Vi starter med å vise frekvensfordelinger for de ni spørsmålene/
påstandene som ble stilt både i 1994, 2002 og 2012. For de sju første vises også gjennomsnittskårene. Vi har omkodet de sju første
spørsmålene (variablene) til verdier fra minus 2 til 2, der høye verdier angir størst oppslutning om likestilte kjønnsroller, altså positive
holdninger til at mødre kan/bør delta i yrkeslivet, at fedre kan/bør delta i familiearbeidet (hus- og omsorgsarbeidet) og at oppgaver hjemme og ute bør deles likt mellom kvinner og menn. Vi har da reversert skalaen for noen av spørsmålene. Midtkategorien (verken/eller) er satt til 0, og det samme gjelder for «Vet-Ikke/missing-kategorier».
De tre første spørsmålene dreier seg om hvorvidt kvinners yrkesarbeid har negative konsekvenser for barna og familien. I en oversikt over ulike typer spørsmål som benyttes for å måle folks
holdninger til kjønnsroller, plasserer Davis og Greenstein (2009) dette i kategorien «Working women and relationship quality». I tabell 2 ser vi at andelen som mener at en yrkesaktiv mor kan få et like nært forhold til sine barn som en mor som er hjemmeværende, økte betydelig i den perioden vi ser på. I 1994 var 12 prosent sterkt enige i denne påstanden og 42 prosent var enige, mens 30 prosent var uenige eller sterkt uenige. I 2012 var de tilsvarende andelene henholdsvis 24, 47 og 16 prosent.
Oppslutningen om denne påstanden økte blant både menn og kvinner i den perioden vi ser på, men i samtlige år var oppslutningen sterkere blant kvinner enn menn. I 2012 var gjennomsnittskåren for kvinner på 0,96, mot 0,55 for menn.
Tabell 2. En yrkesaktiv mor kan etablere et like nært og godt forhold til sine barn som en mor som er hjemmeværende. Fordeling
(prosent) og gjennomsnittsskår. Personer 18-79 år.
Sterkt
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.
Alt i alt ser det altså ut til at skepsisen mot yrkesaktive småbarnsmødre sank betydelig i perioden, selv om det i 2012 fremdeles var et mindretall, som var uenige i at en yrkesaktiv mor kan etablere et like nært og godt forhold til sine barn som en mor som er hjemmeværende. Dette gjelder kun en av ti kvinner, men faktisk nær hver fjerde mann.
Tabell 3 viser befolkningens oppslutning om påstanden om at et barn under skolealder sannsynligvis vil lide under at moren er yrkesaktiv.
Også målt på denne måten ser vi at skepsisen til yrkesaktive
småbarnsmødre sank markant i perioden. I 1994 var 36 prosent enige i denne påstanden (sterkt enig eller enig), mot bare 15 prosent i 2012.
Også her ser vi klare kjønnsforskjeller ved at kvinner i alle de tre årene slutter mindre opp om denne påstanden enn menn. I 2012 var
gjennomsnittskårene blant kvinner og menn på henholdsvis 0,92 og 0,56.
Bare 10 prosent av kvinnene sa seg enige i dette utsagnet i 2012, mens det store flertallet, 72 prosent, var uenige. Tilsvarende andeler for menn var henholdsvis 20 og 58 prosent.
Tabell 3. Et barn under skolealder vil sannsynligvis lide under at moren er yrkesaktiv. Fordeling (prosent) og gjennomsnittsskår.
Personer 18-79 år.
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.
Mens de to foregående spørsmålene dreier seg om eventuelle negative konsekvenser som mødres yrkesarbeid måtte ha for barna, dreier det neste spørsmålet seg om eventuelle negative konsekvenser av kvinners yrkesarbeid for familielivet generelt (tabell 4). Videre er det presisert at man her tenker på heltidsarbeid, og ikke bare hvorvidt kvinnen er
yrkesaktiv eller ikke. Også målt på denne måten finner vi at skepsisen mot kvinners yrkesarbeid sank betraktelig i perioden. I 1994 var 40 prosent uenige i at kvinners heltidsarbeid går utover familielivet, mens andelen var 57 prosent i 2012. Andelen som var enige i utsagnet sank fra 37 til 19 prosent. Endringsmønsteret er det samme for begge kjønn, men også her ser vi at kvinner utrykker mer støtte/mindre skepsis til kvinners yrkesarbeid enn menn. I 2012 var gjennomsnittskåren henholdsvis 0,60 og 0,50 for kvinner og menn.
Tabell 4. Når alt kommer til alt, er det familielivet det går utover når kvinnen har heltidsarbeid. Fordeling (prosent) og gjennomsnittsskår.
Personer 18-79 år.
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.
Det neste spørsmålet vi skal se på, dreier seg ikke direkte om holdninger til kvinners yrkesarbeid, men mer om hvorvidt det er jobb eller
barn/familie som egentlig er viktigst for kvinner (tabell 5). I sin oversikt over ulike typer spørsmål som benyttes for å måle folks holdninger til kjønnsroller, plasserer Davis og Greenstein (2009) dette i kategorien
«Wife/motherhood and the feminine self», og i en analyse av ulike konfigurasjoner av likestillingsholdninger i europeiske land, inkluderer Knight og Brinton (2017) blant annet dette spørsmålet for å fange opp holdninger til kjønns-essensialisme, dvs. at kvinner fra naturens side er bedre egnet enn menn til å ta seg av barn og familie og dessuten ønsker dette mer enn menn. Vi ser at denne oppfatningen hadde forholdsvis liten støtte i den norske befolkningen i 2012, da bare 14 prosent sa seg enige i denne påstanden (tabell 5). I 1994 var andelen 28 prosent. Oppslutningen sank klart blant begge kjønn. I 2012 var henholdsvis 52 og 63 prosent av menn og kvinner uenige i dette utsagnet og gjennomsnittskårene var henholdsvis 0,51 og 0,76. Samtidig kan vi merke oss at andelene i kategorien «Vet ikke» er forholdsvis høy på dette spørsmålet, særlig blant menn. Vi finner med andre ord redusert og relativt liten oppslutning om kjønns-essensialisme blant norske kvinner og menn.
Tabell 5. Å ha en jobb er greit, men det de fleste kvinner egentlig ønsker er hjem og barn. Fordeling (prosent) og gjennomsnittsskår.
Personer 18-79 år.
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.
Også det neste spørsmålet vi skal se på, som altså fanger opp holdninger til det å være husmor vs. det å være yrkesaktiv (tabell 6), hører ifølge Davis og Greenstein (2009) hjemme i kategorien «Wife/motherhood and the feminine self». Andelen som sier seg enige i dette spørsmålet sank fra 30 til 21 prosent i perioden 1994 til 2012, og andelen uenige økte fra 38 til 45 prosent. Samtidig er det forholdsvis mange som er usikre på hva de skal mene om dette spørsmålet. Det kan skyldes at dette spørsmålet mer oppfattes som et spørsmål om verdsetting enn om oppslutning om et likestillingsideal. Kvinner er imidlertid oftere enn menn uenige i at det å være husmor er like tilfredsstillende som å være yrkesaktiv, mens menn oftere enn kvinner er usikre på hva de skal mene. Andelen enige (Sterkt enig eller enig) er omtrent den samme blant begge kjønn, henholdsvis 21 og 20 prosent blant menn og kvinner i 2012.
Tabell 6. Å være husmor er like tilfredsstillende som å ha lønnet arbeid. Fordeling (prosent) og gjennomsnittsskår. Personer 18-79 år.
Sterkt
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.
De to neste spørsmålene («Både mannen og kvinnen bør bidra til familiens inntekt», og «Mannens oppgave er å tjene penger, kvinnens oppgave er å ta seg av hjemmet og familien») hører med blant dem som Davis og Greenstein (2009) i sin oversikt plasserer i kategorien «Primacy of breadwinner role». I sin analyse av ulike konfigurasjoner av
likestillingsholdninger inkluderer Knight og Brinton (2017) det første av disse spørsmålene som et av flere for å fange opp dimensjonen
«individual choice/normative imperative». Støtte til denne påstanden tolkes da som en oppfatning om at en likestilt familiemodell der partene deler på oppgaver ute og hjemme, er å foretrekke.
Som det framgår av tabell 7, har toinntektsfamilien stor og økende oppslutning i Norge. I 2012 var hele 83 prosent enige (Sterkt enig eller enig) i at begge parter bør bidra til familiens inntekt. I 1994 var andelen 58 prosent. Blant begge kjønn var det i 2012 kun et lite fåtall, under 5
prosent, som var uenige i denne påstanden. Gjennomsnittskåren for dette utsagnet økte fra 0,54 i 1994 til 1,09 i 2011.
I tråd med dette har påstanden om at menn og kvinner har atskilte oppgaver ute og hjemme, lite støtte i befolkningen. Dette var tilfellet allerede i 1994, da kun 16 prosent sa seg enige i at mannens oppgave er å tjene penger, mens kvinnens oppgave er å ta seg av hjemmet og familien (tabell 8). Hele 68 prosent var uenige. I 2012 var oppslutningen enda lavere – hele 81 prosent var da uenige i dette utsagnet. Religions-undersøkelsen i 2018 viser at det det har vært en ytterligere nedgang i oppslutningen om dette utsagnet. Andelen uenige var omtrent den samme som i 2012, men det var en klar forskyvning mot at flere uttrykte sterk uenighet, ikke bare uenighet. Gjennomsnittskåren for dette utsagnet økte fra 0,80 i 1994 til 1,44 i 2018.
Tabell 7. Både mannen og kvinnen bør bidra til familiens inntekt.
Fordeling (prosent) og gjennomsnittsskår. Personer 18-79 år.
Sterkt
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.
Tabell 8. Mannens oppgave er å tjene penger, kvinnens oppgave er å ta seg av hjemmet og familien. Fordeling (prosent) og
gjennomsnittsskår. Personer 18-79 år.
Sterkt
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012, 2018.
De to siste spørsmålene der vi har tidsserier fra ISSP, dreier seg også om synet på mødres yrkesarbeid. Respondentene blir bedt om å ta stilling til hvorvidt kvinner med barn bør arbeide utenfor hjemmet eller ikke, og hvorvidt de bør arbeide hel- eller deltid. Det skilles altså mellom barn under skolepliktig alder og barn som har begynt på skolen. Midt på 1990-tallet var det fremdeles ganske vanlig å mene at mor burde være hjemme når barna var under skolealder (tabell 9). Vi ser at 42 prosent valgte dette svaralternativet, 46 prosent av mennene og 39 prosent av kvinnene. Bare 7 prosent mente at kvinner med barn under skolealder burde ha full jobb, mens 44 prosent mente deltidsarbeid var passende. I 2012 var det
atskillig færre, kun 11 prosent som mente at kvinner burde være hjemme
når barna var under skolealder. Fremdeles var det imidlertid bare 29 prosent som mente at heltidsarbeid var mest passende, mens 49 prosent mente at deltidsarbeid var den beste løsningen. Mønsteret var omtrent det samme blant begge kjønn. Imidlertid kan vi legge merke til at en ikke ubetydelig andel, omtrent en av ti, har valgt svaralternativet «Vet ikke».
Tabell 9. Mener du at kvinner burde arbeide utenfor hjemmet på heltid, deltid eller ikke i det hele tatt under følgende omstendigheter:
Når hun har barn under skolepliktig alder. Fordeling (prosent).
Personer 18-79 år.
Arbeide heltid Arbeide deltid Være hjemme Vet ikke N Alle
1994 7 44 42 7 2 017
2002 12 51 30 7 1 475
2012 29 49 11 10 1 444
Menn
1994 8 39 46 7 914
2002 13 45 34 8 696
2012 27 50 15 9 690
Kvinner
1994 6 49 39 7 1 103
2002 11 56 27 6 779
2012 32 49 8 12 754
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.
Både i 1994 og 2012 mente de aller fleste at mødre med barn i skolealder bør jobbe (tabell 10), men det var en klar forskyvning i perioden fra å se deltidsarbeid som det beste alternativet, til å fremholde heltidsarbeid som normen. I 2012 mente 59 prosent at mødre med barn i skolealder burde jobbe heltid, mens 29 prosent mente de burde jobbe deltid. I 1994 var de tilsvarende andelene henholdsvis 23 og 60 prosent. Mønsteret er omtrent det samme blant begge kjønn.
Tabell 10. Mener du at kvinner burde arbeide utenfor hjemmet på heltid, deltid eller ikke i det hele tatt under følgende omstendigheter:
Etter at det yngste barnet har begynt på skolen. Fordeling (prosent).
Personer 18-79 år.
Arbeide heltid Arbeide deltid Være hjemme Vet ikke N Alle
1994 23 60 10 7 2 017
2002 32 54 7 8 1 475
2012 59 29 1 11 1 444
Menn
1994 24 56 13 7 914
2002 31 51 9 9 696
2012 61 27 2 10 690
Kvinner
1994 22 63 8 8 1 103
2002 32 57 5 6 779
2012 57 30 1 12 754
Kilde: ISSP 1994, 2002, 2012.