Diagnoser/vansker

I denne delen av studien vil jeg nærmere belyse hvorvidt eventuelle diagnoser eller type vansker har innvirkning på vurderingen om spesialundervisning. Resultatene av en

undersøkelse om spesialundervisning i grunnskolen gjennomført av Nordahl og Sunnevåg (2008), peker nemlig på at ca. 20 % av at elevene i grunnskolen blir definert av lærerne til å ha en eller annen form for vanske eller diagnose (Nordahl & Sunnevåg, 2008, s. 3). Dette tydeliggjør lærernes opplevelser og utfordringer i klasserommene. Som pekt på tidligere, er det litt over 7 % av elevene i grunnskolen som mottar spesialundervisning (Nordahl &

Hausstätter, 2009; Riksrevisjonen, 2011). Har en diagnose eller vanske har noe å si i vurderingen om spesialundervisning? Først vil jeg belyse føringer i lys av lovverket og

styringsdokumenter knyttet til dette. Deretter vil jeg nærmere vurdere dette opp mot resultater av undersøkelser hvor man har belyst diagnoser/vansker i forhold til spesialundervisning.

Som det går frem av opplæringsloven § 5-1, er det elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet som har rett til spesialundervisning (Opplæringsloven, 1998). Ut av lovformuleringen i denne paragrafen, blir ikke en eventuell diagnose eller vanske nevnt i forbindelse med å utløse retten til spesialundervisning. I Veilederen til spesialundervisning blir det tydelig poengtert at en eventuell diagnose ikke

25

automatisk gir rett til spesialundervisning (Utdanningsdirektoratet, 2014, s. 8). Der står det videre at en diagnose i seg selv, eller mangelen av en diagnose, ikke er tilstrekkelig som begrunnelse for å avgjøre om eleven har rett til spesialundervisning (Utdanningsdirektoratet, 2014, s. 8). Dette innebærer at en eventuell diagnose ikke er det vesentlige i vurderingen om eleven har rett til spesialundervisning. På den andre siden skal heller ikke diagnosen brukes som grunnlag for å avvise elevens behov for spesialundervisning. Veilederen tydeliggjør at det er nødvendig med en skjønnsmessig individuell vurdering. Det som er avgjørende er elevens behov, og ikke årsaken til behovet (Utdanningsdirektoratet, 2014, s. 8).

Gjennomgangen ovenfor tydeliggjør at det er elevens utbytte av opplæringen som skal være styrende i forhold til spørsmålet om tilrådning. Likevel viser resultatene av den omfattende evalueringen av spesialundervisningen under Kunnskapsløftet av Nordahl og Hausstätter (2009), at det primært tilrådes elever som har en vanske eller diagnose (Nordahl &

Hausstätter, 2009, s. 150). De peker på at det ikke ser ut til å være elevens behov som er avgjørende i spørsmålet om spesialundervisning, men heller at eleven har en diagnose eller spesifikk vanske. Denne klare sammenhengen blir også tydeliggjort ved at det ikke er noen av elevene i deres materiale som ikke er kategorisert til en vanske eller diagnose (Nordahl &

Hausstätter, 2009, s. 150). Med bakgrunn i dette kan man stille spørsmål om deres funn er i samsvar med opplæringsloven, hvor det er elevens manglende utbytte som kan utløse retten til spesialundervisning. Her kan det være viktig å påpeke at elever med store behov også kan ha en form for diagnose eller vanske.

Nordahl og Hausstätter (2009) peker også på at det er en rekke elever i grunnskolen som har svært lavt læringsutbytte, men som ikke mottar spesialundervisning. Resultatene deres tyder på at det kan være andre begrunnelser som er vektlagt. Det om eleven har en diagnose eller ikke, kan spille en sentral rolle i denne sammenheng. Har eleven en tydelig diagnose, kan man lettere få tilrådning om spesialundervisning, selv om læringsutbyttet ikke er særlig lavt

(Nordahl & Hausstätter, 2009, s. 194-195). Det at flere elever med relativt lavt læringsutbytte ikke får tilrådning, tydeliggjør også diagnosens betydning. Dette representerer en utfordring i vurderingen om spesialundervisning. I en undersøkelse av Skårbrevik (2001) kan man også se en direkte sammenheng mellom en diagnose/vanske og retten til spesialundervisning.

Resultatene peker på at om lag 96 % av alle elever som mottar spesialundervisning, har mer enn én vanske (Skårbrevik, 2001, s. 253). Dette belyser også betydningen av eventuelle diagnoser/vansker i forhold til om man får tilrådning.

26

Tidligere gjorde jeg rede for at det er flere forhold som må tas i betraktning når man skal vurdere om eleven har behov om spesialundervisning. Nordahl og Hausstätter (2009) peker på at det ikke bare er faglige resultater som fører til at elever får tilrådning om

spesialundervisning. De peker også på at dårlig trivsel og noe omfang av problematferd er elementer som fører til at elever mottar spesialundervisning (Nordahl & Hausstätter, 2009, s.

203). Med andre ord handler det både om de faglige prestasjonene, men også hvordan eleven trives og oppfører seg på skolen. Resultatene av undersøkelsen til Nordahl og Sunnevåg (2008) tydeliggjør også dette. Deres funn peker på at elevene med dårligst læringsutbytte først og fremst er elever som viser ulike former for problematferd og/eller har spesifikke fagvansker (Nordahl & Sunnevåg, 2008, s. 36). Ut av dette kan man se at elevenes faglige prestasjoner og atferd, har stor betydning for om man får tilrådning om spesialundervisning.

Når man snakker om diagnoser eller vansker tilknyttet spørsmålet om tilrådning, er det i denne sammenheng vanlig å dele ulike typer vansker inn i såkalte vanskegrupper. Nordahl og Sunnevåg (2008) deler inn i følgende vanskegrupper: Hørselshemming, synsvansker, ADHD-diagnose, atferdsproblemer, fagvansker (dysleksi og dyskalkuli) og mer generelle lærevansker (Nordahl & Sunnevåg, 2008, s. 42). Elever som mottar spesialundervisning kan dermed plasseres inn i disse vanskegruppene. I undersøkelsen av Nordahl og Sunnevåg (2008) har de sett på elever som mottar spesialundervisning, og belyst andelen elever som havner innenfor en eller flere av disse vanskegruppene. Deres resultater viser særlig at elever med

hørselshemming, AD/HD-diagnose, fagvansker (dysleksi og dyskalkuli) og mer generelle lærevansker er de vanskegruppene som har størst andel (Nordahl & Sunnevåg, 2008, s. 42).

Dette innebærer ikke at alle elever som havner innenfor disse vanskegruppene får tilrådning om spesialundervisning. Flere av disse diagnosene/vanskene er nødvendigvis ikke så

omfattende at man har behov for denne typen undervisning. Med andre ord er diagnosen/

vanskene av en slik art at man kan klare å møte utfordringene innenfor den ordinære tilpassede opplæringen.

Gjennom denne delen av studien har jeg belyst diagnosens/vanskens betydning vedrørende spørsmålet om tilrådning. Lovverket er tydelig på at det er elevens utbytte som er avgjørende, ikke eventuelle diagnoser eller vansker. Samtidig viser resultater fra undersøkelser nettopp at elever med diagnoser ofte får tilrådning om spesialundervisning. Med dette vil jeg nå avrunde kapitlet, og gå videre til studiens metodiske tilnærming

27