3 Hvordan forklares marginalisering og ugunstige livssituasjoner
3.3 En underklasse i Norge?
Er de sosialhjelpsmottakerne jeg studerer i dette prosjektet en del av en underklasse? Det er vanskelig å gi et klart svar på dette spørsmålet. Underklassebegrepet har i overraskende liten grad vært inkludert i tradisjonell klasseforskning. Men begrepet ser ut til å bli revitalisert i samfunnsforskningen i mange vestlige land.
Det er vanskelig å tenke seg et samfunn der ingen har den nederste posisjonen eller at ingen tjener mindre enn andre. Det er opplagt at ikke alle økonomiske forskjeller mellom samfunnsmedlemmene kvalifiserer til klasseforskjeller. Men når forskjellene blir tilstrekkelig store og dyptgripende vil det antakeligvis være enighet om at man har med klasser å gjøre.
Underklassebegrepet er tett forbundet med fattigdom. Begrepet har røtter til Marx` begrep
”lumpenproletariat”. Dette betegner mennesker som lever i vedvarende fattigdom. Og de er ikke i stand til å livnære seg innenfor den dominerende prosessen av produksjon, bytte og distribusjon (Crompton 1998).
Underklassebegrepet har i norsk sammenheng nesten utelukkende vært knyttet til etnisitet og innvandring. En av de første som på ny satte i gang debatt rundt underklassebegrepet i norsk
sammenheng var Unni Wikan. Hun er opptatt av etnisitetsdimensjonen ved begrepet, og har skrevet om faren for at man skal få en ny underklasse i Norge som består hovedsakelig av ikke-vestlige innvandrere (Wikan 1995). Hennes bok har møtt kritikk. Og i kjølevannet av dette fikk vi en debatt som dreide seg om underklassebegrepet var egnet til å beskrive innvandrerbefolkningen i Norge eller ikke. I de senere årene finner vi flest eksempler på en bruk av underklassebegrepet i forhold til etnisitet. Fafo-rapport nr 184 fra 1995 ”Skaff meg en jobb” er et eksempel.
Det er slik at det er færre personer som har vedvarende lavinntekt enn de som til enhver tid tilhører lavinntektsgruppen (Epland 2002). Dette betyr at en del går inn og ut av lavinntektsgruppen over flere år. Mange hevder på bakgrunn av dette at man ikke kan snakke om en underklasse, men om forbigående lavinntekt. Vi finner flere studier som har konkludert slik (Brox 1994). Epland har funnet at mellom 90 000 og 180 000 personer hadde lavere inntekt enn 50 prosent av medianinntekten over en periode på tre år i 2003. Minst 90 000 var altså fattige over en lengre periode. Mange i denne gruppen som har vedvarende lavinntekt vil motta supplerende ytelser som sosialhjelp og bostøtte. Knapt 6 prosent av de fattige hadde sosialhjelp som største inntektskilde, og 36 prosent mottok sosialhjelp en eller annen gang i løpet av perioden (Epland 2002). Vi ser at det finnes permanent fattigdom i en ikke ubetydelig del av befolkningen, noe som kan indikere at vi har med en underklasse å gjøre.
Det er gode grunner til å hevde at fattigdom og marginalisering i seg selv er en klasseposisjon i et lagdelt samfunn, uavhengig av hvilke andre inndelinger av klasser man finner i dette samfunnet. Forutsetningen er at den marginaliserte delen av befolkningen faktisk er et eget segment i samfunnsstrukturen. Ottar Brox (1994) skiller mellom en ”usortert” og en
”frasortert” klasse av fattige. Den usortertere klassen betegner de fattige i Norge før vi fikk den svære velstandsutviklingen her til lands. Mens de frasorterte er en moderne underklasse som kommer til kort i samfunnslivet, og som Brox sier det:”…har falt igjennom i den moderne økonomiens sorteringsmaskin.” (Brox 1994:33). Brox advarer på basis av dette mot å legge seg på en linje i politikken hvor man aksepterer rundt 10 prosent arbeidsledighet, fordi han er redd at dette over år vil føre til reproduksjon av fattigdommen.
Verken Wright og Goldthorpe vært spesielt opptatt av underklassen eller de som står utenfor arbeidstyrken. Deres interessefelt har hovedsakelig vært medlemmene av arbeidsstyrken og inndelingen av denne i klasser. Det er gjort få forsøk på å inkludere marginaliserte posisjoner
i klasseforskningen og derfor er det interessant å se også disse posisjonene i et klasseperspektiv og bruke klasseforskningens metoder for å studere dette fenomenet.
Et viktig arbeid som danner et bakteppe for mitt prosjekt er Pedersens (1996) studie av arbeidsledighet som sorteringsmekanisme. Pedersen baserer studien på gjentatte intervjuer med en stor gruppe ungdommer. Han har funnet sammenhenger mellom klasse, ”dropp ut ” fra skolen og økt sjanse for å bli arbeidsledig. Han finner i denne studien at barn av arbeiderklassefedre har større sannsynlighet for å bli arbeidsledige. Dessuten finner Pedersen at de som ”droppet ut” fra skolen har mye høyere sannsynlighet for å bli arbeidsledige enn resten av utvalget. Han diskuterer også andre faktorer som øker risikoen for arbeidsledighet.
Pedersen finner at ”dropp ut” fra skolen og arbeidsløshet er to atskilte marginaliseringsfenomener som ikke ser ut til å ha noen særlig sammenheng. Han tenker seg på bakgrunn av dette at arbeidsmarkedet er mer sensitivt enn skoleverket for familieproblemer og individuelle avvik (ibid.). Pedersen er her opptatt av om sosial marginalisering går i arv og hvilke forklaringer man kan bruke på dette. Han bruker ikke her begrepet underklasse, men forholder seg i stedet til arbeiderklassebegrepet. Hans studie gir allikevel et interessant perspektiv på de laveste samfunnsposisjonene og årsaker til reproduksjon av disse.
Resultatene fra denne undersøkelsen åpner for refleksjoner rundt bruk av nye klasseinndelinger.
Det er forsket lite på disse sammenhengene i Norge. Men det kan se ut som om det finnes en kompleks form for bytting av økonomiske posisjoner innenfor et underklassesegment i Norge.
De ulike marginaliserte posisjonene kan være sosialhjelpsavhengighet, avhengighet av uføretrygd, arbeidsledighet, kortvarige ansettelser med dårlig lønn, alle deler av et livsløp i det laveste segmentet av samfunnet. Dette segmentet er sannsynligvis spesielt utsatt for konjunktursvingninger og de endringene som Brox omtaler i sin nyeste bok. Hvis det å delta i yrkeslivet er kriteriet for å tilhøre en klasse så kan man hevde at mange av sosialhjelpsmottakerne tilhører en underklasse som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet.
Vi finner for eksempel et mønster som tyder på at det er en stor grad av overlapp mellom det å være sosialklient og det å bli uføretrygdet. Dersom man har vært sosialklient på et tidligere tidspunkt øker sannsynligheten for å bli uføretrygdet som middelaldrende kraftig (se Hansen og de Vibe 2005). Vi finner igjen mange av de samme personene i ulike marginaliserte posisjoner. Dette er en indikasjon på at det kan være snakk om et underklassesegment i samfunnet som reproduseres over generasjonene.
Dette er et omfattende tema som det er vanskelig å komme helt til bunns i med en enkelt undersøkelse. Men i forlengelse av spørsmålet om vi faktisk har med en underklasse å gjøre er det interessant å se på graden av marginalisering det er snakk om. De som mottar sosialhjelp befinner seg i en sårbar og marginalisert situasjon. Lang tids avhengighet av sosialhjelp kan i praksis sies å være det samme som fattigdom. Det kan være slik at de som mottar sosialhjelp over lengre tid utgjør en del av det som kan kalles en underklasse. Jeg vil se nærmere på i hvilken grad varigheten av sosialhjelpsforholdet henger sammen med sosial bakgrunn. Det antallet måneder man er avhengig av sosialhjelp sier mye om grad av økonomiske vanskeligheter hos de som mottar sosialhjelp. Marginalisering og underklasseproblemstillinger er som nevnt undersøkt i liten grad. Jeg vil derfor i følgende hypotese se nærmere på langtidsmottakere av sosialhjelp for å undersøke om denne type marginalisering kan forklares ved sosial bakgrunn.
Hypotese 2: ”Lav sosial bakgrunn gir høyere sannsynlighet for å tilhøre en gruppe av sterkt avhengige sosialhjelpsmottakere enn en gruppe med svakere avhengighet av sosialhjelp?”