Å finne mening og glede

De praktiske belastningene omhandlet det å sørge for at mor eller far hadde det greit i hverdagen, tilrettelegging og økonomisk styring. Personlig hygiene og det å være nær sin forelder kommer fram her.

4.2. De voksne barnas opplevelse av sammenheng i omsorgen.

Som det er sagt innledningsvis vil det å fokusere bare på de vanskelige delene i omsorgen for sin forelder bli for ubalansert og gi et ufullstendig bilde av de erfaringene som de voksne barna har erfart. Med et salutogent blikk på de voksne barnas beskrivelser finner jeg at de voksne barna viser til en viss grad forståelse for forelderens tilstand. I dette delkapitlet vil jeg gjengi fra de transkriberte intervjuene, med de voksne barnas stemmer hvordan de beskrev deres måte å tilnærme seg omsorgen på.

4.2.1. Å finne mening og glede

Den viktigste komponenten i OAS i følge Antonovsky (2005) er meningsfullhet og som kan betraktes som en motiverende faktor. Man søker og finner mening når det røyner på, slik det ofte vil være i omsorgen for sin syke forelder. Dette viser også undersøkelsen av Butcher et.al. (2001)

Å nyte de gode øyeblikkene.

Det er mange situasjoner som oppstår, og de voksne barna opplever at de i ettertid kan le av de. Humor, galgenhumor forteller de fleste respondentene er viktig for dem. Ellen ler litt når hun forteller det:

"...det er jo litt vittig...altså man kan jo le av det noen ganger da...men midt opp i det, så er det ikke å le av det, men etterpå så må vi jo bare flire...ja,ja...ellers så graver man seg ned vet du...også ...ja..."

Ole forteller at hans barn håndterer dette med humor selv om barnebarna ser at farmor har endret seg:

"ungene synes det er litt komisk absurd....de kan se det sånn altså....ja... og kan flire....ikke av men nesten med henne...det kan jo vi gjøre også...men hun har aldri vært noen typisk person som eksponere selvironi for å si det sånn.. litt selvhøytidlig i forhold til viktige oppgaver...hehe...så....det er mye positivt som vi hører på en gang der altså...eh..."

Det ser ut til at flere av respondentene ser på små øyeblikk i relasjonen til sin forelder som betydningsfulle. For Stein sin del ligner ikke disse øyeblikkene på tidligere opplevelser han har hatt sammen med sin mor mens hun var frisk. Han viser til besøk til sin mor:

"...men nå kan jeg bare kjøre oppover så kan jeg drikke kaffe der og sitte i lag med henne da vet du, så i stedet for at i den tida vi hadde gård, så måtte jeg arbeide mens vi var der...så vi satt nesten ikke i det hele tatt da...".

Stein opplevde at mor hadde endret personlighet betraktelig. Stein uttrykker at han hadde hatt et nærmest distansert forhold til begge sine foreldre. Hans far døde for mange år siden. Han opplevde mor som "litt kjølig" i den forstand at de har hatt en noe distansert forhold tidligere i livet. Nå, etter at mor er i ferd med å utvikle demens, opplever Stein at mor er mer ukritisk, men viser desto mer følelser.

"nå kan jeg få en klem også når jeg kommer, det var ikke så mye av det når jeg var guttongen...eh..."

Hanna og hennes søstre er ikke alltid sammen på besøk hos sin mor, men de forteller hverandre hvordan de har opplevd besøkene og hun sier det slik:

"noen ganger kan det være fryktelig vanskelig, og noen ganger kan det være veldig hyggelig... vi prøver å ta vare på de hyggelige stundene"

Med dette viser Hanna forståelse for situasjonen. De fleste av de voksne barna har noe kunnskap om forelderens sykdom, og de har et iboende ønske om å bevare gode minner.

Forsterker forpliktelsene

Det kan se ut som om omsorgen til forelderen innebar en følelse av forpliktelse. Det kan ha sammenheng med hvordan forholdet mellom de voksne barna og forelderen har vært tidligere uten at jeg kommer nærmere inn på det her. Til det kommer det for lite fram i materialet.

Omsorgen ser ut til å gi de voksne barna og forelderen et bånd mellom seg som ikke hadde vært der ellers. Omsorgen krever nærhet fra den som hjelper (Kristoffersen 2002). Den som har behov for hjelp kan ofte være prisgitt den som hjelper. Når forelderen utvikler demens kan det synes som om de fleste voksne barna opplever det som en forpliktelse, det blir et bindende forhold både mellom forelderen og de voksne barna og søsknene seg i mellom. De fleste innser at forelderen ikke blir bedre, men tvert i mot at sykdommen utvikler seg og at

tilstanden blir verre. Noen av de voksne barna er usikker på hvor mye verre tilstanden kan bli.

Alle respondentene i denne undersøkelsen forsøker å se positivt på omsorgen. De gjør det beste de kan for å oppmuntre forelderen. Malmfrid kan for eksempel ikke forlate

mobiltelefonen sin med tanke på at mor kan ringe og at hun selv kan ringe for å høre hvordan det står til og jeg lar henne komme til orde:

"jeg kan ikke la være å ta med meg telefonen, ,det vil bli meningsløst hvis jeg vet at jeg ikke kan kontakte henne"

Malmfrid ønsker å være tilgjengelig og uttrykker dette veldig tydelig:

"nei, jeg føler ikke at jeg må ta...altså....jeg føler at jeg må ta ansvar mer enn andre...

Det gjør jeg faktisk med glede....og jeg føler det ikke tyngende..."

For å unngå for eksempel dårlig samvittighet som beskrevet på s. 55, sikrer Malmfrid seg å være tilgjengelig på mobilen. Torstein legger vekt på alle de praktiske gjøremål og i

omsorgen, likevel sier han følgende:

"demens ja...det er mye i dette...det er mye bry...forstå meg rett når jeg sier bry..altså jeg gjør det gjerne bare så det er sagt ja(...)det ligger litt i kortene faktisk det der vet du"

og forteller videre hva han har sagt til sin far enkelte ganger når han har vært hjemme og hjulpet han:

"nå er det min tur til å gi deg omsorg, pappa"

Ole føler det som en naturlig forpliktelse og beskriver omsorgen for sin mor på følgende måte:

"det er det siste jeg kan gjøre for mor på en måte"

Å føle at deres omsorg er nyttig for forelderen går igjen hos respondentene. Det ser ut til at de voksne barna opplever at de er aktivt delaktige for at forelderen skal ha det så godt som mulig i hverdagen. Dette igjen kan oppleves som meningsfullt ikke bare for barna men også for den forelderen. De føler en naturlig forpliktelse og opplever at denne forsterkes.

Når det gjelder søsknene seg i mellom ser det ut til at det blir en felles arena å samarbeide om og dette kan se ut som om det styrker forholdet dem i mellom:

"Det er jo følelser med her...men (stemmen brister) jeg tror at..eh....jeg lærer jo jeg også i denne prosessen...eh...heldigvis i lag med søsknene mine, og nå ser jeg verdien i det at vi er flere"

Ellen sier det slik:

"Jeg kan ikke bare reise til syden, altså det legger begrensninger på at jeg....å leve mitt liv litt....men jeg tenker at noen ganger må jeg bare gjøre det for at hun...kan jo ikke...hun pålegger meg det ikke....det er jeg som føler på det...ja.."