Demokratiet

Det representative demokrati er et viktig strukturelt prinsipp i den vestlige verden ifølge strukturasjonsteorien. I dette avsnittet analyserer jeg det norske og det russiske demokratiet, og baserer denne analysen på resultater av tidligere forskning i feltet, på informantenes uttalelser og på andre skriftlige kilder.

Hallvard Bakke og Hugo Overgaard beskriver den såkalte ”russiske ide” i triaden

”Ortodoks kristendom, autokrati, kollektivisme”. Den russiske ideen påstås å være fundamentalt forskjellig fra de vestlige modeller for markedsøkonomi, demokrati, politisk- og ideologisk pluralisme, mener forfatterne (1999). Videre påstår de at Russland, både før, under og etter Sovjet, har ikke har hatt demokratiske tradisjoner for valg og ytringsfrihet.

Tradisjonelt er det en sterk person som leder landet ved hjelp av mer eller mindre trofaste støttespillere.

Professor ved UiO, Pål Kolstø, uttaler seg i takt med dem:

Istedenfor politisk pluralisme, demokrati, og deling av statens makt er Russland assosiert med en overveldende makt hos staten, som støtter seg på en stor og mektig hær og som styrt av en autoritær og klok enehersker. Han ledes ikke av lover, men av sin egen samvittighet og opplysthet (Kolstø 1996:11).

Observasjonene hos forskere ved Fridtjof Nansens institutt peker i den samme retningen:

Makten i Russland har tradisjonelt vært konsentrert i hendene på en person. I Russland har makten videre fungert mer eller mindre uavhengig av konstitusjonelle rammer (…). Russisk politikk i stor grad sentrert rund de russiske presidentembeter, som i tråd med tradisjonen nyter en ekstraordinært sterk stilling i Russland. Mulighetene for parlamentarisk eller annen kontroll av presidenten og hans administrasjon er etter grunnloven begrensede og har under Putin kun hypotetisk interesse (Hønneland & Jørgensen 2006:39).

På denne måten er utgangspunktet for å ha folkestyre i Russland ikke det beste selv om grunnloven som ble innført i1993 slår fast at Russland er en ”demokratisk, føderal, rettsstat” (kapitel 1, artikkel 1). Et annet punkt ved grunnloven er artikkel 13 som sier at det skal være likhet for loven som en forutsetning for at demokratiet skal eksistere i form av ytringsfrihet, frie og rettferdige valg og en generell åpenhet i samfunnet. Dette er også to viktige punkter i den norske og alle andre vestlige grunnlover.

Formelt sett, på bakgrunn av det som står i grunnloven, er Norge og Russland bygd etter samme prinsipp. Men praksisen viser noe ganske annet. Om ytringsfrihet for eksempel skriver Bellonas journalist Kristin Jørgensen følgende:

Russland har skremmende mange politiske fanger. Nye lover som regulerer for eksempel NGOer, media, valg og partier gjør det vanskelig for folk å ha andre meninger enn de det sittende regime har. Videre slår FSB, militæret og spesialstyrker hardt ned på det lille som finnes av opposisjon i landet (Jorgensen 2007: 4. avsnitt).

Materialene fra en av Bellonas seminarer viser til det samme: ”Russland er i dag kun et falskt demokrati. Det er i praksis et autoritært regime hvor innbyggere mangler grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet” (Nikitin 2006: 3.

avsnitt).

Geir Flikke fra NUPIs Russlandssenter nevner også det svake sivile samfunnet:

Mens demokratiet i Sentral- og Øst-Europa utviklet seg fra elite konsensus og rundebordsforhandlinger til å bli et større nasjonalt anliggende, har demokratiet i Russland gått fra å være et anliggende for massebevegelser til å bli et spørsmål om å oppnå varig konsensus i eliten (Flikke 2006: 7. avsnitt).

Informantene oppfatter situasjonen i Russland som udemokratisk. Følgende uttalelser illustrerer dette:

”Det blir et kjempe problem (demokratiet i Russland). Russland må finne sin egen vei. Og så Russland kan ikke kopiere, og det vil ikke være fornuftig å kopiere den skandinaviske eller mest europeiske kultur” (M. P.).

”De som rekrutteres i politikken i dag er kommet fra veldig hierarkiske strukturer (som KGB). Derfor er det problematisk med demokratiet i Russland. Man får jo opplæring på det systemet man kommer fra” (J. S.).

Selv om jeg ikke har gjennomført en stor og grunnleggende analyse om hvordan den demokratiske prinsippet fungerer i Russland, viser de få uttalelser allerede til en stor kontrast på dette punktet mellom Norge og Russland. Den russiske politikken var historisk sett bygd på prinsippet om politisk monisme, hvor den viktigste politiske autoriteten var konsentrert i ett enkelt sentrum. Og dette er grunnlegende forskjellig fra det norske politiske systemet som er politisk plural. Ved bruk av begrepet ”strukturelle prinsipper”

blir forskjellen mellom demokratisk og udemokratisk samfunn ikke definert som en kulturell egenskap, men som strukturell. Dette prinsippet illustrerer forskjeller i integrasjonsmekanismer innenfor det norske og det russiske samfunn. I Norge er samfunnet integrert som en sammenhengende helhet gjennom folkestyret, mens det russiske samfunnet integreres gjennom statens ubegrensete makt, og folket innordner sin vilje i samsvar med høyere autoriteter. Staten har dermed ulike roller i begge samfunnene.

I det norske samfunnet gjennomfører staten folkets vilje, mens i Russland underlegger folket seg statens vilje. Det vil si at det er staten som trer frem i rollen som integreringsmekanisme. Denne situasjonen beskriver Tatiana E. Vorozheikina⁵ som den politiske sfærens tilpassing til myndighetenes sentrale rolle i forhold til struktureringen av alle andre sfærer (det vil si økonomiske og sivile) av det russiske samfunnet. Hun karakteriserer de sosiale prosessene i Russland som et forsøk på å institusjonalisere illegitime, private og private praksiser som er basert på makten. Integrasjonen med dette går ”topp- down”, hvor staten tar seg av alle sfærer i samfunnet (Vorozheikina 2005).

Definisjonen av ulikhetene som forskjeller i strukturelle prinsipper tillater å føre videre paralleller fra integrasjonsmekanismene til slike detaljer ved samfunnet som reproduksjonen av sosiale institusjoner og sosial atferd. Dette skal jeg komme tilbake til senere i kapitelet. Før det, vil jeg bruke litt tid på å se på det andre strukturelle prinsippet som Giddens inkluderer i strukturasjonsteorien.

5 Forsker og dekan i det statsvitenskapelige fakultetet ved Moskvas sosiale og økonomiske vitenskapshøyskole.