Fastsetting av diskonteringsrenten i tidligere forskning

I dette delkapittelet vil vi fokusere på hvilke valg som er gjort med henhold til fastsetting av diskonteringsrenten i studier som ser på innregning av operasjonelle leieavtaler. Vi har valgt ut studier som ikke har hatt tilgang til de implisitte rentene i leieavtalene de har tatt for seg. Til tross for at flertallet av studiene ble utgitt før publiseringen av IFRS 16, finner vi studienes tilnærminger relevante da definisjonen av den marginale lånerenten i IAS 17 er relativt lik definisjonen i IFRS 16.

I 1976 publiserte den amerikanske standardsetteren FASB regnskapsstandarden SFAS 13. Dette var den første regnskapsstandarden som krevde balanseføring av leieavtaler. Standarden innførte et skille mellom finansielle og operasjonelle leieavtaler, og stilte krav om at finansielle leieavtaler skulle balanseføres (Beattie, Edwards, &

Goodacre, 1998). Den internasjonale standarden IAS 17 ble som nevnt innført i 1984, og ligger tett opp mot den amerikanske standarden. Hensikten med både SFAS 13 og IAS 17 var å løse problemene forbundet med mangelfull innregning av leieavtaler. Mange selskaper opplevde svekkede nøkkeltall som følge av dette, noe som førte til et gradvis skifte fra finansielle leieavtaler til operasjonelle leieavtaler (Abdel-Khalik, 1981). Det ble med andre ord inngått færre finansielle leieavtaler og flere operasjonelle leieavtaler enn tidligere, noe som indikerte at selskaper, hvis mulig, foretrakk å holde leieavtaler utenfor balansen.

Problematikken rundt regnskapsføring av leieavtaler har vært diskutert lenge. Årene etter innføringen av SFAS 13 og IAS 17 har det blitt gjennomført en rekke studier som ser på effekten av å balanseføre både finansielle- og operasjonelle leieavtaler. En av de mest kjente studiene ble gjennomført av Imhoff, Lipe og Wright (1991). De utviklet en modell som justerte balansen for ikke-innregnede operasjonelle leieavtaler. Målet var å undersøke hvilke effekter slik justering ville ha på balansen, gjeldsgraden og ROA. I 1997 utvidet de studien til også å omfatte effektene på resultatregnskapet (Imhoff, Lipe, &

Wright, 1997). Disse studiene kommer frem til at innregning av operasjonelle leieavtaler har betydelig innvirkning på finansregnskapet og tilhørende nøkkeltall. Effekten ser også ut til å variere innenfor og på tvers av ulike bransjer.

Modellen til Imhoff, Lipe og Wright (1991, 1997) beregner nåverdien av ikke-innregnede leieforpliktelser og ikke-innregnede eiendeler. Modellen bygger på enkelte forutsetninger

blant annet leieavtalenes totale levetid, gjenværende levetid og diskonteringsrente. Når det gjelder diskonteringsrenten, foreslår Imhoff, Lipe & Wright (1991, 1997) tre måter å estimere leietakers marginale lånerente på. Den første er å ta utgangspunkt i sikret gjeld, der diskonteringsrenten settes lik leietakers gjennomsnittlige marginale lånerente ved begynnelsen av leieperioden, vektet med leieavtalens størrelse i forhold til all operasjonell leie. Denne tilnærmingen krever en viss vurdering av gjennomsnittsalderen på leietakers portefølje av operasjonelle leieavtaler, samt leietakers historiske lånerente. Den andre tilnærmingen er å sette renten lik den implisitte renten for leietakers finansielle leieforpliktelser. Forutsetningen vil være at porteføljen med operasjonelle leieavtaler har eiendeler med tilnærmet lik levetid og gjenværende levetid som de i porteføljen med finansielle leieavtaler. Det må også tas høyde for at en større risiko forblir hos utleier ved operasjonelle leieavtaler, og at renten derfor antas å være noe høyere. Den tredje tilnærmingen er å sette renten lik leietakers gjennomsnittlige lånerente⁵. Imhoff, Lipe og Wright (1997) erkjenner at faktorer som gjeldskonvertering, bruk av netto rentekostnader og salg av kundefordringer kan skape problemer ved bruk av en slik tilnærming. I selve modellen forutsetter forskerne en fast diskonteringsrente på 10 prosent, og ignorerer dermed sine egne anbefalinger om å estimere en bedre egnet diskonteringsrente.

I senere tid har mange studier latt seg inspirere av modellen til Imhoff, Lipe og Wright (1991, 1997), både hva angår nødvendige forutsetninger og beregninger. Dette er studier som har vært gjennomført både før og etter at prosjektet om å utarbeide en ny standard for leieavtaler ble satt på IASBs agenda i 2006. En av disse studiene er utført av Beattie, Edwards og Goodacre (1998). De finner at innregning av operasjonelle leieavtaler har en vesentlig virkning på regnskapet og nøkkeltall som gjeldsgrad og ROA, noe som støtter funnene til Imhoff, Lipe og Wright (1991, 1997). Dette blir også bekreftet i studien til Bennett og Bradbury (2003). Felles for disse studiene er at diskonteringsrenten som blir brukt i nåverdiberegningene verken er selskapsspesifikk eller spesifikk for den enkelte leieavtale. I likhet med Imhoff, Lipe og Wright (1991, 1997) tar de i bruk en felles diskonteringsrente for hele utvalget av selskaper. Beattie, Edwards og Goodacre (1998), som baserer seg på britiske data, bruker en tre måneders britisk innskuddsrente. Bennett og Bradbury (2003), som baserer seg på newzealandske data, velger å bruke utvalgets gjennomsnittlige lånerente for sikret langsiktig gjeld.

5 Gjennomsnittlig lånerente er definert som rentekostnad

gjennomsnittlig rentebærende gjeld

Til forskjell fra de nevnte studiene er det andre studier som legger større vekt på selskapsspesifikke forutsetninger i sine beregninger, blant annet når det kommer til diskonteringsrenten. Et eksempel er studien til Durocher (2008) som finner en diskonteringsrente for hvert enkelt selskap i studien ved å estimere selskapets marginale lånerente ut fra CAPM. Da studien baserer seg på kanadiske data, blir gjennomsnittet av Bank of Canadas laveste utlånsrente brukt som risikofri rente. Gjennomsnittet blir beregnet fra det tidspunktet de utestående leieavtalene ble inngått. Kredittverdigheten til det enkelte selskap legger så grunnlaget for risikopremien. Videre viser resultatene fra studien at gjeldsgraden blir vesentlig påvirket i samtlige bransjer, mens det kun er effekter på lønnsomheten i visse bransjer. Dette blir også demonstrert i en studie utført av Fülbier, Silva og Pferdehirt (2008). I likhet med Durocher (2008), tar denne studien også i bruk selskapsspesifikke forutsetninger i sine beregninger. Diskonteringsrenten som blir brukt på de operasjonelle leieavtalene, er selskapenes diskonteringsrente for pensjon og andre avsetninger. Sammenlignet med de nevnte studiene resulterer dette i lavere diskonteringsrenter. Nåverdien på leieforpliktelsene og de leide eiendelene blir som følge av dette noe høyere, mens effekten på egenkapitalen blir noe mindre (Fülbier, Silva, &

Pferdehirt, 2008). De erkjenner at de lave diskonteringsrentene kan være noe av grunnen til at den totale effekten på balansen og nøkkeltall er noe mindre sammenlignet med tidligere studier (Fülbier, Silva, & Pferdehirt, 2008). En tredje studie som tar i bruk selskapsspesifikke diskonteringsrenter er utført av Altamuro, Johnston, Pandit og Zhang (2014). De følger Imhoff, Lipe og Wright (1997) sitt forslag om å bruke selskapenes gjennomsnittlige lånerente som diskonteringsrente.

De nevnte studiene var utført før IFRS 16 ble ferdigstilt og publisert i 2016. Av den grunn vurderer de ikke relevante aspekter ved den nye standarden. Videre bruker studiene forenklinger ved viktige aspekter, som for eksempel diskonteringsrenten, som har påvirkning på nåverdiberegninger av rett-til-bruk eiendeler og leieforpliktelser. En ny studie som beregner effekten på regnskapet og nøkkeltall, ved innregning av operasjonelle leieavtaler, er utført av Morales-Díaz og Zamora-Ramírez (2018). Ved å basere seg på de endelige kravene i IFRS 16, bruker denne studien en noe annen metodikk når det gjelder faktorer som legger grunnlaget for nåverdiberegningene. De bruker blant annet en mer avansert modell til å estimere en egnet diskonteringsrente for hvert selskap i utvalget.

Modellen er formet slik at den vurderer kredittrisikoen knyttet til leietransaksjonene i analysen. Det tas hensyn til selskapsspesifikk risiko og egenskaper ved de enkelte leieavtalene. Først finner de europeiske rentekurver for ulike kredittratinger og syv ulike bransjer. Kurvene viser forholdet mellom effektiv rente og resterende løpetid på obligasjonsmarkedet, der resterende løpetid varierer fra tre måneder til tretti år.

Obligasjoner er normalt usikret gjeld, mens studien regner den leide eiendelen som sikkerhetsstillelse ved de operasjonelle leieavtalene. Rentekurvene tilpasses derfor det faktum at utleier kan ta tilbake bruksretten dersom leietaker ikke overholder leiebetalingene. Dette gjøres ved å analysere endringene i et femårig credit default swap (CDS) spenn, ved å endre sannsynligheten for at forpliktelsene blir overholdt (R). Dersom spennet endres med -3 prosent, endres hele rentekurven med -3 prosent. De velger å innhente den nødvendige informasjonen for et representativt selskap i hver bransje og bruker følgende formel:

Probability of Default =The sensitivity to the basis point

1 − 𝑅 Spread (4.8)

De utfører samme analyse hvor sannsynligheten (R) avhenger av den leide eiendelen. De finner at endringene i rentekurven for samme klasse av underliggende eiendel er relativt lik i de ulike bransjene. Ved hjelp av denne modellen, oppnår de rentekurver som baserer seg på tre ulike faktorer: kredittrating, bransje og klasse av underliggende eiendel (Morales-Díaz & Zamora-Ramírez, 2018). Til forskjell fra de tidligere studiene, oppnår de diskonteringsrenter som kan anses mer som både selskapsspesifikke og spesifikke for den enkelte leieavtale. Denne metoden kan derfor sies å være i tråd med kravene IFRS 16 stiller i forbindelse med den marginale lånerenten.