Når det gjelder kvalitativ forskning vil spørsmål vedrørende utvalg, metode og analyse reflekteres over gjennom hele forskningsprosessen (Polit og Beck, 2008). Ifølge Dahlberg et al. (2008) anbefales det å bruke triangulering for å få rike beskrivelser av fenomenet. For å forstå hvordan koordineringen utøves valgte jeg å metodetriangulere ved å gjøre observasjon på operasjonsavdelingen etterfulgt av intervju. Ved å gjøre både observasjonsstudier og kvalitative forskningsintervju med alle deltakerne forventet jeg å få et fyldig datamateriale, på tross av få deltakere. I tillegg kan metodetrianguleringen bidra til å styrke funnene, ved at deltakerne og jeg samtaler om en felles situasjon. Det skaper mulighet til å validere observasjoner og utsagn opp mot hverandre.
4.4.1 Valg av deltakere og situasjon
Jeg valgte å gjøre et strategisk utvalg. Utvalgskriteriet var at deltakerne skulle være erfarne, det vil si ha minimum 5 års erfaring. Ifølge Patricia Benner (2004) kjennetegnes den kyndige aktøren ved å erkjenne en situasjon med utgangspunkt i et helhetsbilde, og at den har en intuitiv fornemmelse for situasjonen basert på en dyp bakgrunnsforståelse. Jeg håpet å finne operasjonssykepleiere som hadde en tilsvarende helhetsforståelse av koordineringen, og som kunne gi et rikholdig bilde av denne utøvelsen. Benner brukte som kriterium minimum 5 års erfaring, men antall år alene kan ikke sikre forventet nivå. Utvalget mitt kom til å bestå av 3 deltakere som alle hadde nærmere ti års erfaring som operasjonssykepleiere. Alle tre hadde jobbet mer enn fem år med samme spesialisering innen kirurgi. Deltakerne ble rekruttert fra to avdelinger på samme sykehus og kom fra tre forskjellige spesialiteter. Metodelitteraturen anbefaler at analysen skjer fortløpende og at en vurderer behov for supplement av deltakere
23 underveis (Polit og Beck, 2008). Jeg fikk et rikholdig materiale, og vurderte i samråd med veileder at det ikke var behov for å utvide antall deltakere. Jeg ser i ettertid at jeg kunne ha innlemmet uerfarne i utvalget, men det ville kanskje også samtidig ha endret fokus.
Når det gjaldt observasjonsstudie, valgte jeg å gjøre det under planlagte operasjoner og utelate akutte operasjoner. Planlagte operasjoner har et saktere forløp enn akutte operasjoner, og gjør det enklere for meg som forsker å observere. De ulike delene i koordineringen kommer tydeligere frem. I tillegg kan koordineringen i større grad følge ”oppskriften” for hvordan koordineringen gjøres. Akutte operasjoner har et raskere forløp, og kan i noen tilfeller hoppe over prosedyrer som inngår i koordineringen, for å redde liv. Deler kan utelates, være mindre synlige eller få et annet uttrykk. Av samme grunn hadde det vært interessant å sammenligne disse to situasjonene. Av hensyn til ø-hjelps pasientens situasjon, anså jeg det ikke som etisk riktig å utsette pasienten for ytterligere belastninger som innhenting av tillatelse ville kunne oppleves som. For å få tilgang til en helhetlig forståelse av koordineringen, fulgte jeg alle deltakerne gjennom hele forløpet med pasienten. Observasjonen ble gjort på ulike seksjoner med ulike spesialiteter. Dette kan bidra til å få frem flere nyanser og sider ved koordineringen.
Det kan tenkes at ulike spesialiteter og seksjoner krever ulik vektlegging i koordineringen.
Når det gjaldt den praktiske gjennomføringen, var deltakerne orienterte om at observasjonen og intervjuet måtte planlegges sammen med seksjonens avdelingssykepleier. Valg av dag til observasjon og intervju ble foretatt av avdelingssykepleier, informant og meg. Valget tok hensyn til kriterier for valg av pasient/situasjon, og praktisk gjennomføring (observasjon og intervju).
Kriterier for valg av situasjon og pasient dreide seg om antall operasjonssykepleiere som koordinerte, og at inngrepet ikke utsatte pasienten for blotting av intime kroppsdeler som jeg ville kunne observere. Med bakgrunn i min manglende forskererfaring ønsket jeg at kun en ivaretok koordineringen på stua for å forenkle observasjonen. Siden jeg hadde fokus på helheten ønsket jeg også av den grunn at arbeidet ikke ble delt opp. Under den siste observasjonen ble starten av koordineringen ivaretatt av to. De to tidligere observasjonene hadde bidradd til at jeg var tryggere i observasjonsrollen. I tillegg hadde fortløpende
transkribering og gjennomlesning av de to første observasjonsnotatene og intervjuene bidradd til at jeg var mer posisjonert med tanke på fokus for observasjonen. Det medførte at
observasjonen med to som koordinerte opplevdes utbytterik, og bidro som
sammenlignings-24 grunnlag til de andre observasjonene. Av praktiske hensyn måtte vi både finne en operasjons-dag der deltakeren hadde operasjons-dagvakt og samtidig finne mulighet for å gjennomføre intervjuet innen rimelig tid. Jeg ønsket at det ble gjort innen to dager, for at både deltakeren og jeg hadde en så detaljert hukommelse av dagen som mulig, samtidig som jeg fikk mulighet til å forberede meg.
4.4.2 Deltakende observasjon
Observasjonsstudier fremtrer ifølge Dahlberg et al. (2008:209-211) alltid på en ustrukturert måte. Det forutsetter åpenhet, sensitivitet og nærhet til det som undersøkes (2008:205). For å gjennomføre analysen, må forskeren likevel ha en overordnet idè om det han ønsker å
undersøke (2008:210). Min inntreden i denne sammenhengen var å forsøke å forstå
koordineringen som en helhet. For å forstå helheten, ville deloppgaver i koordineringen inngå, men i denne sammenheng for å gi en bedre forståelse av helheten. For å få svar på dette valgte jeg å undersøke hvordan erfarne utøver koordineringen. Mitt hovedfokus var: hva gjør de og hvordan gjør de koordineringen gjennom operasjonsforløpet? Jeg ville beskrive dette, og la spørsmålene jeg stilte inn mot det jeg beskrev lede meg videre inn mot neste observasjon, og være med på å gi føringer inn mot intervjuet med deltakeren.
Deltakende observasjon kan ses på som en skala som går fra kun å observere til kun å delta.
Idealet er å gli naturlig inn i den sosiale sammenhengen, og at ingen føler seg beklemt av din tilstedeværelse (Fangen, 2004). Ifølge Dahlberg et al. (2008) gir deltakende observasjon muligheten til å se og forstå det som undersøkes i sin naturlige sammenheng. Videre vektlegger de at forutsetningen for å forstå et fagområde er at forskeren har kjennskap til kulturen. I denne sammenhengen var jeg kjent i feltet, og de jeg skulle observere var vant med å se meg på stua med studentene. Observasjonsstudiet varte fra 2,5 timer til 6,5 timer. Ved første observasjon fulgte jeg den koordinerende operasjonssykepleieren gjennom hele
forløpet. Ved andre og tredje observasjon valgte jeg å møte deltakerne etter rapporten inne på operasjonsstua. Det medførte mindre fokus på forskningen min, og dermed bedre ivaretakelse av deltakernes konfidensialitet. Siden jeg både hadde deltatt på rapporten med første deltaker, og tidligere har deltatt på rapportene med studentene på alle seksjonene, vurderte jeg at jeg ville kunne forstå det deltakerne snakket om uten å ha vært tilstede.
25 Jeg valgte å la være å delta i arbeidet inne på operasjonsstua, fordi jeg anså at det ville bli vanskelig å kombinere to roller og for å unngå å påvirke datamaterialet. Dette så jeg også i sammenheng med at jeg hadde førstehånds erfaring i å koordinere på stua, men manglet forskererfaring. Selv om jeg hadde bestemt meg for å ha en tilbaketrukket rolle, betyr ikke det at jeg ikke ”deltok”. Deltagelse betyr å delta i en allmenn sosial samhandling med de du forsker på, uavhengig av om du utfører de samme handlingene som dem. Som metode forutsetter den deltakelse og engasjement, og setter deg i situasjoner hvor du må stole på deg selv og velge (Fangen, 2004). Ved to av observasjonene hvor jeg deltok i mottaket av
pasienten, ble det naturlig å ta del i arbeidet sammen med deltakeren. Jeg deltok da i samtalen med pasienten, og bidro ved overflytting av pasient fra seng til bordtopp (operasjonsseng). I begge sammenhengene ble dette gjort av hensyn til pasienten, og fordi det opplevdes kunstig å ikke delta. Etter at pasienten var kommet inn på operasjonsstua og forberedelsene av pasienten til operasjonen startet, tilbrakte jeg det meste av tiden på en stol og gjorde notater.
Selv om jeg kun satt på en stol og gjorde notater deltok jeg blott ved å være tilstede. Dette gjaldt spesielt i forhold til deltakeren som visste at hun ble observert. Jeg deltok også ved å være engasjert i det som skjedde og velge hvordan jeg skulle forholde meg underveis. Jeg måtte velge om jeg snakket, svarte på spørsmål, bevegde meg, gikk ut av stua, hvordan jeg satt, hva jeg så på osv. Valgene ble tatt med bakgrunn i mitt engasjement i situasjonen og egen forforståelse. Det var to hensyn som var viktige for meg; metoden skulle ikke ha negative konsekvenser for pasienten eller deltakeren, og gi grunnlag for å svare på forskningsspørsmålet.
Avdelingen var i forkant blitt informert og hadde gitt sin tillatelse til forskningsprosjektet. I informasjonsskrivet til deltakerne hadde de blitt informert om min rolle under observasjonen.
Jeg ønsket med dette å bidra til en så trygg og forutsigbar situasjon for deltakerne som mulig.
Målet var at de ”glemte meg” og konsentrerte seg om arbeidet sitt. Jeg plasserte meg så diskret som mulig inne på stua, i samråd med mine deltakere. Plasseringen inne på stua måtte ta hensyn til både pasienten og teamet, samt tilrettelegge for å få gjort gode observasjoner.
Dette ble vurdert underveis gjennom hele observasjonen. De fleste gangene jeg bevegde meg på stua, var for å høre og se bedre hva den koordinerende operasjonssykepleieren gjorde.
4.4.3 Observasjonsnotater
Formålet med observasjonen var slik det tidligere er beskrevet av Dahlberg et al. (2008) å beskrive koordineringen i sin naturlige sammenheng slik den gjøres av erfarne
operasjons-26 sykepleiere. Deltakerne var forespurt om de hadde innvendinger mot at jeg skrev feltnotater mens jeg observerte. Siden jeg ikke deltok i arbeidet inne på stua, var det fare for at
forskereffekten ble stor. Skrivingen ville kunne forsterke dette. Jeg hadde lest og innhentet erfaring fra andre som hadde gjort feltstudier. Anbefalingene var å få skrevet ned så mye som mulig for ikke å glemme, og gjøre det så diskret som mulig (Landsem, 2007, Fangen, 2004).
Ved første observasjon noterte jeg hvem som var til stede med tanke på profesjon, og det som ble gjort og sagt. I tillegg noterte jeg start og avslutning for observasjonen. Notatene ble skrevet og organisert kronologisk og delt inn i observasjonsnotater (ON), metodiske notater (MN) og teoretiske notater (TN) slik det er beskrevet av Fangen (2004). Notatene kom til å bestå av mest observasjons- og metodiske notater. Skrivingen av feltnotatene endret seg fra observasjon til observasjon. Jeg fulgte samme struktur ved alle observasjonene, men noterte mindre ved de to siste observasjonene. Dette skyldtes både at mange av forberedelsene var de samme, som gjorde at jeg kunne gjengi de med færre ord. I tillegg skyldtes det at jeg etter hvert observerte mer målrettet uten å notere absolutt alt som skjedde. Dette skyldtes at arbeidet med observasjonsnotatene og de transkriberte intervjuene bidro til å utvikle min forståelse av datamaterialet, og påvirket observasjonen og notatene. Observasjonsnotatene ble skrevet ut utfyllende på pc umiddelbart etter at observasjonen var gjort.
4.4.4 Intervju
Feltnotatene med mine beskrivelser fra observasjonsstudiet ga meg mange interessante områder jeg ønsket å samtale om. Jeg ønsket å få deltakerens beskrivelse av det hun gjorde, og få hennes tolkninger av hva dette betyr for koordineringen. Ved å sammenholde disse beskrivelsene, håpet jeg det ville bidra til en dypere forståelse av koordineringen. Jeg var opptatt av hva som var viktig for deltakerne. For å tilrettelegge Jeg valgte derfor å starte med å be deltakeren fortelle fra dagen vår i lag. Før jeg gjennomførte intervjuet, hadde jeg
forberedt meg med rom, avtaler for gjennomføring av intervjuene, brukt opptakeren, og forberedt meg på intervjusituasjonen sammen med en annen masterstudent. Ifølge Kvale &
Brinkmann (2009) bør jeg ha reflektert over forberedelsene, etiske overveielser og intervjusituasjonen. Ved å snakke i gjennom ulike sider ved gjennomføringen, i tillegg til selve intervjusituasjonen, opplevde jeg å være forberedt. Etter at jeg hadde gjennomført første intervju, diskuterte jeg mine erfaringer med min veileder. Egne forslag til endringer og
innspill fra veileder førte meg videre i prosessen. Jeg valgte å gjøre intervjuet etter å ha observert deltakeren koordinere under en operasjon. Min begrunnelse for dette var at det ga
27 meg og deltakeren tilgang til en ”felles situasjon” å samtale om. Vi kunne i større grad holde oss i en konkret situasjon. Jeg opplevde at det ga meg bedre innsikt i det deltakerne snakket om, og gjorde meg i stand til å komme med spørsmål som ga ytterligere dybde i
datamaterialet.
Jeg gjennomførte åpne individuelle dybdeintervju, hvor deltakeren og jeg samtalte som i en vanlig dialog. To av intervjuene ble gjennomført to dager etter observasjonen og ett fem dager etter observasjonen. Jeg ønsket både å gi meg selv litt tid til å forberede meg, samtidig som jeg ønsket å unngå at vi glemte detaljene fra dagen i lag. Arbeidet med observasjonsnotatene opplevdes å gi meg et viktig grunnlag for å møte deltakerne. Ifølge Dahlberg et al. (2008:98) anbefales det at forskeren har en åpen innstilling. Jeg ønsket både å være åpen, samtidig som jeg ønsket å bruke spørsmål jeg hadde notert i observasjonsnotatene. Deltakerne var
forberedte på at intervjuet i utgangspunkt ville dreie seg om dagen da observasjonen var gjort, men at de også kunne snakke om tidligere erfaringer som kunne ha betydning i denne
sammenhengen. For å skape en trygg ramme rundt intervjuet startet jeg intervjuene med gjenta det vesentligste i informasjonen de hadde fått, og svare på eventuelle spørsmål.
Intervjuet ble til ved at deltakerne fortalte om operasjonsforløpet og arbeidet de hadde gjort i denne sammenhengen, deres relasjon til pasient og team og deres tanker om hvilken
betydning dette har. Jeg fulgte opp ved å be dem utdype, klargjøre og fortelle mer om noe. Jeg fulgte opp det som umiddelbart fremstod som viktige og spennende spor som beskrev deres konkrete erfaring i å koordinere, og det de mente var viktig. Jeg flettet inn spørsmålene jeg hadde notert ned der det falt naturlig. Stikkord jeg noterte underveis ble enten haket av når deltakerne selv kom inn på det, eller ble brakt inn i samtalen av meg når det passet. For å holde deltakernes fokus på seg selv og sine erfaringer, brukte jeg de samme ordene som deltakeren brukte når jeg ba henne/han utdype nærmere noe som ble sagt. Jeg erfarte at noen interessante temaer ikke ble fanget opp før under transkriberingen. Dette tok jeg med til neste observasjon og intervju. I tillegg jobbet jeg med å bli flinkere til å skrive stikkord underveis.
Under samtalen med deltakerne opplevdes det lettere å være nær og engasjert i det de snakket om, enn å ha distanse og tolke det de snakket om inn i en større sammenheng. Jeg opplevde at intervjuene dermed fikk den dialogiske formen med vektlegging av en åpen innstilling som Dahlberg et al. (2008:98) anbefaler.
28