Eldre‐gruppen

De eldste informantene uttaler seg tilsynelatende nøytralt om øygardsdialekten. Flere av dem vektlegger at det er en dialekt de er vant til, uten å ha et spesielt positivt eller negativt syn på den. Inf-23 og Inf-24 uttrykker det slik:

Intervjuar: Kva synest de om dialekten i Øygarden, då?

Inf-23: Me veit vel ikkje om nokon annan dialekt.

Intervjuar: Synest de det er fint?

Inf-23: Det let no ganske bra.

Inf-24: Me er vore, vore vande med å brukt det, så då blir det sånn.

Også Inf-19 nevner dette med at hun er vant til dialekten. Samtalepartner Inf-20 samtykker:

Intervjuer: Kva synest de om Øygardsdialekten, då?

Inf-19: Synest han er fin, eg, for eg er vant med han.

Inf-20: Ja.

Inf-19: Alle mine dager har eg vore vant med han.

Inf-20: Det er, ja, det er sånt som me er vant med, då vert det.

Inf-19 mener altså at det at hun er vant til dialekten også er grunnen til at hun synes den er fin.

Inf-21 synes heller ikke å sterke meninger om øygardsdialekten:

Intervjuer: Kva synest de om dialekten i Øygarden, då?

Inf-21: Nei, det kan no vere hipp som happ. Du veit, visst du forstår han, så er det no greitt.

Inf-25 og Inf-26 sier følgende om øygardsdialekten:

Intervjuer: Men synest de øygardsdialekten er fin, då?

Inf-26: Grådig flott.

Inf-25: Ja, ja. Eg er vel fornøgd.

Inf-26: Han er så, heilt nydeleg.

Inf-25 sier han er fornøyd, men er ikke helt overbevisende (”ja, ja”). Senere i intervjuet sier han at han alltid har hatt en magefølelse på at dialekten hans (øygardsdialekten) har vært et ”litt sånn der annanrangs språk” i forhold til bergensk. Selv liker han altså dialekten, men han har følt på at dialekten hans ikke er like bra som bergensdialekten. Det kan virke som om det er vanskelig å skille mellom hva en selv synes om dialekten en snakker og hva andre synes om den. Sagt på en annen måte: hva man mener om egen dialekt er som regel preget av hva man vet at andre mener om den. Det er jo nettopp derfor man får svar på hva andre i samfunnet mener om dialekten en har når man stiller direkte spørsmål om dialekter. Bevisste oppfatninger eller holdninger reproduserer derfor ofte synspunkter vi har lært fra media eller annen offentlighet.

Ut fra informantenes ytringer kan det nok virke som om de eldste informantene er nærmest likegyldige til eget talemål, men jeg tror ikke det er tilfelle. Hva man synes om noe, er ofte farget av hva andre mener om det samme fenomenet. Kanskje er det flere av informantene som føler det på samme måte som Inf-25; at andre har fått en til å føle at en snakker et annenrangs språk, og at man derfor vegrer seg for å si noe negativt eller noe positivt om den.

Kanskje har man et positivt syn på egen dialekt, men fordi man vet at andre har oppfattet den negativt, er ens egne tanker i konflikt med hva ”de andre” mener. Eller kanskje har man et negativt syn på egen dialekt fordi en har følt at andre har sett ned på en på grunn av den, men at man har lyst til å være lokalpatriotisk, og derfor ikke uttaler seg negativt om den. Her kan en spekulere i mange årsaker. Men det er selvsagt mulig at årsaken er så enkel som at dialekten de selv snakker, er helt naturlig for dem, og at de derfor fremhever dette med at de er vant til den.

Språk er automatisert atferd, og det er ikke sikkert at alle tenker så mye over hva de synes om egen dialekt. Det Inf-21 sier om at øygardsdialekten er fin dersom du forstår den, viser at han vektlegger at språket er et kommunikasjonsmiddel. Alle former for språk har bestemte signalverdier, men kanskje er talemålets kommunikative funksjon det som betyr mest for enkelte.

Inf-22 sier ikke noe spesielt om øygardsdialekten, men forholder seg relativt taus. Inf-26 er den eneste som uttaler seg positivt (jf. utdraget ovenfor). Han syns den er flott, og legger til at ”det kling i øyrene når du høyrer ein som snakkar skikkeleg stril”.

4.5.3.2 Om bergensdialekt

De eldre informantene har flere negative ytringer om bergensdialekten enn de hadde om øygardsdialekten. Verken Inf-19 eller Inf-20 virker særlig begeistret for bergensdialekt; Inf-19 synes den er ”fisefin”, og Inf-20 mener at den er ”blaut”. Inf-26 og Inf-25 er også negative til den, og knytter det til at deres egen dialekt ble gjort narr av av bergenserne:

Intervjuer: Kva synest de om bergensk, då?

Inf-25: Nei, du veit, der er alltid vore motsetnader, det er me sikkert fått ned i, har fått det inn igjennom arv og litt igjennom oppvekst og sånne ting. Eg, eg synest ikkje noko om denne her valdsamt flotte bergensdialekten, det er ikkje noko som tiltalar meg då, men.

Intervjuer: Nei.

Inf-25: Det er no, det er no min smak, då.

Inf-26: Nei det tiltalar ikkje i det heile teke.

Inf-26 mener han kan forklare hvorfor de er så negative til bergensdialekten:

Inf-26: Fordi at når me kom til byen og snakka strilemål, då gjorde dei narr av oss.

Intervjuer: Å?

Inf-26: Ja. Korleis me snakka.

Inf-26 beskriver her en opposisjon mellom bergensere og striler som har eksistert fra gammelt av. Også det ”fisefine” som Inf-19 nevner, og som flere av de yngre informantene snakker om, er en del av denne opposisjonen i gamle dager som gjorde motsetningen ekstra tydelig:

motsetningen mellom de relativt nøkterne bøndene og fiskerne i Øygarden og de ”pene”, rike bergenserne på Kalfaret eller lignende. Holdningene til Inf-26 kan altså knyttes til en bestemt

atferd (jf. den atferdsmessige holdningskomponenten), nemlig at bergenserne gjorde narr av talemålet til folk fra Øygarden.

4.5.3.3 Om østlandsdialekt

Det er ikke enkelt å oppsummere ytringene de eldre informantene kommer med om østlandsdialekt. Ulike informanter fokuserer på ulike sider ved østlandsdialekten. Inf-24 påstår at østlandsk er ”taterspråk” og at det kommer fra innvandrere, uten å utdype. Samtalepartneren hans Inf-23 fokuserer på at østlendingene alltid synes at striler ”snakkar så vanskeleg” og at de ikke forstår hva hun sier.

Både Inf-19 og Inf-21 gir uttrykk for at det finnes forskjellige typer østlandsk. Inf-19 sier hun liker en del av det, men utdyper ikke. Inf-21 sier følgende:

Intervjuer: Kva synest de om austlandsk, då? Austlandsdialekt.

Inf-21: Visst dei er fødde midt i tjukkaste Oslo, (danne) gamle oslodialekten, den er grusom.

Inf-20 mener at østlandsdialekten er ”både og”, mens Inf-26 mener at østlandsk og dansk er mye det samme. Inf-25 kommer nok med den mest negative uttalelsen om østlandsk, og mener den er ”pyton”.

4.5.3.4 Oppsummering av eldre-gruppen

Det virker som om de eldre informantene liker sin egen dialekt, men de er klar over at den ikke har særlig høy status. Den gamle opposisjonen og dominansforholdet mellom bergensere og striler har trolig påvirket når de eldre informantene har uttalt seg om dialektene. Det er vanskelig å si noe generelt om de eldres syn på østlandsdialekten, men det virker ikke som om de er så veldig engasjerte i den. Dersom jeg skal forsøke å sette opp et mulig dialekthierarki ut fra de eldres ytringer om øygardsdialekt, bergensdialekt og østlandsdialekt, ville det sett slik ut:

1. Øygardsdialekt 2. Østlandsdialekt 3. Bergensdialekt

Mitt inntrykk er at de eldre i intervjuene er litt positive til øygardsdialekt, mindre positive til østlandsdialekt, og minst positive til bergensdialekt. Det at bergensdialekten blir nedvurdert ser

som nevnt ut til å være knyttet til atferdskomponenten.

5 DRØFTING

Jeg vektlegger de unge når jeg drøfter resultatene. Dette valget er først og fremst tatt fordi, som jeg har argumentert for tidligere, det ikke gir mening å generalisere de to andre gruppene til større populasjoner. Men det er også et poeng at unge eller ungdom er spesielt interessante i forbindelse med språkendring. Villangers (2010) undersøkelse av talemålet i Øygarden viser jo at det hovedsakelig er nettopp de unge som endrer språket. Men alder (som beskrevet i teorikapittelet) kan likevel ha betydning for språkholdningene, og jeg kommer derfor, til tross for at jeg ikke kan generalisere, til å trekke inn resultater fra de to eldste gruppene for å prøve å si noe om aldershypotesen jeg satte frem.