Samfunnet tetralogiens lesere presenteres for er et maskinelt samfunn der språket ikke lenger refererer til noe annet enn mer språk. Tetralogien beskriver dette som det verdensmaskinelle problem. Menneskene forholder seg til naturen kun gjennom et kulturelt filter, noe som reduserer naturen til å være rekreasjon og umoderne livsførsel. Natur for Tomas er imidlertid ikke rolige turer i skog og mark; natur er livskraft og råhet. Naturen i tetralogien er også kulturens teknologi, medier og samfunn.
Lund er ikke den eneste i den norske samtidslitteraturen som har rettet kritikk mot samfunnets teknologiske utvikling og valgt å vende blikket mot naturen.56 Dagens samfunn med globalisering, internasjonale verdier, medienes rolle og data- og informasjonsteknologi er lett å kritisere som overflatisk og upersonlig. Haugen viser hvordan tetralogiens beskrivelse av det moderne samfunnet kan kalles gjennomliberalistisk. Alt mister sin betydning fordi alle holdninger og hendelser gjøres like ”betydningsfullaktige”. På denne måten har tetralogiens verdensmaskinelle samfunn mistet sitt innhold, og Lund viser dermed frem den teknologiske modernismens ytterste konsekvenser. Selv om liberalismen fremmer individets muligheter, utslettes individet i det samfunnet tetralogien beskriver til fordel for et maskinelt kollektiv av
55 Dette behovet for å fortelle utforsket jeg i forbindelse med Bernhards åndsmenneske som grunnlag for Lunds utforskninger av begrepet. For Bernhard er det å fortelle viktig for å utslette sin herkomst. Lund snur på dette og beskriver et ønske om å fortelle for å ikke glemme eller viske ut fortiden.
56 Det kan nevnes for eksempel Erlend Loe og Doppler (2004), samt Sigmund Løvåsens Nyryddinga (2003) og Brakk (2005). Walden av Thoreau har kommet i ny norsk utgave i år (2007), og det er gitt ut flere filosofiske verker om viktigheten av å forstå og være knyttet til naturen – for eksempel Hans Kolstads Besinnelse (2007).
98 ulike uttrykk for identitet. Det verdensmaskinelle subjektet forholder seg til samfunnet ved å koble seg til ulike kunnskapsmaskiner og bli fortalt hvordan verden er. Subjektets enhetlige vilje og kontroll er kun en illusjon i det verdensmaskinelle og gjennomliberalistiske
samfunnet slik tetralogien beskriver det.
Det kan dermed virke paradoksalt at tetralogien i sin kritikk av dette samfunnet, vektlegger subjektet som sentrum for forståelsen av verden. Tetralogiens tro på subjektet begrunnes imidlertid i et subjekt som har en enhet og en opprinnelse, i motsetning til det
”frie” verdensmaskinelle mennesket. I likhet med språket og naturen, må subjektet ifølge tetralogien knyttes til denne opprinnelsen for at samfunnet igjen skal finne sin ekte virkelighet.
Det er slik Tomas kan realisere sin verdensteori: ved å la den strømme gjennom seg selv. Teorier ”på avveie” uten noe holdepunkt i et subjekt som formidler dem, kan fort bli verdensmaskinelle og selvrefererende. Og for at subjektet skal kunne realisere sine teorier om verden, må subjektet kunne fortelle om seg selv og uttrykke sitt opprinnelige subjekt. Tomas Olsen Myrbråten forteller seg selv gjennom tetralogien, og det er hans historie som utgjør dens verdensteori. Tetralogien starter med et kolon, og avslutter med en dialog der Thomas gir uttrykk for å ha realisert sitt åndsmenneske, noe som innebærer en innsikt om hans herkomst og opprinnelse: hans natur.
Jeg har undersøkt ulike måter å fortelle seg selv på, både i det verdensmaskinelle språket og i det litterære. Tetralogiens løsning på det verdensmaskinelle problem ligger i det litterære språket. Både Lund og Deleuze er enig i litteraturens makt. Deleuze hevder at litteraturen er filosofi gjennom sin kraft til å vise livets muligheter. Enhver forfatter, skriver han, må finne opp sitt eget språk for å vise frem verden. Verden skapes på nytt og på nytt gjennom litteraturen (Deleuze 1998:5). På mange måter kan en se hvordan tetralogien også mener verden skapes gjennom litteraturen. Litteraturen kan ikke etterligne en allerede etablert verden, fordi verden er ikke den samme fra øyeblikk til øyeblikk. Tetralogiens og Deleuzes ulike forståelser av utvikling har jeg sett på gjennom de ulike verdensanskuelsene Ludvig og Tomas representerer, og de skiller seg fra hverandre når det gjelder verdens virkelighet.
Deleuze mener verden er maskin og litteraturen bidrar til den maskinelle utviklingen ved selv å være maskin. Det er ikke utvikling til eller fra noe, men rhizomatiske bevegelser på ett plan.
Tetralogien fremstiller derimot virkeligheten som en utvikling fra en opprinnelse mot en høyere innsikt. Selv om verden er i stadig forandring, hevder tetralogien at den har en
opprinnelighet som ligger til grunn for forandringen. Tetralogien ønsker å vise at naturen ikke er stillestående, bakstreversk og umoderne, men at det er naturen selv som skaper utviklingen.
99 Naturen og kulturen er ikke atskilte, de sammenstilles i en oksymoronsk form der de nærer og utvikler hverandre. Det er dette litteraturen skal vise, og det er slik den kan skape verden: ved å la sine lesere oppdage verden på nytt, slik den virkelig er. Litteraturens muligheter ligger i å kunne vise frem mørket som eksisterer som språkets, subjektets og naturens opprinnelse.
Tetralogiens mange motsetninger fører imidlertid til at en enhetlig lesning er vanskelig.
Tetralogien produserer meninger og holdninger som motsier hverandre til stadighet og på flere ulike nivåer. Til tross for tetralogiens språklige originalitet og produksjon av
neologismer og intense setningskonstruksjoner, balanserer den ofte på grensen til klisjeene og til uoriginale innfallsvinkler: Trappene er et klassisk bilde på dannelse, å fortelle seg selv er et tradisjonelt syn på menneskets livsutfoldelse. Noen av temaene nærmer seg uttrykk som å finne seg selv, unngå tidsklemma og å finne naturen i seg selv, og temaene grenser dermed nært til klisjeene. Oksymoronets betydning, skarp-dum, kan dermed sees som en overordnet figur der tetralogien balanserer mellom å vise seg frem som krass samfunnskritikk på den ene siden, og på den andre være en ironisk og overdreven betraktning fortalt av et psykotisk menneske innlagt på en institusjon, og dermed underholde uten å fremme en reell kritikk.
På grunn av alle de motstridende holdningene og oksymoronets opprettholdelse av disse i produksjonen av noe nytt, fortsetter tetralogien sin utvikling og produksjon uten stans.
Tetralogiens slutt antyder dette. Etter først å ha fortalt sin historie, bestemmer Tomas seg for at han aldri vil fortelle hva han mener: ”Å vite at man like gjerne kunne gjøre eller si noe helt annet er fint […]. En må alltid ha ryggen fri for å kunne snu seg” (Lund 2005:287).
Tetralogien kan når som helst snu seg til sin egen motsetning.
Det er dermed ikke uventet at Lund kan ha lurt sine lesere. Om en ser tetralogien i sin helhet, kommer de fleste forsoninger og innsikter først i Uranophilia. Det er her Thomas realiserer sitt åndsmenneske. Ordet tetralogi har sitt opphav i antikken der feiringen av vinguden Dionysos foregikk ved at utvalgte forfattere fremførte fire dramaer hver. De tre første var tragedier og det siste var et satyrspill. Satyrspillet skulle være det komiske og lystige etterspillet der koret og naturdemonen fulgte sin Dionysos (Lothe m.fl. 1999:227). I den forstand er Uranophilia tetralogiens satyrspill og Thomas dets naturdemon. Lesningen snur ryggen til i det den realiseres – meningen utslettes idet den når sin fullbyrdelse. Å realisere sitt åndsmenneske fremstår i lys av dette som en vits og et komisk etterspill. I så fall er denne vitsen inkludert i innsikten Tomas finner og leserne ledes til. Og for den del: verdens komiske vesen er også verdt et blikk.
100