”Det er mye som taler for at det ikke vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bekjempe all kriminalitet, fordi det blir mye dyrere å bekjempe kriminalitet enn å erstatte skadene som kriminaliteten påfører samfunnet.” (Langli 2001)
Økonomisk kriminalitet er ikke et nytt fenomen, verken globalt eller nasjonalt. I et sosialdemokratisk samfunn vil skatter og avgifter spille en svært avgjørende rolle for velferden. Skatter og avgifter er ikke bare viktig for sosial utjevning, men muliggjør også en aktiv velferdsstat. I 2008 var den norske stats inntekter fra skatter og avgifter ca. 683,4 milliarder kroner (Sandal 2008). Mesteparten av disse milliardene ble fordelt til betydningsfulle samfunnsoppgaver som sykehus, politi, skole og forsvar. Gjennom økonomisk kriminalitet vil overføringene til viktige samfunnsinstitusjoner muligens reduseres. Mer økonomisk kriminalitet vil øke skattesatsene for den lovlige delen av befolkningen. Dette vil medføre at lønnsomheten av å drive økonomisk kriminalitet øker samt at det samfunnsøkonomiske effektivitetstapet blir enda større. En svensk undersøkelse estimerte ”skattegapet” i Sverige til å være så stor som 5 % av BNP1. I Norge ville dette tilsvart ca. 116 milliarder i 2007. Til sammenligning
foreslo man i statsbudsjettet for 2009 en bevilgning til forskning og utvikling på 19,7 milliarder, eller 1,9 milliarder til CO2 håndtering. En økning på 116 milliardene til slike tiltak kunne ført til betraktelig større vekst i norsk næringsliv i tiden framover.
Eldrebølgen, som inntrer omtrent i år 2013, vil medføre store statlige utbetalinger til pensjoner. Per Kristian Foss skrev i Dagens Næringsliv den 10.
februar 2009 at i 1967 var det 4 skattebetalere bak
hver pensjonist, i 2050 vil tallet være 1.5. Figur 9-1 viser pensjonsforpliktelsen den norske stat vil bli stilt ovenfor de kommende 50 år. Statens pensjonsfond vil ikke ha mulighet til å dekke hele forpliktelsen. Dermed vil en reduksjon i pensjon, eller en økning i statens inntekter være den eneste løsningen for å dekke dette gapet. En årlig unndragelse på 116 milliarder hvert år vil dermed påvirke den norske befolkningen både gjennom mindre
pensjoner samt et dårligere tilbud av velferdsgoder. Statens innsats for å minimere økonomisk kriminalitet kan dermed sies å være svært viktig i dagens Norge. Imidlertid bør ikke dette være et ansvar staten tar alene. Sidestilt med statens ansvar bør også bedriftenes samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility - CSR) bli viktig. CSR har de senere år blitt et naturlig krav til bedriftene fra samfunnet. Bedriftene skal ikke lenger bare maksimere verdi for eierne, men ta hensyn til alle interessenter. Det vil si eiere, ansatte, kunder, leverandører, myndighetene og andre som blir påvirket av driften, for eksempel nærmiljøet.
Det har kommet flere store investorer som tar hensyn til bedrifters etiske holdninger før de investerer i dem. Statens pensjonsfond - utland (Oljefondet) er et eksempel på dette.
Oljefondet gikk hardt ut mot for eksempel Wal Mart som er verdens største supermarkedskjede. Konsekvensene av dette er fryktet da det kan ødelegge kundeforhold og redusere fremtidige inntekter.
Debatten rundt CSR har stort sett vært innom de fleste områder rundt bedrifters samfunnsengasjement, men skatt er blitt lite debattert i denne sammenheng. Christensen, Coleman & Kapoor (2004) skriver at dette er et paradoks ettersom skattebetaling er en av de viktigste måtene for personer og bedrifter til å bidra til samfunnet på. Selskapsledelsen ønsker som oftest å minimere skatten fordi det er en kostnad som reduserer overskuddet. En naturlig konsekvens av å minimere skattebyrden er at mange selskaper driver i en gråsone på kanten av regelverket.
Langli (2001) setter i sin artikkel opp en teoretisk modell for økonomisk kriminalitet. I denne modellen legger han til grunn at individet er rasjonelt og til enhver tid ønsker å maksimere sin nytte. Valget mellom å drive legalt eller illegalt vil da være en avveining mellom alternativenes forventede avkastning. Dette kan struktureres enkelt i et beslutningstre hvor X kr er forventet avkastning av legal virksomhet, og Y er forventet avkastningen av illegal virksomhet. Y vil avhenge av straffen man må betale dersom man blir oppdaget og dømt, samt sannsynligheten for å bli både oppdaget og dømt.
Legal virksomhet
Artikkelen antyder at de tilfellene hvor avkastningen ved den legale virksomheten er så dårlig at selskapet slås konkurs, vil man forvente å finne mye økonomisk kriminalitet.
Spørsmålet blir nå hvilken kriminalitet som er ”lønnsom”. Langli skriven at den rasjonelle aktører vil betrakte lovverket som en meny. Spørsmålet blir da hvilken paragraf man kan bryte for å maksimere forventet nytte. I tilknyttning til en slik analyse må strafferammene til de forskjellige lovbruddene analyseres.
Lovbrudd (alle § viser til straffeloven) Strafferamme
Økonomisk utroskap (§ 275) Bøter eller fengsel inntil 3 år Grovt økonomisk utroskap (§ 275) Fengsel inntil 6 år, ev. også bot Unndra eiendeler fra konkursbo (§ 281) Bøter eller fengsel inntil 3 år Grovt brudd på § 281 (§ 283) Bøter eller fengsel inntil 6 år Unnlate å begjære konkurs åpnet (§ 283a) Bøter eller fengsel inntil 2 år Forfordele kreditorer (§ 284) Bøter eller fengsel inntil 2 år Brudd på regnskapsloven (§ 286) Bøter eller fengsel inntil 1 år Særdeles grove brudd på regnskapsloven (§ 286) Bøter eller fengsel inntil 3 år
Tabell 9-1 Strafferammer for økonomisk kriminalitet i Norge Kilde: Langli 2001
Langli (1994) utførte en analyse av hvilke lovbrudd som kan anses å være det mest lønnsomme. Resultatene fra denne undersøkelsen var at brudd på regnskapsloven var den mest lønnsomme. Vanlige brudd på regnskapsloven gir bøter eller en fengselsstraff på inntil 1 år. Bakgrunnen for at brudd på regnskapsloven er den mest lønnsomt ligger i mulighetene for å skjule annen økonomisk kriminalitet. Uten regnskaper blir det veldig vanskelig å avdekke, etterforske og bevise økonomisk kriminalitet. Gjennom dette vil manglende regnskapsinformasjon påvirke størrelsen på forventet avkastning ved illegal virksomhet samt sannsynlighetene for å bli oppdaget og straffet. Langli (2001) argumenterer følgelig at manglende regnskap benyttes som kamuflasje for annen økonomisk kriminalitet. På en annen side er det viktig å være klar over at alle som ikke leverer regnskap ikke er kjeltringer.
En naturlig besparelse i en vanskelig bedriftsøkonomisk situasjon vil være å kutte regnskapskostnader.
Langli (2001) utførte en empirisk analyse for å se på om manglende regnskap var et tegn på større økonomisk kriminalitet eller om det var vanlig blant konkurstruede selskaper å spare på regnskapsføringen. Kun den første hypotesen fikk støtte.