Fangstadferd og fangstøkonomi

Innenfor de rådende rammene valgte fartøyene ulike strategier ut fra svært forskjellige forutsetninger. Tre forhold var avgjørende; kvoteporteføljen, mobilitet og kobling til kjøperne.

Kvoteporteføljen var viktig for å dempe de økonomiske konsekvensene for fartøyet av prisfallet på torsk. Mobiliteten var viktig for å kunne ta torsken utenfor sesongen og i regioner med åpne mottak. Et godt forhold til kjøperkorpset var viktig for å være blant de fartøy som ble prioritert. En slik gunstig relasjon kunne være etablert gjennom eierskap og/eller tillit opparbeidet gjennom et nært og langvarig samarbeide. I tillegg ble fartøy prioritert fordi de hadde en driftsform og redskapsbruk som på forhånd var avtalt med kjøper.

Landingsstatistikken viser i hvor stor grad fartøyene klarte å tilpasse seg. Torsketrålerne kom godt ut av flere grunner. De tok torskekvotene sine, som var betydelig høyere enn i 2008, og fikk dessuten refordelt torsk fra fartøygrupper som ikke klarte å ta sine kvoter. I tillegg økte de sine landinger av hyse i forhold til 2008. Tiltross for at de hadde en nedgang i seilandingene, økte denne flåtens landinger av hvitfisk med neste 30 % fra 2008 til 2009. I

52

sum hadde trålerne derfor høyere fangstinntekter i 2009 enn i 2008. Dette til tross for at torskeprisene (rund vekt) falt fra 15 kr/kg til 10,50 kr/kg i denne fartøygruppa.

Hvordan klarte torsketrålerne dette? Trålerne valgte å fokusere på sei og hyse i den mest problematiske perioden for omsetning av torsk i 2009. De økte dessuten kvantumet av torsk som ble frosset om bord. Det gjorde dem i stand til å velge landingstidspunkt, lagringssted og salgstidspunkt langt mer fleksibelt enn fartøy som lander fersk fisk. De utnyttet på denne måten mulighetene i det auksjonsbaserte og global råvaremarkedet. Gjennom å akseptere et betydelig prisfall i dette markedet tidlig på vinteren, fikk de raskt ut lageret av rundfrossen torsk som var bygd opp på høsten. De som kjøpte den rundfrosne torsken var for en stor del klippfiskindustrien i Norge og aktører med filétproduksjon i Kina, Polen eller Storbritannia.

Gjennom ombordfrysing, og fartøystørrelse, var både autolinefartøyene og torsketrålerne fleksible i forhold til når og hvor de fisket. Det gjorde dem i stand til å øke landingene av torsk utenfor vintersesongen. Mange av trålerne er dessuten eid av landanlegg som de har leveringsplikt til. Dette bidro til å etablere et driftsmønster i samarbeid med landanlegg som gjorde at driften både kunne planlegges og gjennomføres uten store problemer knyttet til omsetning. Høy innblanding av andre arter enn torsk, og en størrelsessammensetning på torsken som gjorde den mindre aktuell for de mest problematiske produktene, saltfisk og tørrfisk, bidro også til å gjøre fangstene fra trålere og autolinefartøy mer attraktive.

Landingsstatistikken peker også på de delene av fangstleddet som kom dårligst ut av 2009.

Åpen gruppe som i hovedsak består av fartøy under 11 meter kom naturlig nok dårlig ut av 2009. Dette skyldtes først og fremst at de hadde lav prioritet i en situasjon hvor kjøperne var på jakt etter gode argumenter for å si nei til fartøy. Denne gruppen består av små fartøy med små fangster som i hovedsak fanges nært kysten på slutten av vintersesongen. Disse ble hardt rammet av mottaksproblemene og hadde ikke mobilitet og utrustning til å ta torsk utenfor sesongen og i andre regioner enn nært hjemstedet. Åpen gruppe landet i 2009 neste 20 % mindre hvitfisk, til en førstehåndsverdi som var vel 40 % lavere enn i 2008.

Gruppen av de minste fartøyene innenfor lukket gruppe, Fartøy under 11 meter, var i samme situasjon som Åpen gruppe og avga torskekvoter til de større fartøyene i 2009. Dette skyldtes først og fremst at mange fartøy befinner seg i områder med få kjøpere og at de er avhengig av å ta torsken i den delen av året hvor mottaksproblemene var størst. Til tross for tilnærmet fritt fiske i store deler av året, klarte ikke disse fartøyene å fange torsken i andre deler av året. Denne delen av flåten er dessuten svært avhengig av torsk, og fanger lite sei og hyse. Fangststatistikken viser da også at gruppen som helhet i liten grad lyktes med å kompensere fall i torskeprisene med økt fiske etter hyse og sei. Fangstinntektene fra hvitfisk i fartøyene under 11 meter falt med vel 200 millioner kr, eller vel 35 %, fra 2008 til 2009.

Samtidig viser landingsstatistikken at det er innenfor Fartøy under 11 meter vi finner størst spredning innad i gruppen. En del av fartøyene klarte å utnytte et fritt fiske fra sommeren til å øke landingene av både torsk og hyse. Dette illustrerer at selv innenfor en relativt begrenset fartøygruppe er det svært stor forskjell på hvordan enkeltfartøy klarte å utnytte de mulighetene som oppsto i etterkant av mottaksproblemene på vinteren.

53

Som vist i Figur 10 er det en systematisk endring i fangstvolum og -inntektene fra 2008 til 2009, hvor de minste fartøyene ble hardest rammet.

Figur 10 Endring fra 2008 til 2009 i volum og førstehåndsverdi av hvitfisk (torsk, hyse og sei) blant ulike fartøygrupper.

En annen diversifiseringsstrategi, som var mulig for fartøyene som har rettigheter innenfor pelagisk fiskeri, var å redusere aktiviteten i torskefisket i 2009. I torskesektoren er det først og fremst i fartøygruppen mellom 21 og 28 meter vi finner fartøy som har rettigheter i pelagisk fiske. Som vi ser av Figur 10 representerer disse fartøyene et brudd på trendlinjen som viser en nær sammenheng mellom fartøystørrelse og volumkompensasjon. Fartøyene med rettigheter i både hvitfisk og pelagisk konsentrerte seg i 2009 om å ta sin tildelte torskekvote, og har fisket mindre hyse og sei. De har med andre ord i liten grad søkt å kompensere prisfallet med økt volum av hvitfisk. Dette er ikke på grunn av manglende fangstmessige forutsetninger, men snarere knyttet til høye kvoter på pelagiske arter. Blant annet ble det i 2009 åpnet for loddefiske, samtidig som kvotene var høye både på NVG-sild og makrell. Dette er en flåte som først og fremst har fokus på å ta torsken i en kort periode med høye fangstrater og lave fangstrater for alternative pelagiske arter. Denne grunntanken var også til stede i 2009. I forhold til de minste fartøyene har de imidlertid langt større fleksibilitet med hensyn til når på vinteren de fanger torsk og hvor de kan lande. I tillegg har de et ekstra forhandlingskort ved at enkeltlandingene er store.

Landingsstatistikken for 2009 bekrefter langt på vei en slik tilpasning. De tok sin tilmålte torskekvote, men både hyse- og seikvantumet i denne fartøygruppen ble redusert fra 2008 til 2009. Fisket etter lodde ga imidlertid økt kvantum i denne gruppen. Samtidig økte kvantumet fra lodde. Fartøygruppen hadde likevel en betydelig reduksjon i fangstverdien sammenlignet

-50 % -40 % -30 % -20 % -10 % 0 % 10 % 20 % 30 % 40 %

Åpen gruppe Under 11 m 11-15 m 15-21 m 21-28 m Over 28 m Trål

Verdi Volum

54

med 2008. Det skyldes i hovedsak at de i liten grad lyktes med å ta opp den tilmålte kvoten de hadde på sei på grunn av vanskelig tilgjengelighet.

En diversifiseringsstrategi, ved omsetningsproblemer i mellommarkedene, er vertikal integrering. Vi har tidligere nevnt at ombordfrysing var en vellykket strategi for å koble seg opp mot det globale råvaremarkedet. Det innebar blant annet et mer fleksibelt prissystem og oppkobling mot nye verdisystem. En strategi, som ble valgt av mange av de minste fartøyene som ikke kunne levere fersk, og som var sårbar på grunn av begrenset mobilitet, var å overta torsken selv og produsere tørrfisk. Som nevnt valgte mange denne utveien. Dette var imidlertid en lite vellykket strategi. Det ble produsert et stort kvantum inn mot et marked hvor prisen er svært følsom for overproduksjon, og hvor fiskernes kunder allerede satt med store lager ved inngangen til 2009. Overproduksjonen ble ikke mindre av at produsentene i Lofoten ikke reduserte sin tørrfiskproduksjon i 2009. Det medførte at tørrfiskprisene falt svært mye i løpet av 2009. Denne strategien hadde dessuten en annen viktig utfordring, egenproduksjonen foregikk i regioner og på tidspunkt som ikke ville gi høy kvalitet. I tillegg har tørrfiskproduksjon lang produksjonstid. Dårlig kvalitet og overproduksjon gjorde at ventetiden for oppgjøret ble lang. Det gjorde ikke strategien mer vellykket at tørrfiskprisene har vært i mer eller mindre fritt fall siden vinteren 2009. Omsetningen gikk dessuten tregt, og det gikk langt ut på våren 2010 før egenproduksjonen av tørrfisk fra vinteren 2009 var solgt.

Fangstadferden til torskeflåten i 2009 var altså langt på vei som forventet. Det enkelte fartøy benyttet de strategiske mulighetene de hadde innenfor de rammebetingelsene de ble eksponert mot og de bedriftsinterne ressursene de hadde å spille på. De som kom best ut var fartøy med stor mobilitet, stor andel av fangsten fra andre arter enn torsk og muligheter for å fryse fangsten rund om bord.