… for så liten fantasi har menneskene, at de legger det guddommelige inn i det direkte sansbare, for de tåler ikke det guddommeliges sanne vesen, de forandrer det til lys, noe som en gang må slukke, det veit jo alle, at det bare er mørket som er evig.
(Lund 2005:268)
I oppgavens innledning antydet jeg hvordan Lund anser litteraturen som subjektets forsøk på å trenge gjennom det verdensmaskinelle og vise frem verden slik den virkelig er. Litteraturen har på grunn av sitt særegne språk en mulighet til å vise frem det mørket som finnes i alle ting. I kapittel tre drøftet jeg de ulike mulighetene tetralogien stiller opp for å uttrykke subjektets identitet i det verdensmaskinelle språket. Det viste seg at det er problematisk å uttrykke ”ekte identitet” (Lund 2003a:158) om uttrykket ikke viser tilbake til noe opprinnelig.
I kapitlet som følger vil jeg undersøke litteraturens spesielle muligheter til å bryte med det verdensmaskinelle språket, for nettopp å kunne vise det ekte og opprinnelige.
Både Lund og Deleuze ser for seg at litteraturen har denne egenskapen, selv om de har ulike syn på hvordan verden er. Jeg nevnte i innledningen hvordan både Lund og Deleuze skaper et nytt språk i sine tekster. Begge bruker språket til å skape et overskudd, og det litterære språket er akkurat det. Litteraturen er et eget språk i språket (Deleuze 1998:5). I Compromateria er språkelementet thlom ”materieavskrapninger som er sjekket ut av Compromateria” (Lund 2002:106). Thlom er overskuddet etter at trion, som er materiens direkte tale, har blitt ført gjennom mennesket. Thlom kan betraktes som subjektets språk og som litteraturens språklige overskudd. Deleuze hevder at litteraturens språk ”is a delirium that carries it off, a witch’s line that escapes the dominant system” (Deleuze 1998:5). Jeg vil i dette kapitlet drøfte tetralogiens litterære språk som en mulighet til å bryte med det verdensmaskinelle. Spesielt vil jeg undersøke bruken av figuren oksymoron43, da
oksymoronet kan sees som nettopp overskudd, som meningsløse meningsfullheter på grunn av sin oppbygging gjennom motsetninger som produserer nye forståelser i språket.
Gjennom litteraturen vil Lund vise hvordan naturen og kulturen er sammenstilt. I det verdensmaskinelle samfunnet blir de betraktet som en dikotomi, og for å synliggjøre den riktige forståelsen, må tetralogien gjeninnføre subjektets rolle som betydningsdannende i
43 Oksymoron (oxymóron) ”(gr. ’skarpsindig-dumt, av oxýs ’skarp’ og moros ’dum’). Forbindelse av begreper (oftest gjennom et substantiv og et adjektiv) som logisk utelukker hverandre, slik at det oppstår en slående selvmotsigelse, et slags konsentrert paradoks” (Eide 2004:100).
78 verden. Både subjektet og naturen har i seg mørket som eksisterer i verden, og innsikten må begynne med at subjektet ser sitt eget indre mørke. Dette mørket må sees som verdens indre vesen: ”Det er først der det er mulig å kunne avlese, direkte, alt mellom himmel og jord, gjennom et mørkt kosmisk lys […] som er kittet inn i mørket, i motsetning til det lys som gjør materier og gjenstander synlige, og dermed ’flate’” (Lund 2005:268). Litteraturens overskudd viser seg gjennom subjektet og viser en verden som det kommuniserende og
verdensmaskinelle språket ikke kan omtale.
Mørket er fortrengt i Compromateria. Som så mye annet der, er også forholdet mellom lys og mørke dratt ut til det ekstreme. Compromateria har etablert speil i atmosfæren som reflekterer sollyset slik at det aldri er mørkt. Det evige lyset fører til at det aldri kastes skygger, noe som beskrives som beroligende (Lund 2002:186). Her demonstreres forskjellen mellom det compromaterianske og det uranophiliske nok en gang, og de to anskuelsenes ulike løsninger på det verdensmaskinelle problem vises på en ny måte. Mørket som livnærer det uranophiliske, er fullstendig fortrengt i Compromateria. Mørket definerer både subjektets og verdens innerste vesen, og gjennom litteraturen ønsker tetralogien å vise hvordan det
opprinnelige i naturen og subjektet kan gjenfinnes. Det er også på denne måten Tomas må realisere sin verdensteori: ved å finne sitt personlige mørke språk, for deretter å la det strømme gjennom ham og feste seg i verden.
Identiteten og litteraturen
Ting som ikke skriker
I Elvestengfolket forteller Tomas hvordan han ønsker å skrive ”ting som ikke skriker” (Lund 2003:167):
Skriv heller enkle historier, om enkle ting. Ting som ikke betyr noe.
[…] Forsøk. Skrell unna uvesentligheter. Det er nå jeg skal få prøvd meg. Nå er det slutt med å skrive ”betydningsfullaktig prosa”. ”Viktige” ting. ”Samtidslitteratur.”
Jeg må holde meg unna denslags. Jeg vil være i fred. La dagene gå. Eksistere jevnt og rolig. Skrive ting som ikke skriker. Bare la det komme som det kommer. Hva er det jeg venter på? For det går ikke, sånn som det har vært. Finn på noe annet. Dra vekk.
Vær usynlig. Vær i fred. Kom unna. jeg tenker hele tiden på at alt kunne ha vært så annerledes. (Lund 2003:167)
”Ting som ikke skriker” må sees i sammenheng med det Tomas sier i
Grøftetildragelsesmysteriet om at mange – blant annet ”våre folkevalgte, […] statlige institusjoner og pengemakthaverne og alle deres supportere” (Lund 1999:23) – ikke forstår det levende: ”de tror at det levende er noe som spreller og bråker” (Lund 1999:23). Det
79 levende, både i språk og i verden, er det stille og uvesentlige, ifølge Tomas. Hans taushet kan, som jeg har drøftet tidligere, sees som en motstand mot nettopp det bråkete og sprellende. Å skrive ”ting som ikke skriker” sett i dette lyset er dermed en videreføring av å skrive om det som er vesentlig for å forstå verden, naturen og subjektet.
Setningene i avsnittet over kan nærmest leses som manifest for Tomas Olsen Myrbråten og hvordan han fremstiller det livet han vil leve: ”Dra vekk. Vær usynlig. Vær i fred. Kom unna”. Men setningene kan også leses som paroler for å skrive en litteratur som vil noe annet enn å kun vise frem det eksisterende samfunnet. Selve litteraturen må dra vekk, være usynlig og komme seg unna. Litteraturen som skal skrives ifølge dette avsnittet, er litteratur som skal forandre de etablerte tilstandene ved å fjerne seg fra dem. Den ”betydningsfullaktige prosa”
viser til litteraturen som skrives i samfunnet ellers, og det er dette Tomas ønsker å komme unna. Likevel er det tydelig at han ønsker å skrive, han vil ikke komme seg unna litteraturen, men ønsker å skrive ting som faktisk utgjør en forskjell og ikke kun er bekreftelser eller etterligninger av den verdensmaskinelle verden. Han ser for seg en litteratur som er viktig gjennom å ikke bety noe. Her ser en insisteringen på litteraturen som overskudd. Det er imidlertid verdt å merke seg at litteraturen for Lund skal vise at samfunnet ikke er
verdensmaskinelt. Det verdensmaskinelle er kun et resultat av at språket stadig skal uttrykke det ”betydningsfullaktige”. Litteraturen må vise mørket bak maskinen, og dette motsetter seg den deleuzianske forståelsen av hvordan verden er maskin fullt og helt. Litteraturen skal forandre slik Deleuze forstår den, men som maskinen skal den ikke forandre for å avdekke, men for å holde de kontinuerlige og maskinelle forandringene i gang.
Hvordan paradokset med å skrive viktig litteratur gjennom ”ting som ikke betyr noe” er mulig, skal jeg nærme meg ved å undersøke tetralogiens litterære språk og hvordan den selv ser på dette i sin tematikk. Lund forsøker å vise frem verden gjennom litteraturen, men uten å speile den eller vise gjenskinnet av den. Speilingen er en del av det verdensmaskinelle og er kun uttrykk uten fast innhold. Denne oppfatningen plasserer tetralogien som motstander av Deleuze og hans simulakrum, ved å se verden med en original foran speilbildet. Tetralogien forsøker å vise ansiktet som gir speilet dets bilde. For å klare dette må den ha et språk som bryter med de etablerte rammene i det verdensmaskinelle samfunnet og som raserer totaliteten fra innsiden. Jeg vil vise hvordan det litterære språkets uttrykk i tetralogien har en nødvendig sammenheng med subjektets uttrykk for identitet, og at mørket bak alle ting binder disse uttrykkene sammen og gir dem liv.
80 Det ubetydelig vesentlige
I essayet ”Myrbråtens (u)mulige drøm” i Vinduet 4/ 2006 viser Trond Haugen hvordan Lunds tetralogi kan leses som en utforskning av litteraturens muligheter i en ”gjennomliberalistisk kultur” (Haugen 2006:78).44 Haugen beskriver motsigelsen som finnes i det å skulle skrive viktig litteratur ved å fortelle om noe uvesentlig og enkelt og stiller spørsmålet som en forlengelse av Lunds: ”Når blir litteraturen litteratur?” (Haugen 2006:83). Svaret er tveegget og like motsetningsfullt som tetralogien er det: ”Litteraturen viser seg utelukkende i det øyeblikket den peker på sin egen abdikasjon, forsvinning eller selvavvikling” (Haugen 2006:83).
Haugen kommenterer Ludvigs forsøk på å kollapse verdensmaskinen innenfra ved å skrive ”grusaktig, skranglete, abstrakt” (Lund 2002:62) og vektlegger avsnittet fra
Elvestengfolket der Tomas beskriver de ubetydelige og enkle tingene som det viktigste for å vise litteraturens muligheter: ”Med en gang litteraturen innlemmer noe ubetydelig vesentlig i sitt uttrykk, risikerer den å forvandle det fra å være det ubetydelig vesentlige til å være det betydningsfullaktige uvesentlige” (Haugen 2006:82). Det Haugen kaller det
”betydningsfullaktige uvesentlige” må sees som de verdensmaskinelle uttrykkene som hevder å bety alt, men som ifølge tetralogien kun er uttrykk uten innhold. Haugen påpeker det samme som jeg har diskutert i de tidligere kapitlene: Det verdensmaskinelle er ikke i stand til å beskrive det opprinnelige og ekte ved verken naturen eller subjektet.
Haugen påpeker også en fare ved Tomas’ ønske om å skrive enkle ting som ikke skriker. Litteraturen risikerer, ved å forholde seg til det tilsynelatende enkle og uvesentlige, å bli det den forsøker å ikke være idet den skrives. Det som ellers ville blitt betraktet som uvesentlig for å skrive viktig litteratur er plutselig det vesentlige. Han trekker frem de to hendelsene Tomas hevder er ”essensen i alt” (Lund 2003:170): bussturen i uværet og
hendelsen på internatet. Haugen mener disse hendelsene som avslutter Elvestengfolket viser at Lund erkjenner at ”det er vanskelig, kanskje til og med umulig, å realisere det enkle og
ubetydelige i skrift” (Haugen 2006:82), og at litteraturen dermed ikke kan ha konsekvenser i dagens verdensmaskinelle samfunn. Den forsvinner idet den realiseres.
44 I en gjennomliberalistisk kultur har menneskenes frihet og valgmuligheter tatt overhånd. Haugen forklarer uttrykket som ”vantroen i forhold til det liberalistiske demokratiets frihetsideologi, forstått som ytringsfrihet, kapitalfrihet og frihet til å strebe etter sin egen lykke […], ytringen blir sugd opp av den moderne makten i form av medieunderholdning, økonomisk verdisetting eller idiosynkratisk konsumpsjon, flukt og fortrengning”
(Haugen 2006:72).
81 Litteraturens realisering av åndsmennesket
Tetralogiens vektlegging av subjektet som verdensanskuende kommer inn som en siste skanse før risikoen Haugen peker på er reell. Det som blir betraktet som viktig av det
verdensmaskinelle samfunnet, de store hendelsene og tingene, er uvesentlig for subjektet Tomas. Det verdensmaskinelt viktige trekker oppmerksomheten bort fra det som er
”ubetydelig vesentlig”. Subjektets og litteraturens uttrykk følger de samme nødvendighetene.
De to hendelsene viser ikke kun til essensen i det litterære, men også til Tomas’ uttrykk for identitet. Jeg har tidligere undersøkt Tomas’ muligheter for å uttrykke identitet i det
verdensmaskinelle språket. I litteraturen finnes muligheten til å uttrykke ekte identitet fordi litteraturens språk kan vise frem det urepresenterbare. Litteraturen må gå gjennom subjektet, være seg Lund som forfatter eller Tomas som forteller, og har ved det muligheter til å bryte ned det verdensmaskinelle. Her viser den uranophiliske innsikten seg. Haugen hevder at forsøket på, eller drømmen om, å rasere verdensmaskineriet oppløses i Elvestengfolket ved å risikere å bli ”betydningsfullaktig uvesentlig”. I og med tetralogiens vektlegging av subjektets rolle i både det å betrakte verden og å fortelle med litteratur, mener jeg det er det motsatte som skjer: det er denne drømmens muligheter som oppdages i avslutningen av
Elvestengfolket.
Om en ser på Tomas’ utvikling fra Grøftetildragelsesmysteriet til Uranophilia står innsikten han viser i slutten av Elvestengfolket som en ny innsikt som forandrer alt. Tomas forteller i Uranophilia at åndsmenneskemulighetene ”alltid finnes i de små forhold” (Lund 2005:10). Denne innsikten hadde han ikke i Grøftetildragelsesmysteriet der han forsøkte å bli en del av et større hele, enten gjennom kulturminnebetraktninger eller skogen. Ønsket om å bli et åndsmenneske, som er hans mål i Grøftetildragelsesmysteriet, realiseres ikke før i Uranophilia der han forstår at han må finne svarene i de enkle tingene fremfor å eksplisitt lete etter måter å gå imot samfunnet på. Og de enkle tingene ligger i hans egne innerste og minste forhold: ”Det er de to hendelsene der som sitter igjen, de lar seg ikke fjerne, de blir stående, for alltid. Skulle det være noe annet? Eller noe mer? Noe stort og viktig?” (Lund 2003:170).
I Uranophilia, som følger etter Elvestengfolket i tetralogien, har ikke Thomas bare blitt eldre, men han viser også en realisering av sitt åndsmenneske. Han har fått flere bokstaver i navnet, og handlingen og tematikken i Uranophilia viser at han har en større innsikt i verdens gang. Denne innsikten gir også litteraturen nye muligheter til å realisere drømmen om å trenge gjennom den verdensmaskinelle og gjennomliberalistiske kulturen.
Drømmen om at litteraturen skal knuse verdensmaskinen henger sammen med Tomas’
forsøk på å bli et åndsmenneske. Haugen påpeker at litteraturen først viser seg i det den
82 forsvinner, og Lund beskriver hvordan åndsmennesket også viser seg i sin utslettelse:
”åndsmennesketilstanden når nettopp sitt mest sublime i det øyeblikk den utsletter seg selv.
Hvis åndsmennesketilstanden skal være riktig vakker, sann og betagende, må den inneholde sin egen negasjon og sin egen utslettelse” (Lund 1999:109). Faren for utslettelse finnes også i åndsmennesket. Det oppstår dermed enda en motsetning. Litteraturen realiseres med
åndsmennesket, men åndsmennesket og litteraturen utslettes i det øyeblikk de realiserer seg selv. Dette kan virke som en deleuziansk forståelse der maskinens brudd er det som skaper de stadig nye tilblivelsene. Når litteraturen og åndsmennesket utslettes, begynner de på nytt – noe som kan føre til at de fremstår som maskinelle. Jeg vil argumentere for at utslettelsene i tetralogien likevel fører til en stadig høyere innsikt, og kobles sammen med mørket i det tetralogien omtaler som gjenfødelse. Utslettelsen og det uranophiliske kan virke som to motsetninger, om utslettelsen kobles til det compromaterianske og det maskinelle. Det viser seg imidlertid at utslettelsene i tetralogien er skapende og ikke medfører totale brudd.
Hvordan dette skjer vil jeg nærme meg ved å undersøke oksymoronets rolle i tetralogien.
Oksymoronets muliggjøring
Haugen hevder at tetralogiens mange motsetninger følger oksymoronets logikk (Haugen 2006:69). Oksymoronets oppstilling av motsetninger skaper noe, heller enn å avvæpne begge sidene av motsetningsparet.
En kan lese de to ulike verdensanskuelsene gjennom oksymoronets form. I stedet for at både den compromaterianske og den uranophiliske strømningen utsletter hverandre, skapes det en ny forståelse som realiseres i åndsmennesket. Dette må sees i sammenheng med innsikten Tomas får i slutten av Elvestengfolket og at han etter dette makter å se verden uten dikotomien kultur/natur. De til da motsetningsfylte begrepene sammenstilles gjennom
subjektets innsikt og åndsmenneskets realisering, på samme måte som oksymoronet skaper en ny enhet som ikke utsletter forskjellene, men opprettholder dem og skaper en ny forståelse.
Tetralogiens språk
Oksymoronet viser seg som en gjennomgangsfigur i tetralogien. I sitt essay
”Alminneligheter”45 trekker Arve Kleiva frem Rertium Trioxymoron som en veiledende figur i lesningen av tetralogien. Rertium Trioxymoron er navnet på den delen av verden som
45 Dette essayet fra Det er synd at noen få skal ødelegge for alle er også publisert i Vinduet 2/2002 som en anmeldelse av Lunds Compromateria.
83 befinner seg utenfor Compromaterias belyste områder, der de utviste og de som på en eller annen måte ikke holder seg inne med systemet holder til: ”En sjelden gang kan det allikevel hende at en og annen gir seg ut på en såkalt ’transfigurativ reise’, og liksom personlig utsetter seg for verden, og derigjennom reagerer ved å ’tale’ et ikke-organisert språk” (Lund
2002:108-109). De som motsetter seg det compromaterianske språket og forsøker å bruke seg selv til å forstå verden, havner i Rertium Trioxymoron. Ludvig og Tomas befinner seg begge her, ifølge denne definisjonen. Dette stedets stilistiske og tematiske viktighet ledsages av at oksymoronet er et av Lunds mest brukte språkfigurer.
Oksymoronet har den egenskapen, ifølge Kleiva, at den
modifiserer betydningen av begge [gjensidig utelukkende størrelser] eller ganske enkelt opphever den etablerte betydning til en ny har dannet seg, i.e. mørkt lys […].
Ved å la to ledd i et utsagn benekte hverandre og dermed danne et tredje, ulikt de begge motsigende, men ennå fastholdt i kretsen av deres mulige betydning, har et
”nytt” område løsgjort seg fra termenes bestemmelse slik de finnes i ordboken og språkets faste sammenhenger. (Kleiva 2003:250)
Som Kleiva påpeker kan oksymoronet skape noe nytt i sin konstruksjon. Ifølge Lund vil dette nye i større grad vise virkeligheten på grunn av sitt brudd med det verdensmaskinelle og hverdagslige språket: Subjektet uttrykker identitet best gjennom litteraturens overskudd og underliggjøring. Oksymoronet vil være ”grusaktig” og dermed legge grunnen for nye forståelser og gjennomtrengning av det verdensmaskinelle. Ludvig og Tomas tar del i Rertium Trioxymoron, eller nærmere bestemt utgjør de et slags oksymoron som til slutt skaper et tredje subjekt med høyere innsikt. Dette skjer gjennom Ludvigs død og når Thomas flytter inn i verkstedet og inkluderer Ludvigs arbeid med verdensteorier i sitt eget.
Oksymoronet fremstår som ironisk i tetralogien, og ironien er også et av de vesentligste kjennetegnene for Lunds språk. Ordet oksymoron betyr direkte oversatt skarp-dum (Eide 2004:100), og at bruken av denne figuren gir seg utslag i ironi er dermed ikke overraskende.
Det er imidlertid interessant å se hvordan ordets betydning, noe Lund ofte benytter seg av i sine neologismer, også viser seg på et mer overordnet plan i tetralogien og hos romanfigurene.
Denne motsetningen, skarp-dum, viser seg flere ganger hos Tomas når hans inntrykk av egen skarphet avviker fra hvordan andre oppfatter ham. For eksempel fadesen med
Kulturdepartementet der han føler seg misforstått og utstøtt uten grunn: Han anser seg selv som overlegen i intellekt. Ironien forsterkes når han snur de vanlige oppfatningene og ser fylliker ved Akerselva som de egentlige åndsmenneskene fremfor akademikere, kulturelite og politikere som tradisjonelt betraktes i denne rollen. Det oppstår over dette enda et lag med ironi som slår tilbake på leseren som leser denne dumheten inn i Tomas’ hendelser:
84 Verdensmaskinen og Tomas veksler mellom å være den skarpe og den dumme siden i
oksymoronet. Når leseren oppfatter Tomas som dum, arresteres en for å tenke med verdensmaskinen og vice versa.
Dette gir tetralogien flere nivåer av meningsdannelse. Motsetningene ironien fordrer viser seg på flere områder enn akkurat i oksymoronet. Også kiasmen, neologismen,
agglutinering (å trekke sammen ord til nye sammensatte ord), og paradokset er velbrukte figurer i tetralogien. Speilingen i kiasmen viser seg flere ganger. Ikke bare i enkelte uttrykk, men også i tematikken og formen. Haugen viser for eksempel hvordan åpningen i
Grøftetildragelsesmysteriet stilistisk er bygget opp som en kiasme, noe som setter tonen for resten av tetralogien. Når Tomas står og gråter over verdens elendighet på første side i denne romanen, viser Haugen hvordan det først er Tomas som gråter og at det midt i sekvensen endrer seg til det motsatte – verden gråter i Tomas: ”avsnittets tematiske kjerneelementer – jeget, gråten og verden – snur seg i perfekt kryss: jeg – gråter – verden – verden – gråter – meg” (Haugen 2006:71). Uten at Haugen kommenterer det selv, viser han hvordan det er subjektet som rammer inn kiasmen og dermed er bærer av fortvilelsen på begge sider av vendingen.
Effekten av disse figurene er ironisk, til tider latterlig, men for tetralogiens
romanpersoner er fremstillingen alvorlig og til og med livsviktig. I Compromateria beskrives det hvordan Ludvig nettopp har blitt hentet av de to ”[k]arene fra kommunen” (Lund 2002:83) og venter på å registrere seg i Compromateria. Hele denne sekvensen i romanen er et godt eksempel på hvordan tetralogien stiller opp motsetninger. Ludvig beskriver hvordan han føler at han befinner seg på et punkt: ”Eller kan det være at det tvert om er punkter i meg? Alt kokes ned til et punkt, som om det er noe overskridende som skjer nå” (Lund 2002:92). Her er noen av motsetningsparene en finner i dette avsnittet:
Antagelig er jeg død. – Sånn lever jeg.
[…]
Antakelig er jeg i ferd med å bli glemsk. – Jeg husker alt.
[…]
Punktet […] blir bare sterk nåtidsfølelse. – I det siste har jeg skjønt […] at det har vært noe før, og at det dermed vil komme noe etterpå.
[…]
[jeg] kan få lov å si hva jeg vil. – [Compromateria] forklarer meg hva som er mulig å si. (Lund 2002:92-93)
At ”det som skjer nå” er overskridende har Ludvig rett i. I dette eksemplet er motsetningene fortettet, men som regel finner en det oksymoronske i tetralogien mer spredt. Effekten som fremtrer i dette eksempelet er dermed mer umiddelbar enn ellers. Det kan ofte være vanskelig
85 å oppdage motsetningene, fordi tetralogien er så mettet med informasjon og betraktninger. I tillegg sier motsetningene som stilles opp noe om Ludvig som person, og er derfor mer avgjørende.
Alle motsetningene over er hentet fra ett avsnitt i Compromateria og viser først og fremst hvordan verdensmaskinen er i gang med å fullstendig ta over Ludvigs tenkemåte.
Eksemplene viser Ludvig idet han er på vei inn i Compromateria. Den fremtidige totale verdensmaskinen gir ham denne konstante nåtidsfølelsen, og siden den er demokratisk i sine meninger og uttrykk, kan alt sies på en og samme tid og være like meningsfylt. Det som skjer med de oksymoronsk oppstilte utsagnene fra Ludvig, er at de skaper en ny væren for ham, et nytt blikk på verden. De ovenstående eksemplene sier noe om Ludvig som person: om han lever eller er død, om han husker godt eller ikke, om han makter å se seg selv eller ikke og hvorvidt han har ytringsfrihet eller ikke. I utgangspunktet utelukker disse utsagnene
hverandre, de er i et enten-eller forhold. Ludvig kan ikke både være levende og død, han kan ikke både ha ytringsfrihet og være under sensur. Den oksymoronske strukturen bidrar til at disse motsetningene likevel kan stå for seg selv og ikke utslette hverandre. Som Kleiva
påpeker, oppstår det noe tredje som fortsatt omfatter de tidligere størrelsene, og i dette tilfellet er det Ludvigs compromaterianske tilstand som viser seg.
Oksymoronets skjulte mørke
Noen oksymoroner dukker opp ofte i tetralogien og de bygger opp viktige strukturer som tetralogien må forstås gjennom. Jeg viste tidligere hvordan Lund stiller opp det å se i mørket og å tale med taushet som to vesentlige veier til å se virkeligheten bak tingene på. Disse oksymoronene vil peke mot det urepresenterbare og egentlige ved alle ting, hvis rolle i tetralogien jeg har drøftet tidligere. Ved å ”stirre ut i mørket, kan [mennesket] øve seg opp i å se det som ikke skulle være mulig å se, og således makte å avlese tingenes sanne vesen”
(Lund 2005:268).
Her skiller tetralogiens forståelse seg fra Deleuzes forståelse av verden som immanent.
Tingenes sanne vesen eksisterer for Deleuze i det representerbare. Denne tanken kan en finne i tetralogien om en for eksempel ser på Compromateria og dens materiespråk, men her kommer også oksymoronet inn og viser en tredje forståelse. Denne viser til noe mer opprinnelig enn det språket ellers kan representere, og det oppstår en mulighet for en
transcendens ved tingene. Tetralogien utelukker ikke muligheten av dette, slik Deleuze gjør.
Oksymoronet i tetralogien vil inneholde sin egen innbyrdes motsetning: Viser det til noe mer opprinnelig eller viser det til noe nytt som skapes og som dermed er det motsatte av det