I etterkant av Stortingets vedtak av 31. januar 2017 er det videre gitt et oppdrag til Det skandinaviske ulveforskningsprosjektet (Skandulv) om å gjøre en ny vurdering av hvilket skadepotensial dagens ulvebestand representerer, blant annet ut fra spredningsmønster.
Skandulv leverte en foreløpig rapport 1. mars 2017 (Foreløpig rapport, Wabakken et al., Ulv som skadegjører på bufe og tamrein i Norge: Skadehistorikk og skadepotensiale i forhold til ulvens spredningsmønster). I rapporten er det gjort analyser for å forklare
Foreløpig
utgave
ulvens spredningsmønster og skadepotensialet på en best mulig måte. Under følger et sammendrag av noen foreløpig sentrale funn.
7.5.1 Skala og regioninndeling
Skandulv har i denne undersøkelsen delt landet i Nord-Norge og Sør-Norge (Nord-Trøndelag og sørover). Sør-Norge er videre inndelt i fire områder:
− Region 1: Sør-Norge utenom ulvesonen og Hedmark fylke
− Region 2: Hedmark fylke vest for Glomma
− Region 3: Resterende av Sør-Norge utenfor ulvesonen og øst for Glomma i Hedmark fylke
− Region 4: Ulvesonen
7.5.2 Relevant ulveatferd
Skandulv beskriver at revirmarkerende ulvepar uten avkom og ulvepar som yngler er stasjonære innenfor sine etablerte territorier. Ulvene forsvarer sine territorier aktivt mot inntrengere. Ulvevalpene blir oftest født i begynnelsen av mai, og de første forlater normalt oppvekstreviret påfølgende vår. En skandinavisk ulveflokk består dermed normalt av et foreldrepar sammen med avkom av årsvalper og eventuelle gjenværende ettåringer. Ulv av begge kjønn utvandrer oftest langt fra sine oppvekstrevir, og det er dokumentert spredningsavstander helt opptil 1100 km for ei tispe født i Norge som utvandret til Riksgrensen mot Russland.
Ynglende ulver er stasjonære i sine revir, og holder seg hovedsakelig innenfor klare revirgrenser. Revirhevdende ulver er således mer forutsigbare med tanke på mulige konflikter og eventuelle skadeforebyggende tiltak.
7.5.3 Ulvens spredningsmønster
Foreløpige resultater fra forskning på ni utvandrende ulver oppvokst og radiomerket i helnorske revir i ulvesonen har tidligere vist at ingen vandret vestover til potensielle skadeområder i Sør-Norge. Samtlige av disse har hatt en østlig utvandring til Sverige og Finland. Oppdaterte resultater der også DNA-identifiserte ulver er inkludert viser i hovedsak samme spredningsmønster.
Totalt 144 ulver er påvist innenfor region 1, 2 og 3 i Sør-Norge i 20-årsperioden 1998-2017. Av disse hadde de aller fleste opphav fra svenske revir, og henholdsvis 12 og 18 av disse ulvene hadde opphav i helnorske revir og grenserevir.
Skandulv har videre funnet at et gjennomsnittskull i Sverige resulterte i flere utvandrere til region 1 og 2 enn et gjennomsnittskull i et helnorsk revir eller et grenserevir. Et gjennomsnittlig helnorsk kull produserte imidlertid flere utvandrere til region 3. Det var totalt 0,38 ulver pr. svenske valpekull som utvandret til Sør-Norge utenfor ulvesonen, mens tilsvarende tall var 0,35 for kull i grenserevir og 0,29 for kull i helnorske revir. Det vil si at det måtte vokse opp gjennomsnittlig 3,42 helnorske valpekull for å produsere én utvandrende ulv som ble en potensiell skadegjører utenfor ulvesonen i Sør-Norge.
Foreløpig
utgave
Av de 144 ulvene med kjent oppvekstrevir som er dokumentert innvandret til potensielle skadeområder i Sør-Norge utenfor ulvesonen er 40 avlivet i beitesesongen for sau (mai-september) ved skadefelling eller i nødverge. Av disse var det kun én ulv som hadde opphav i et helnorsk ulverevir, mens syv kom fra grenserevir og 32 var født i svenske revir. I perioden 2000-2016 er det for øvrig født 41 valpekull i helnorske ulverevir.
Når det gjelder tettheten av ulv utenfor ulvesonen, oftest enslige ulver på vandring, viser Skandulv at det er betydelig variasjon mellom regioner. I Hedmark har områdene øst for Glomma omtrent 3 ganger større relativ tetthet av slike ulver enn områdene vest for Glomma i samme fylke, og ca. 25 ganger større tetthet av ulv enn i resten av Sør-Norge utenfor ulvesonen og utenfor Hedmark.
7.5.4 Elgforvaltning og ulv
Siden 2001 har Skandulv gjort predasjonsstudier for å kartlegge hvor mye elg og annet jaktbart vilt som blir drept av ulv under ulike forhold i Skandinavia. Fra studiene utført til ulike årstider har prosjektet beregnet at en ulveflokk tar gjennomsnittlig 120 elger pr. år.
Det samlede årlige predasjonstrykket i et gjennomsnittlig stort ulverevir (1000 km2) og elgtetthet på 1,2 elg per km2, er beregnet til rundt 10 % av elgbestanden.For å
kompensere for ulvens uttak av elg når det fastsettes elgjaktkvoter, er det anbefalt å ta hensyn til at ulven i all hovedsak tar elgkalver. At ulven tar elgkalver påvirker
bestandsveksten i elgstammen mye mindre enn hvis ulven hadde tatt en større andel reproduktive elgkuer. Videre viser Skandulv til at bestandsberegninger konkluderer med at mye av ulvens uttak kan kompenseres ved å opprettholde en høy elgtetthet og å spare elgkuer på bekostning av okser. Skandulv har videre utarbeidet et verktøy for
elgforvaltning i områder med ulv og bjørn som er tilgjengelig på http://www.algforvaltning.se/moosemodel/.
Skandulv har også sammenlignet jaktuttak før og etter etablering av ulv, og i områder med og uten ulv, og vist at både forvaltningen og jegerne var for forsiktige og
kompenserte for mye med tanke på ulvens uttak ved å beskatte elg mindre enn det som er nødvendig for å holde elgbestanden stabil.
Skandulv viser til at forvaltningen av elg gjennomføres av flere hensyn enn maksimalt uttak, slik som hensyn til skogbruket, biodiversitet og trafikksikkerhet. Skandinavia har verdens tetteste bestand av elg, noe som igjen har gitt økte beiteskader i skogen. I mange regioner har elgforvaltningen de senere år bevisst forvaltet med tanke på en redusert elgbestand, noe som er tydelig i Hedmark fylke og i Sør-Norge generelt. Det er ikke ulveflokker eller ulvepar i Buskerud, Telemark, Vestfold og Agder-fylkene, men der har en hatt en betydelig større reduksjon i elgavskytning og bestand enn hva som har vært tilfelle i ulvesonefylkene Østfold, Oslo/Akershus og Hedmark. Skandulv mener dette viser at det kan være faktorer som er viktigere for bestandsendringer og regulering av elgbestanden enn ulv. Rovdyr som ulv er utvilsomt også en viktig faktor og
elgavskytingsdata må brukes med varsomhet da analyseresultatene vil være svært avhengige av skala og studiedesign.
Foreløpig
utgave
8 Ny vurdering av gjeldende naturmangfoldlovs hjemmelsgrunnlag og Bernkonvensjonen
I oppfølgingen av Stortingets vedtak 440 av 31. januar 2017 har regjeringen gjort en ny vurdering av det juridiske handlingsrommet for adgang til felling av ulv opp mot bestandsmålet slik det er vedtatt av Stortinget. Klima- og miljødepartementet har også vært i kontakt med en rekke ledende miljø- og folkerettsjurister ved landets universiteter og høyskoler for å få flere vurderinger av naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen i tilknytning til forvaltningen av ulv. Departementet inviterte også aktivt andre juridiske miljøer og andre til å komme med innspill, eventuelt på oppdrag fra aktører med interesse i saken. Departementets samlede ønsker var omfattende og tiden som var til rådighet innen fristen for å legge frem en sak for Stortinget, var kort. De fleste som ble kontaktet kunne derfor ikke påta seg oppdraget. Professor Geir Ulfstein og professor Ole Kristian Fauchald ved Universitetet i Oslo påtok seg å vurdere Bernkonvensjonen og en begrenset del av naturmangfoldloven. Departementet har også mottatt andre innspill som er vurdert i denne sammenheng. Alle vurderinger og innspill kan leses i sin helhet på Klima- og miljødepartementets nettsider.