Det går ikke an å hoppe over døden, uansett hvor mye en prøver. Døden er et ubestridende faktum uansett om den forsøkes bestridt. Det vil alltid være et menneske eller flere som med hele sine liv som levende vet at den man elsket er borte. De er de som aller mest tar minnene med seg videre i livet. Dette kapitlet er om soldatens historie og framfor alt et menneskes historie. For det er det vi er, mennesker, uansett uniform. Historien er hjerteskjærende fordi
Janvier måtte skyte sin beste venn fordi vennen ikke kunne slutte å drepe av hevn. Det endte med at soldaten Janvier tok av seg uniformen og tok den aldri på igjen.
Intervju med Janvier, en tidligere soldat
Janvier er 43 år og en av de jeg traff på min første tur i Rwanda og som jeg har møtt flere ganger. Han er tutsi og var soldat i RPF i 1994. Janvier forteller at han var med på å kjempe om Kigali under folkemordet og at tiden like etterpå var meget kaotisk. Janvier sier at hevn var helt imot General Kagame strenge instrukser, men at hevn likevel forekom. Janvier forteller meg en trist historie om en RPF-kollega som kom til sitt hjem i Kigali i juli 1994:
hele hans familie lå døde inni og utenfor huset, 12 mennesker i alt. Kollegaen klikket fullstendig og begynte å skyte på hutuer i det folketette nabolaget. Han rakk å drepe 12
personer. Tårene til Janvier renner mens han forteller dette; ”det var min venn som ble gal, og det hele er så trist. Vi måtte skyte han. Etter dette sluttet jeg som soldat og ble fengslet for det, men på grunn av venner i systemet slapp jeg ut etter noen måneder. Jeg var veldig heldig for prisen for desertering på den tiden var dødsstraff.”
Slike historier om hevn er uvanlig i Rwanda. Ikke for at slike hendelser ikke forekom, men fordi det fortsatt er svært sensitiv militær informasjon som det er forbudt å komme med. Den offisielle historien som skal fortelles i Rwanda er at det var hutuer som drepte tutsier, ikke motsatt. Flere fredsforskningsstudier framholder dette som et hinder for mulighetene til å utvikle en kultur med vekt på menneskerettigheter i Rwanda. ”It can be viewed as å “victor*s justice, promoting impunity for RPF crimes whilst attaching a collective sense of guilt to all Hutu. (Beswick 2017:249). Janvier forteller videre; i årene 2004 til 2012 der omkring mener jeg at Rwanda utviklet seg i riktig retning. Janvier sier at han hele tiden har stilt opp om den politiske bestemte linjen om at vi ”alle er Rwandere”. Han grunngir det med at det var strengt tatt en nødvendig strategi i de første 15 årene etter folkemordet, dette for å lage et
fellesskapsprosjekt for et splittet folk. Strategien fikk etter hans vurdering også stor oppslutning i begge gruppene. Janvier forteller videre at begrunnelsen for
fellesskapsprosjektet egentlig også strekker seg til tiden før folkemordet; Han sier; vi må huske på at i årene før 1994 hadde vi ikke ett folk, ett statsapparat eller en forvaltning som tenkte felleskap eller bygde opp om et fellesskap. Det var apartheid satt i system med forskjellsbehandling og med identitetskort som dokumenterte hvem og hva vi var. Det var denne rasismen som ledet opp mot galskapen. Men det er en tid for alt. Fram til for noen år siden så har jeg forstått og akseptert at de fra Uganda ble tett opp mot makta. Men personlig
mener jeg at det er veldig trist at Kagame tar en ny periode. Se på problemene de nå har fått i Burundi som følge av dette, se på Uganda, hvor demokratiet sliter under Museveni. Min mening er at det er nok av dyktige folk i Rwanda til å ta over. Det kan jeg si, selv om jeg er tutsi. Det gjør meg trist”.
Janvier er av de få jeg har snakket med som er så frittalende, og han plasserer seg i det landskapet som denne oppgaven handler om når han sier at prosjektet ”vi er alle rwandere”
hadde en fantastisk intensjon som overbygning for et land. Men nå er tiden inne til å ikke bruke loven for å kneble opposisjonelle, de som tenker annerledes og som tørr skrive fritt. Det er det mange tutsier som også mener. Likevel skjer det en utvikling i feil retning”. Janvier sier at landet nå står støtt og at han ikke ser vitsen i det hele tatt med å ikke tillate ulike meninger.
Janvier argumenter for behovet for fellesskapsprosjekt. Men han mener nå at retningen på prosjektet går i feil retning, ved at de arresterer personer som er kritiske.
I likhet med Janvier ser også jeg det plausible i fellesskapsprosjektet. Dette støttes også av forskeren Vandeginste (2014) som skriver at for å unnslippe voldsyklusen måtte det opprettes en ny nasjonal identitet som overskrider etniske grenser.
”But that does not exclude a second and much less charitable explanation, namely that government draw from a small ethnic minority (around 15 per cent of the population) can greatly benefit from “etnic amnesia” if it whishes to rule with popular consent” (Vandeginste 2014, i Eide, Suhrke 2015:142).
Det er ikke lov å snakke om andre ofre enn tutsier. Hvis det blir gjort kan en bli arrestert uavhengig av om man er hutu eller tutsi. Flere jeg har snakket med mener at spørsmålet er sensitivt fordi en del befal og myndighetspersoner som stod bak for eksempel overgrep på sivile både i Rwanda og i Kongo etter 1994 sitter i maktposisjoner i dag. Samtidig handler dette om noe mer. Ved å anerkjenne at også mange hutuer ble drept i folkemordet og tiden etter utfordrer det måten det Rwandiske regimet har satt opp sin makt. Langt på vei kan en si at det utfordrer selve makten. Det kan være noen som profitterer på folkemordkortet.
For mennesker som har opplevd døden på nært hold er døden ikke bare et tall. Det er ikke tvil om at det var et folkemord på tutsier i Rwanda. Nærmere 10.000 mennesker ble drept pr. dag i 100 dager. Det er ikke mulig å forstå rekkevidden av det. Den omfattende statistikken som ble referert i kapittel 2.3 viser at også svært mange hutuer ble drept i folkemordet (ca. 132.000).
Mange mener flere, noen mener færre. I tillegg døde mange i Kongo etter 1994. I prinsipiell forstand skilles det mellom sivile hutuer som ble drept av hutuer og sivile som ble drept av RPF. Begge temaene er stengt for debatt i Rwanda. I tiåret etter folkemordet var det vanlig å snakke om ”folkemordet i Rwanda, eller folkemordet på tutsier og moderate hutuer. Denne presiseringen er nå helt tatt ut av kartet: “…the government in 2008 changed official references in law and discourse to genocide from “the Rwanda genocide” to “the Tutsi genocide”(Eide, Suhrke 2015:143). Slik jeg ser det burde en gjennom utvikling over tid forvente økt forståelse for ulike sider ved folkemordet. I stedet er regien strammet til og blitt en del av den endimensjonale linjen i historiefortellingen. For samme periode gjelder den politiske linjen å bygge et felles Rwanda, men det er paradoksalt å tenke seg en vellykket nasjonsbygging uten inkludering. Manglende anerkjenning av at hutuer også ble drept er dehumanisering av menneskeverdet. Nasjonen blir en illusjon.
Som sagt er det ikke mulig å skjule døden, uansett hvor dype og gjemte gravene er. De utstilte skjellettene forteller ikke alt. Sorgen menneskene som lever bærer med seg forteller også sine historier. Rwandas folkemord er et stort traume for store deler av befolkningen, og ikke bare for tutsiene. Dette avsnittet handlet om at det ikke er bare tutsier som ble drept i konfliktene, men også mange hutuer, og at det er lagt lokk på det siste. Det neste underkapitlet handler konkret om behovet for en annen tilnærming til de som døde under folkemordet.