Karim snakker om gamle Plata i nostalgiske vendinger. "På den tiden" var det samhold, fred og fordragelighet. Dette er en velkjent fortelling med et klassisk plot. Med tiden forverres samfunnet og menneskene som bebor det: "Det var mye bedre på den tiden". Tariq omtaler det gamle og det nye rusmiljøet som henholdsvis integrert og differensiert. Den andre Schengen-bølgen og finanskrisens barn får skylden for å ha ”ødelagt” Plata. De nyankomne bryter med prinsippene de narkomane tross alt holder i hevd:
(…) nå kommer det masse folk fra Europa, fra Spania, fra (…) dem har ødelagt Plata.
Men før var det bra for narkomane kan du si. For sånne som meg, sånne som andre.
Det var bra, vi sitter der, vi hjelper hverandre. Du ser noen som er syk, du kan hjelpe han. Jeg kan si de ødelegger fordi dem selger. Dem andre selger til hvem som helst.
Før (…) hvis vi ser en 16-åring eller 17, dem kan ikke komme. Hvis du selger til noen [unge], du får problemer, folk kan få bank. Jeg har sett folk som har fått bank (…) folk dem hadde prinsipper, vi var narkomane, men vi hadde prinsipper.
Innvandreren Tariq kritiserer nyankomne for å ødelegge samholdet i rusmiljøet. De selger rusmidler til barn og hjelper bare seg selv. Tariq, som selv har vært en del av miljøet i underkant av 20 år, er meningsberettiget. Han fremstiller seg som en ”outsider” i det norske samfunn, men ikke på Plata. Ifølge Tariq er det "dem andre" som ”ødelegger for de narkomane”. Han er i utgangspunktet positiv til det sosiale potensialet i rusmiljøet, men ender
106
opp med å karakterisere det nye Plata i tråd med de overnevnte beskrivelsene av et usolidarisk miljø. Sagt med Amirs ord: ”det blir verre, de går og stjeler fra hverandre, fiendskapet er høyt”. Spenningen mellom individet og miljøet, egeninteresser og gruppesolidaritet kommer nok en gang i forgrunnen. De nye innvandrerne anses som desintegrerende, drevet av egeninteresser alene (Svensson 2007:321). Med dette introduseres en ny form for hierarkisering. De nyankomne plasseres på bunnen av det moralske hierarkiet (Lamont 2002:98). Dette kan leses som en reaksjon på å selv tilhøre bunnsjiktet. Jo lenger ned i samfunnshierarkiet man befinner seg, desto viktigere blir det å identifisere noen under seg, for derigjennom å projisere eget stigma over på andre (Moshuus 2005:274). Det vil med andre ord alltid finnes fremmedelementer i rusmiljøet. For rundt 20 år siden var Tariq ny og fremmed. Nå er det andre som besitter dette sjiktet. Erfarne deltakere som Tariq ser ut til å være en del av brukerfellesskapet, mens nyankomne anses som kyniske pushere (Moshuus 2005:16). Fiendebildet lever videre, men rammer ikke innvandrere på generelt grunnlag.
6.7 Oppsummering
Det er noe allment ved dette kapitlet. Store deler kan leses uavhengig av informantenes status som innvandrere. I tråd med studier av rusmiddelmisbrukere med majoritetsbakgrunn beskriver informantene et usolidarisk miljø, preget av svik, ensomhet og rusmidlenes sentralitet (Svensson 2007:318, Johansen 2002:12, Lalander 2003:58). Nettopp dette blir et viktig poeng. I de typiske fremstillingene fremstår innvandrerne som typiske deltakere.
Moshuus' (2005:156) informanter ble ikke betraktet som typiske deltakere i rusmiljøet.
Konfrontert med manglende tilhørighet til brukerfellesskapet ble gangsterposisjonen et nærliggende alternativ. Ifølge Sandberg og Pedersen (2009:45,133) spiller gangsteren på sin annerledeshet, for derigjennom å vinne (selv)respekt i gatemiljøet. Innvandrerne i min studie trekker i liten grad på sin eksotiske annerledeshet. Satt på spissen ligger de tettere på Ibrahims
"typisk junky" enn den prototypiske gangsteren. Yassins historie er derimot et unntak. Han
"eide bordet" i kraft av penger, status og et voldelig potensiale. I hans beskrivelser av deltakelsen i rusmiljøet er kokainavhengigheten underordnet narkotikaomsetning. Dette gjelder til en viss grad Kamal også. De øvrige informantene er primært rusmiddelmisbrukere.
Salg av rusmidler, i den grad det finner sted, handler om tilgang, snarere enn fortjeneste. Her går det et skille mellom gatemiljøet ved Akerselva og det såkalte Plata-miljøet. Der førstnevnte kjennetegnes av salg, karakteriseres sistnevnte i hovedsak av bruk. På Plata
107 havner den gatesmarte gangsteren gjerne i skyggen av rusmiddelmisbrukeren. Forestillingen om innvandreren som kalkulerende forretningsmann, eller farlig gangster, vekker både respekt og avsky (Moshuus 2005:16). "Gangster" blir en hedersbetegnelse og et fiendebilde.
Informantene bryter med bildet av innvandreren som inntrenger i rusmiljøet. De fleste tar riktignok avstand fra merkelappen narkoman, men slutter seg til gjengjeld til samlebetegnelsen "rusmisbruker". Heri ligger det overnevnte integrerings- eller assimileringspotensialet.
Rusmiljøet fungerer som en smeltedigel i den grad det eksisterer en "kollektiv bevissthet om likhet" (Østerberg 1983:40). Den mekaniske solidariteten kan virke forlokkende på innvandrere, og da især isolerte innvandrere som Tariq. Stigmatiseringen er trolig svakere, eller tar andre former, i et allerede stigmabelagt miljø (Freng og Lund 2012:12). Lalander (2009:265) beskriver den chilenske gatekulturens fremvekst som et resultat av en kollektiv opplevelse av utenforskap i det svenske samfunn. Ved å ta del i en allerede foreliggende gatekultur, med på forhånd gitte posisjoner, blir informantene noe annet og mer enn innvandrere. Fortrenger merkelappen "rusmisbruker" utlendingen som sosial type? Etnisk identitet er ikke en grenseløst formbar størrelse (Prieur 2002:5). Visse situasjoner og kontekster, som for eksempel samhandling i et rusmiljø, vil være preget av varierende grader av fleksibilitet. Dersom delte interesser, avhengighet og sosial nød bygger ned etniske skillelinjer, foreligger det høy grad av etnisk fleksibilitet. Refleksjonene mot slutten av kapitlet, hvor de nyankomne innvandrerne fremstilles som desintegrerende, bærer bud om vedvarende, etniske skillelinjer. De symbolske grensene knytter derimot ikke an til innvandrerbakgrunn i seg selv, men til manglende erfaring og normovertredelser.
Innvandreren er ikke per definisjon den fremmede, men fremstår, i dette kapitlet, som en veletablert "rusvenn".
108
109
7 Avslutning
"Uansett samfunn, er forholdet mellom person og kollektiv avgjørende for det menneskelige liv" (Eriksen 1997:35).
Hvordan forstår innvandrere i Oslos synlige rusmiljø situasjonen de befinner seg i?
Informantenes forståelser av henholdsvis innvandrerstatus, rusmiddelmisbruk og deltakelse i rusmiljøet befinner seg i skjæringsfeltet mellom person og kollektiv. I denne avslutningen tar jeg for meg hvert av disse nivåene, før individorienterte forståelser av rusmiddelmisbruk og deltakelse i rusmiljøet problematiseres.