Den norske rettens tilblivelse og utvikling

Den eldste norske rettskulturen fantes i ættesamfunnene og var av sedvanerettslig karakter.¹²⁴ Tradisjonen for å utforme og ha skriftlige rettskilder oppsto ikke før på 1200-tallet.¹²⁵ De eldste kjente norske skriftlige rettskilder er Den eldre Gulatingsloven og Frostatingsloven som antas å ha blitt etablert senest tidlig på 900-tallet.¹²⁶ Det usikkerhet om akkurat når lovene ble nedskrevet, men en antar at det var omtrent i begynnelsen av 1000-tallet.¹²⁷ De eldste norske bevarte rettskilder er anslått å være fra 1200-tallet.¹²⁸ En kan merke seg at det var på 1200-tallet at de første norske geistlige reiste til det berømte universitetet i Bologna for å studere romerrett.¹²⁹

Det er også verdt å merke seg at den eldre Gulatingsloven bærer preg av å følge et rettslig mønster som eksisterte i England på den tiden loven ble utformet.¹³⁰ Flere bestemmelser i Den eldre Gulatings -og Frostatingsloven tilsier at den norske retten på 1100- til 1200-tallet var i samsvar med den europeiske rettsutviklingen.¹³¹ Dessuten tyder utformingen av retten i de eldre lovene på en anvendelse av glossatorene sine rettsmetoder.¹³² Det som er enda mer interessant er at det velkjente rettferdighetsidealet fra oldtidens Egypt, likevektsprinsippet, antas å ha vært av betydning for den norske retten i den tidlige middelalderen.¹³³ For eksempel har en bestemmelse i Den eldre Gulatingsloven i X Mannehelgebolk, kap. 27 Um nokon firar seg sjølv [utfor berg] i snare (tog). Kap. 27 har to bestemmelser, hvor annet punkt i hver bestemmelse sier at dersom noen firer en mann ned i et tau og mannen dør, da skal de som har firet ned mannen betale full erstatning.¹³⁴ Man antar at denne formen for

123 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 97.

124 Knut Robberstad, Rettssoga 1, 3. utgave, Oslo 1990 s. 133 og 147 og Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 53-63.

125 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 46.

126 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 46-47.

127 Knut Robberstad, Rettssoga 1, 3. utgave, Oslo 1990 s. 155.

128 Knut Robberstad, Rettssoga 1, 3. utgave, Oslo 1990 s. 156.

129 Knut Robberstad, Rettssoga 1, 3. utgave, Oslo 1990 s. 184-185.

130 Knut Robberstad, Rettssoga 1, 3. utgave, Oslo 1990 s. 152.

131 Se Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 101.

132 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 101-102.

133 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 139.

134 Gulatingslovi sitert etter Knut Robberstad, Oslo 1937 s. 169 sml. Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale:

rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s.

139.

21 rettferdighet gjennom likevekt har sin opprinnelse fra likevekts -og ekvivalensprinsippet.¹³⁵ En annen bestemmelse i Den eldre Gulatingsloven hevdes å ha elementer både fra likevektsprinsippet, og prinsippet om det rimelige.¹³⁶ Det gjelder X Mannehelgebolk, kap. 25 Um påsigling; «Sit folk på fiskestadene og har snøre ute, [og] sigler [då] folk på dei, då skal dei bøta mannsbot for dei, um nokon får bane av det; kongen eig ikkje noko for dette. 2. Men um dei ikkje har snøre ute og ror dei framfor stamnen av folk, då er dei halvt sine eigne banemenn, då skal dei bøtast med halve mannsbøter: kongen eig ikkje noko for dette.».¹³⁷ Den første delen formodes å reflektere likevektsprinsippet i erstatningsforpliktelsen som oppstår for den som seiler på fiskerne, mens den andre delen gir uttrykk for rimelighetsprinsippet på grunn av den mer differensierte formen for ansvarsfordeling og erstatning som oppstår mellom partene.¹³⁸ En antar disse reglene illustrerer en overgang fra likevektsprinsippet til prinsippet om det rimelige i den eldre norske retten.¹³⁹ Overgangen karakteriseres av at man gikk over til den juridiske teknikken om rettslig differensiering, som i sin tid ble formulert av Aristoteles, som å realisere prinsippet om rimelighet som rettferdighetsideal.¹⁴⁰ En del av denne læren var å i større grad vurdere intensjonen bak handlingen, eller uretten, som var begått, fremfor å kun vurdere resultatet av handlingen.¹⁴¹

Magnus Lagabøters Landslov som kom i 1274 var den første felles lovsamlingen for hele Norge, og avløste de foregående landskapslovene.¹⁴² At romerretten hadde utgjort en inspirasjonskilde for Landsloven kan forstås både fra lovens oppbygging og inndeling, og ut i fra det nærmere innholdet i flere enkeltregler.¹⁴³ Både Landsloven, og Byloven som kom senere i 1276, formodes å være en kombinasjon av «…lagtingenes tradisjonelle rettslige praksis og den nye kristelig-monarkiske rettsideologi som preget europeisk høymiddelalder.».¹⁴⁴ Således legger man til grunn at både Lands -og Byloven tok baserte seg på rettferdighetsidealet om rimelighetsprinsippet.¹⁴⁵ En særlig regel som illustrerer bruken av prinsippet om rimelighet finnes i Landslovens IV. Mannhelgebolken, Kap. 18 (17) Om alle domme første punkt første setning: «Men da lovboken vidner som saa, at de, som har gjort seg skyldig til revsing, skal føres til tinge og dømmes og efter den dom ilægges straf, da bør de, som er uttatt til dommere, omhyggelig ransake og med stort maatehold bedømme, om noget er misgjort mot sakløs mand eller for en ringe sak, men dog for nogen, eller for store

135 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 139-140.

136 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 141.

137 Gulatingslovi sitert etter Knut Robberstad, Oslo 1937 s. 168.

138 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 141.

139 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 141-142.

140 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 144.

141 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 148.

142 Knut Robberstad, Rettssoga 1, 3. utgave, Oslo 1990 s. 193 og Erik Anners, Den europeiske rettens historie, 4.

opplag, Oslo 1991 s. 162.

143 Knut Robberstad, Rettssoga 1, 3. utgave, Oslo 1990 s. 195.

144 Dag Michalsen, Rett: En internasjonal historie, Oslo 2011 s. 229.

145 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 151.

22 saker, men dog ikke nok eller helt nok til at fuldt nødsfall tykkes at ha drevet [gjerningsmanden] dertil.».¹⁴⁶ Videre har man i annet punkt en regel som krever en rettslig differensiering ved domsavgjørelser: «Men derfor er dommen opnævnt, at den skal ransake og vurdere saker, og misgjerninger og saaledes lempe dommen efter saksforholdet, som tingmænd og retter finder retterst for Gud efter sin samvittighet; men ikke saaledes, som mangen daare hertil har svaret, at de dømmer ikke andet end lov; ti sandelig skal de saaledes svare derfor, som loven vidner om dem, som lar ugjerningsmænd undslippe udømt, om der straffes for mildt av dommerne, og likesaa om de, som miskund er verd, straffes for haardt fordi deres veiledende domsbegrundelse savnes.».¹⁴⁷ Prinsippet om det rimelig anses å ha hatt et stort gjennomslag i norsk lovgivning på denne tiden; både som rettferdighetsideal og som en rettslig kilde som ga utslag i materielle og prosessuelle rettsregler.¹⁴⁸

Landsloven og Byloven var gjeldende rett frem til 1500-tallet, hvor man etter hvert beveget seg inn i opplysningstiden og fikk ny lovgivning i Norge. På 1600-tallet var Norge under eneveldet med lovgivningsmakten hos kongen.¹⁴⁹ I opplysningstiden fikk naturretten gjennomslag i rettstenking -og vitenskap på 1700-tallet.¹⁵⁰ Særlig under den franske revolusjonen i 1789 var prinsippet om likhet for loven et av de sentrale og største fremskritt i revolusjonen, som for øvrig ble lovfestet i Code Civil i 1806.¹⁵¹ Det var kanskje begynnelsen på de omveltende endringer som forekom i rettsvitenskapen på 1800-tallet.

På 1800-tallet oppsto den virkelig omfattende resepsjonen av romerretten i Europa.¹⁵² I forbindelse med resepsjonen av romerretten i Norge omtales gjerne Anton Martin Schweigaard som en helt sentral karakter.¹⁵³ Schweigaard studerte romerrett i Tyskland, og ble etter en periode som kritiker av den tyske retten, ansett som den vesentligste formidler av romersk rett i Norge.¹⁵⁴ Romerretten fikk en sentral rolle i omfortolkingen av norsk rett som fulgte i andre halvdel av 1800-tallet av blant annet Marcus Ingstad, O.A. Bachke, Oscar Platou og Francis Hagerup.¹⁵⁵

I samme periode var Europa preget av industrialisering, internasjonalisering og økonomisk vekst.¹⁵⁶ Omstendighetene medførte en rekke lovreformer i Europa, og i Norden.¹⁵⁷ Blant annet konkurslovgivningen ble revidert i en rekke land og videreutviklet fra de romerrettslige

146 Magnus Lagabøters Landslov sitert etter Absalon Taranger, Magnus Lagabøters Landslov, Oslo 1970 s. 58 sml. Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 151.

147 Magnus Lagabøters Landslov sitert etter Absalon Taranger, Magnus Lagabøters Landslov, Oslo 1970 s. 58-59 sml. Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 151.

148 Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv, Bergen 2005 s. 170.

149 Jan Fritdthjorf Bernt og David R. Doublet, Juss, samfunn og rettsanvendelse – En introduksjon til rettsvitenskapen, 2. utgave, Oslo 2004 s. 118.

150 Erik Anners, Den europeiske rettens historie, 4. opplag, Oslo 1991 s. 198.

151 Erik Anners, Den europeiske rettens historie, 4. opplag, Oslo 1991 s. 214-215.

152 Dag Michalsen, Romerrettsideologi, Oslo 2008 s. 8-9.

153 Dag Michalsen, Romerrettsideologi, Oslo 2008 s. 19.

154 Dag Michalsen, Romerrettsideologi, Oslo 2008 s. 19-20.

155 Dag Michalsen, Romerrettsideologi, Oslo 2008 s. 21.

156 Erik Anners, Den europeiske rettens historie, 4. opplag, Oslo 1991 s. 253.

157 Erik Anners, Den europeiske rettens historie, 4. opplag, Oslo 1991 s. 294 flg.