Den 18. november 2010 marsjerte en gruppe vanskeligstilte demonstranter fra Plata til Stortinget. Anført av Foreningen for Human Narkotikapolitikk (FHN) satte rusmiddelmisbrukere søkelys på egen utsatthet. Demonstrasjonen, som var den tredje i rekken, representerte et kollektivt ”ja til human narkotikapolitikk”. Ved å samle seg under felles paroler fremstod rusmiddelmisbrukerne som et interessefellesskap. Aksjonen kan i så måte forstås som en aktivisering av den kollektive rusmisbrukeridentiteten (Griswold
86
2008:101). På den annen side, og i et slags motsetningsforhold til det kollektive ropet om hjelp, ble demonstrantenes individuelle behov fremhevet. Under overskriften ”Folk glemmer at vi er individer” skildrer dittOslo39 demonstrasjonstoget. En kvinne uttrykker frustrasjon over at rusmisbrukere håndteres som en masse, og etterspør med det individorienterte behandlingstilbud. Spenningen mellom det kollektive og det individuelle kommer til syne i en
”vi protesterer fordi jeg trenger hjelp”-situasjon.
Kan rusmiljøet med rette kalles et miljø, eller er det kun en løs sammenslutning av individer, presset sammen rundt illegale rusmidler? Individene som møtte meg i Skippergata på nattestid forholdt seg naturlig nok til hverandre. De utgjorde en gruppe ved et bestemt gatehjørne. På samme måte opplevde jeg grupperingene på og rundt hospitsene jeg besøkte som sosiale. Knytter samhandling i marginale rom de perifere sammen til et ”vi” av den typen som demonstrerte utenfor Stortinget? Narkotikabruk og likeartede avhengighetsproblemer fungerer trolig som sosialt lim. Svensson (2007:315) beskriver narkotikaverdenen i Malmø som sosial, i den forstand at dens deltakere omgås hverandre hyppig. På den annen side omtaler han den samme narkotikaverdenen som usolidarisk (Svensson 2007:318). Dette skyldes i hovedsak økonomiske transaksjoner mellom bekjente, der det konstante behovet for rusmidler kolliderer med skiftende betalingsevne. Narkotikahandel mellom venner baner vei for svik, mistenkeliggjøring og brutte relasjoner. Ifølge Svensson (2007:321) dreier dette seg om sammenstøt mellom to interne, motstridende normsett. Det første settet omhandler gruppesolidaritet, eksemplifisert med normer om å ikke ”tyste på” eller ”bøffe”40 hverandre.
Dette normsettet står i et motsetningsforhold til den individorienterte normen. Denne setter egne rusbehov i høysetet, gjerne på bekostning av andres interesser. Det overnevnte kamerattyveriet hører hjemme her. Innbakt i Svenssons resonnementet ligger spenningen mellom kollektive og individuelle interesser. Flere av informantene beskriver rusmiljøet langs disse to dimensjonene. De posisjonerer seg i et kollektiv, samtidig som de understreker at de er alene. Karim beskriver rusmiljøet i kjente termer, bestående av bekjente, heller enn venner:
Rusmiljøet i Oslo, hvordan skal jeg forklare det (…) det er tungt og det er ikke noen venner da, det er bekjente. Alltid stjeler dem fra deg, det er ikke venna dine, de folka
39 (8)URL
40 Bøffe: ”Å somle bort, bruke eller lure unna stoff slik at en ikke kan betale. Stifte narkogjeld. Lure noen.
Brukes også om å blande ut stoff dvs. bøffe ut stoff” (Smith-Solbakken og Tungland 1997:10).
87 skuffer deg da, for å si det sånn. Det er et hardt, hardt liv. Er ikke lett. Og (…) stoff er det alltid i miljøet.
Sagt med Svenssons (2007:318) ord: rusmiljøet er sosialt, men ikke solidarisk. Karim fortsetter:
Når dem bøffer deg, baksnakker deg (…) det er ikke venner som gjør sånn. Venner møter opp for venner, og det finner du ut i fengsel, på sykehuset. Der finner du ut hvem som er venna dine da. Jeg har jo vært innom fengsel og jeg har vært på sykehuset og. Ingen som kommer og besøker deg for å si det sånn. Det er ikke noe kult.
Karim er på sett og vis alene i et miljø. Svensson (2007:324) antyder at vennskapelige ytringer i rusmiljøet kan ha en instrumentell funksjon. Vennskap spiller en viktig rolle for tilgangen til rusmidler, men følger deg ikke inn i fengsel eller på sykehus. De er med Ahmeds ord ”rusvenner”.
Den dominerende forestillingen om subkulturer og gjenger som formelle konstellasjoner kolliderer med bildet av det løst sammensatte rusfellesskapet (Klyve 2009:12). Yassin avmystifiserer gjengtilhørighet: ”Det var ikke sånn at vi var med i en gjeng, men vi var en gjeng på 40 stykker da, som visste om hverandre, og hvem som pusha, hvem som hadde det beste [dopet].” Miljøet består av personer som vet om hverandre. Relasjonene er spesifikke, i den forstand at kjennskapet dreier seg om tilgang til rusmidler. Dette kan forenkle samhandlingen på tvers av etniske og relasjonelle skillelinjer. På den annen side kan rusmidlenes sentralitet svekke sosiale bånd (Lalander 2003:58). Illegale stoffer er per definisjon eksklusive. Kampen om disse gir rom for desintegrerende selviskhet. I krig og kjærlighet er tilsynelatende alt tillatt. Dersom kjærligheten til rusmidlene er større enn alt annet, kan krigen om de knappe, kostelige godene gå på bekostning av grenseoverskridende vennskap (Lalander 2003:59). Bourgois og Schonberg (2012:82) beskriver miljøet av heroinbrukere i San Francisco som et fellesskap av avhengige kropper, bundet sammen i gjensidig avhengighet. Man er til dels alene, men avhengig av andres evne til å dele. De praktiserer slik sett en form for bytteøkonomi, hvor varer, i form av tjenester, støtte og rusmidler, muliggjør sjenerøsitet og/eller svik. Miljøet i Oslo beskrives som flyktig, voldelig og uærlig. Det er flyktig i den forstand at bekjentskaper svikter eller dør. Ahmed beskriver
88
volden som en forlengelse av uærligheten: ”Det hendte selvfølgelig, jeg ble banka en del ganger fordi jeg klagde på å bli lurt, og da fikk jeg juling. Så da skjønte jeg at jeg skal være forsiktig med det.” Faren for å bli lurt for penger fordrer instrumentelle vennskap og spesifikk kjennskap. Ikar forteller om en situasjon hvor fraværet av disse komponentene fikk fatale konsekvenser den abstinente heroinbrukeren:
Du må ha peiling vet du. Du kan ikke kjøpe av hvem som helst, ikke sant, du må kjenne de folka som har det gode, noen som gir deg Fisherman’s Friend vet du. Du vet Fisherman’s Friend? Dem selger på gata av og til. Det ligner [på heroin] vet du. En gang jeg hadde 500, jeg var syk som faen vet du, så jeg gikk til Plata, så kjøpte jeg et halvt gram. En som jeg ikke kjenner, norsk var det, han sier: det er god, den beste. Det er Fisherman’s Friend. Jeg gikk hjem, åpner, setter i aluminium – ingenting.
På dette tidspunktet er Ikar fersk i miljøet. Han kjenner verken farene eller langerne.
I lys av de mørke beskrivelsene av rusmiljøet er det ikke overraskende at informantene distanserer seg fra det. For det første er det et marginalt miljø organisert rundt illegalt rusmiddelbruk. For det andre er det et miljø bestående av bekjente som, under gitte omstendigheter, svikter deg. Ahmed, som på intervjutidspunktet var rusfri, slår fast at han har vært en del av rusmiljøet i Oslo ”i mange år”. På den annen side setter han ord på den ambivalente identifiseringen: ”(…) men jeg er sikker på at jeg ikke så meg sjøl som en del av rusmiljøet i Oslo når jeg brukte rus. Fordi, som jeg sa, du prøver å heve deg hele tida.”
Informanten hever seg over og ut av et stigmatisert miljø. De negative karakteristikkene av fellesskapet inngår i det Lamont og Molnár (2002:168) kaller symbolsk grensedragning. På den annen side handler reell distansering, eller sosial grensedragning, om livssjanser.
Utenforskap slipper ikke taket med det første. Veien tilbake til det marginale fellesskapet blir kort, slik det kommer til uttrykk hos Binyam: ”Jeg begynte å ta subuxone. Jeg klarte meg bra på [bydel i Oslo], men problemet: miljø, miljø, vennskap. Å skifte, det er ikke (…) du passer ikke, du er ikke ung lenger, forstår du? Du kommer tilbake til de folkene du kjenner.” Til tross for legemiddelassistert rehabilitering og egen bolig på siden av rusmiljøet drifter Binyam tilbake. Rusmiljøet er av typen som binder individet i ”kulturøkonomisk avhengighet” (Smith-Solbakken og Tungland 1997:131). Midlertidig marginalitet slår over i permanent tilhørighet til et marginalt miljø.
89