rollen som fosterfar i et mestringsperspektiv, kan vi se at fars evne for å lykkes kan ha en viss sammenheng med måten han viser engasjement på. Et eksempel er

fosterfar som en aktiv deltager i de ulike arenaene som fosterbarnet er en del av. Når informantene henviser til fosterfar som representant for igangsetter av aktiviteter, spør vi oss om det kan være et kjennetegn på suksess i fosterhjemsordningen. I et mestringsperspektiv skaper fosterfar en allsidig kompetanse og kunnskap som kan føre til et større engasjement omkring omsorgsrollen. Ved å identifisere kjennetegn som fører til hverdagslige omsorgserfaringer tenker vi at disse kjennetegnene bør tilkjennes status og betraktes som et gyldig kunnskapsgrunnlag for offentlig omsorgsarbeid. Det kan se ut til at fosterfedres opparbeidelse av mestringskompetanse kan være et av utgangspunktene for å oppnå suksess, slik at de lykkes som et godt fosterhjem.

Samspill mellom partenes rolle er sentralt for å lykkes i oppdraget med en fosterhjemsplassering, slik vi forstår det ut i fra samtalene med informantene våre. Det kommer frem at forestillingen om at mor er den beste omsorgsgiveren er i ferd med å endres. Fosterforeldrenes iver i fortellingen om fosterfars rolle viser seg at likestillingsdebatten kommer til syne. Fosterfedrenes engasjement i sin rolle virker for oss som at mannens maskuline og feminine sider trer frem. Det vil si at de tør å vise både kjærlighet, varme, innlevelse, tålmodighet og godhet til et barn som ikke er deres biologiske barn.

Det er uansett vanskelig å skille om det er den ene eller andre av fosterforeldrene som har størst betydning for å lykkes som fosterforeldre. Derimot tenker vi at fosterfamilienes bevissthet rundt sin egen rolle, og de fosterbarna som har blitt en del av familien, er bevist deres bakgrunn som omsorgspersoner i regi av barnevernet.

Å utvikle seg som menneske og kunne mestere sitt liv foregår ikke i det tomme rom.

Bronfenbrenner (1979) sier at utvikling og sosial læring fremmes først og fremst ved ”at barnet kontinuerlig engasjerer seg i aktiviteter som øker i vanskelighetsgrad, sammen med personer som har kunnskaper og ferdigheter barnet ennå ikke har, og som det utvikler positive følelser til”.