Det tverrfaglige samarbeidet

I min sammenlikning av de to stortingsmeldingene så langt har jeg tatt utgangspunkt i fre-kvensen av samarbeid og beslektede begrep.

Som helsepolitisk slagord blir positivt konnoterte begrep ofte brukt i sin egen rett. De blir satt fram i form av selvforklarende begrep som ikke krever en nærmere begrunnelse. Min interesse for å utarbeide den følgende tabellen har derfor vært å se på om begrepene har fo-rekommet i forbindelse med en bestemt organisatorisk eller personalpolitisk målsetting. I den følgende tabellen har jeg kontekstualisert forekomsten av disse begrepene og undersøkt hvordan de fordeler seg i StMeld 25 (1996-97) i forhold til hvem som skal samarbeide, samordnes, styre eller styres osv., og i forhold til hvorfor det skal samarbeides (altså moti-vasjonen for samarbeid).

Kategoriene i tabellen har jeg utviklet etter hvert som begrepene har forekommet i tekstene.

De representerer således et avvik fra en i strengere forstand kvantitativ innholdsanalyse med på forhånd formulerte søkeord, og er mer i tråd med framgangsmåten i kvalitativ inn-holdsanalyse av tekster (Mohr, 1999; Sjoblom et al., 2005).

Samarbe*

Begrepene i teksten kan forekomme i sammenheng med flere av kategoriene for hhv. hvor-for det skal samarbeides og mellom hvem samarbeidet skal hvor-foregå. På den andre siden er det ikke mulig å kode alle forekomster av begrepene innenfor kategoriene hvorfor og mel-lom hvem. Interessant i denne sammenhengen er f.eks. at begrepet styring som forekommer 15 ganger i hele stortingsmeldingen, bare kan plasseres 9 ganger i en av mine valgte kate-gorier – nemlig i forhold til en henvisning til andre dokumenter. Dette støtter min tidligere

tese om at det i StMeld 25 (1996-97) på den ene siden etterlyses et samarbeid mellom de forskjellige delene av det psykiske helsevernet, samtidig som et spørsmål om og i tilfelle av hvem dette samarbeidet skal styres, langt på vei blir unngått.

Fordelingen mellom begrepene åpner for flere interessante tolkninger i forhold til det se-mantiske innholdet i samarbeidsbegrepet i dokumentet. Jeg vil framheve særlig seks for-hold.

1. I forhold til motivasjonen for samarbeid (altså hvorfor samarbeid er framhevet), dominerer to kategorier – nemlig ressursbruk og behandling. Samarbeid er altså om-talt først og fremst som virkemiddel for å oppnå en mer effektiv bruk av midler, og for å gjøre behandlingstilbudet til pasientene mer virkningsfullt.

2. Blant de andre kategoriene vil jeg særlig framhevet begrepet om tverrfaglighet. Som motivasjon for tverrfaglig samarbeid opptrer denne kategorien først og fremst som et behandlingsorientert virkemiddel. Behandling blir tydeligvis betraktet som bedre når ulike faglige synspunkter kommer til innsats, og dette reflekteres også i den re-lativt sterke vekten som tverrfaglighet har i forskning og utdanning.

3. I forhold til hvem som var omtalt i forbindelse med samarbeid og beslektede begrep er det tydelig at begrepene opptrer i en organisatorisk sammenheng først og fremst som samarbeid mellom helse- og andre offentlige tjenester.

4. Når det gjelder forholdet mellom tjenestene er samarbeid og samordning de begre-pene som hovedsakelig brukes for å beskrive både relasjonen innen- og utenfor hel-setjenesten, og innfor og mellom tjenestenivåene. Samarbeid er i denne sammen-hengen altså knyttet til et begrep som semantisk framhever et samlende, ikke-hierarkiserende aspekt, og som avstår fra å ta stilling til hvem som skal styre det et-terlyste samarbeidet og samordningen.

5. I langt mindre grad er samarbeid omtalt som et spørsmål om forholdet mellom de ulike profesjonsgruppene. Som slagord har begrepet tverrfaglighet manglet nesten fullstendig i StMeld 9 (1974-75) mens det er nevnt forholdsvis ofte i StMeld 25 (1996-97). Tabellen indikerer at, når tverrfaglighet er nevnt i StMeld 25 (1996-97) i forbindelse med spesielle yrkesgrupper, er dette begrepet hovedsakelig omtalt som

av pleie- og sosialfaglig utdannet personale – altså den personellgruppen som jeg har kategorisert i gruppen av bakkebyråkrater.

6. Verken samarbeid eller et av de andre begrepene som vektlegger hhv. et samlende eller et styringsaspekt, brukes i stortingsmeldingen i nevneverdig grad for å beskrive forholdet mellom leger og psykologer på den ene siden og bakkebyråkrater på den andre.

I forlengelsen av disse seks konklusjonene vil jeg tolke tabellen slik at samarbeidsbegrepet i StMeld 25 (1996-97) på den ene siden settes i relasjon til et heller vagt begrep om sam-ordning, og på denne måten demper den hierarkiske komponenten i samarbeidsbegrepet. På den andre siden er samarbeid i teksten omtalt først og fremst som et organisatorisk spørs-mål mellom ulike tjenester. I langt mindre grad omtales det som et spørsspørs-mål om forholdet mellom profesjoner, og der dette skjer, er det formulert som et spørsmål om samordning for en bestemt personellkategori: nemlig gruppen av bakkebyråkrater. Psykiatere og andre le-ger er, sammen med psykologene, i StMeld 25 (1996-97) generelt heller lite omtalt i for-bindelse med den organisatoriske verdien om samarbeid eller beslektede begrep.

Dette kan nå tolkes på to helt ulike måter. På den ene siden kan det betraktes som uttrykk for at leger og psykologer i stortingsmeldingen er forstått som yrkesgrupper som er hevet over kravet om tverrfaglighet og et interdisiplinært samarbeid. Det er gode grunner for det-te. I hvert fall når det gjelder legene, kan disse bygge på en forholdsvis klart definert egen faglighet som har utviklet seg i stor grad uavhengig fra andre profesjoner. Et slikt profe-sjonsteoretisk syn har jeg tidligere beskrevet i kapittel 2.2.

På den andre siden kan det med samme utgangspunkt argumenteres for en motsatt tolkning av tabellen. Nettopp fordi legeyrket har dominert i psykisk helsevern, kan det tolkes slik at det også i stortingsmeldingen implisitt tas utgangspunkt i det dominerende legeperspekti-vet.

I en beskrivelse av det diskursive feltet som psykisk helsevern og psykisk helsearbeid re-presenterer, behøver legene i motsetning til andre yrkesgrupper ikke bli nevnt særskilt. De representerer tvert imot et ”naturlig” og ”selvsagt” utgangspunkt for alt som blir sagt og skrevet på feltet. På lik linje er også psykologer en selvsagt, om ikke i like stor grad domi-nant yrkesgruppe i tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser. Dette unntar ikke

leger og psykologer fra et samarbeid seg i mellom og med andre yrkesgrupper. Men med utgangspunkt i deres selvsagte posisjon i tjenestetilbudet kan det argumenteres både for at et samarbeid implisitt må inkludere dem, og også at dette samarbeidet må utformes på deres premisser.

Foreløpig vil jeg ikke ta stilling til de to ulike tolkningene, men bare ta til etterretning at leger og psykologer ikke er omtalt i særlig stor grad i forbindelse med samarbeid og beslek-tede begrep i denne sentrale teksten for den organisatoriske utformingen av psykisk helse-vern og -arbeid. I min analyse av intervjumaterialet kommer jeg tilbake til dette og under-søker hvordan begrepet tverrfaglighet omtales ut fra et bakkebyråkratperspektiv i forhold til gruppen av leger og psykologer.

Selv om det ligger utenfor fokuset for denne undersøkelsen, vil jeg kort kommentere et sis-te moment i fordelingen av begrepene. Et begrep som i de senere årene har preget debatsis-ten om utformingen av tilbudet i psykisk helsevern og psykisk helsearbeid, er det om et bru-kerperspektiv (Sandvin & Söder, 1998; Ørstavik, 2002; Ørstavik, 2003). I fagplanen for et tverrfaglig videreutdanningstilbud i psykisk helsearbeid heter det f.eks.

Brukere er et begrep som har fått en sentral plass og som her erstatter pasient/ klient betegnelsen. Ut-danningen skal fremme studentenes evne til samhandling og samarbeid med brukerne og evne til sam-handling og samarbeid om brukernes behov.

(Høgskolen i Tromsø, 1999: 2)

Det er påfallende at samarbeid med pasientene selv, med pårørende og brukerorganisasjo-ner ikke er omtalt i særlig stor grad i stortingsmeldingen.