Datakilder i bruttolista

Landsskogtakseringen:

Landsskogtakseringen er en stikkprøvebasert utvalgskartlegging som baserer seg på et permanent nettverk av prøveflater som takseres hvert 5. år. De permanente flatene i skog under barskoggrensa ble etablert i perioden 1986–1993. Skog over barskoggrensa og hele Finnmark fylke ble først inkludert i feltregistreringene fra og med henholdsvis 2005 og 2007.

Flateforbandet er 3 x 3 km under barskoggrensa, 3 x 9 km over barskoggrensa og 9 x 9 km i bjørkeskogen i Finnmark. Hver prøveflate representerer et bestemt areal som for hver flate i 3 x 3 km nettverket blir tilnærmet lik 9 000 dekar, og tilsvarende større for flatene som ligger i videre forband.

Landsskogtakseringen omfatter totalt om lag 22 000 flater, herav om lag 13 000 i skog.

Flatenes arealtype og anvendelse (se definisjoner i kapittel 1.2) registreres i felt for alle flater i produktiv og uproduktiv skog. Utsjekking ved hjelp av flyfoto og kartinformasjon bidrar til å holde fortløpende oversikt over arealoverganger ved at for eksempel dyrka mark går over til skog ved gjengroing. Flater som faller på andre arealtyper enn skog oppsøkes eventuelt i felt dersom det ses trær på arealet i forbindelse med forhåndssjekking av flyfoto. Åpne arealer som er i en tidlig gjengroingsfase vil likevel normalt ikke bli oppsøkt i felt og registrert som skog før gjengroingen er kommet så langt at arealet holder kravet til 10 prosent kronedekning, jamfør tabell 1.3. Slike arealer kan dog unntaksvis bli registrert som produktiv skog hvis taksator registrerer et treantall per dekar over nedre grense for hogstklasse II (30–80 trær per dekar avhengig av boniteten og trærnes høyde). Dette forutsetter at arealtypen ut fra

fotosjekk vurderes som usikker eller at det observeres trær som antas å ha diameter over 5 cm i brysthøyde, slik at flata blir oppsøkt.

Hver takstflate består av en sirkelflate med radius 8,92 m (250 m²). For flater som oppsøkes i felt foretas detaljerte registreringer på enkelttrærne som grunnlag for beregning av stående volum/ biomasse og tilvekst. Det registreres også opplysninger som gjør det mulig å beskrive skogbestandet med hensyn på treslagsfordeling, vegetasjonstype, hogstklasse, aktuell og potensiell bonitet med videre. I tillegg registreres opplysninger knyttet til driftsforhold og forekomst av enkelte miljøindikatorer (blant annet MiS-livsmiljø).

En del av variablene som registreres vurderes på bakgrunn av et større areal enn 250 m². For eksempel tas utgangspunkt i et areal på 1 dekar for å bestemme arealtype, arealanvendelse og hogstklasse, mens registreringer av de fleste MiS-livsmiljø tar utgangspunkt i et areal på 2 dekar der definerte inngangsverdier som er satt for de ulike MiS-livsmiljøene må være oppfylt.

Det vises for øvrig til Landsskogtakseringens feltinstruks (Landsskogtakseringen 2011) som beskriver registreringsopplegget og de ulike parameterne.

Overvåkingsprogrammet 3Q:

utviklingstendenser i jordbrukets kulturlandskap (Dramstad og Fjellstad 2010). 3Q-flatene ble lagt der det teoretiske senterpunktet i Landsskogtakseringen faller på dyrket mark (fulldyrka, overflatedyrka eller gjødsla beite som det defineres i Økonomisk kartverk). Hver 3Q-flate dekker 1 km², og innen dette arealet ble det foretatt en detaljert avgrensning av ulike kategorier dyrka mark inkludert arealer under gjengroing («villeng») og arealer med usikker bruksstatus.

Overvåkingen i 3Q-programmet er utført i to omdrev, der det første er basert på data fra perioden 1998–2003 med retaksering fem år senere. For å estimere andelen villeng av totalt areal dyrka mark og innmarksbeite har vi foretatt en analyse av andel villeng på 3Q-flatene innenfor et areal på 250 m² der senterpunktet til beregningsarealet er satt likt senterpunktet til flatene i Landsskogtakseringen.

Datagrunnlaget omfatter totalt 785 3Q-flater som er registrert i begge omdrev og hvor senterpunktet til det avgrensede arealet overlapper med arealer registrert som dyrka mark eller innmarksbeite i Landsskogtakseringen i perioden 2007–2011. For å anses som potensielt planteareal har vi her kun tatt med flater der en registrerte villeng (3Q kode = F1) i begge omdrev. For flater hvor villengarealet enten avtok eller økte mellom første og andre omdrev er det tatt utgangspunkt i det siste omdrevet.

Det påpekes at vi innen rammen av dette prosjektet ikke har funnet det mulig å gjøre detaljerte analyser av hvert enkelt villengobjekt som overlapper med flater i

Landsskogtakseringen. Ut fra visuell vurdering av et begrenset antall flater fant vi imidlertid at villeng ikke sjelden framstår som relativt små avgrensede felt med varierende utforming, for eksempel som smale remser langs åkerkanter, grøfter, med videre. Samtidig tilsier praktiske hensyn i forhold til organisering, logistikk og kostnader at det enkelte villengobjekt bør være av en viss størrelse og ha en hensiktsmessig arrondering for å prioriteres for tilplanting. Vi har som en tilnærming til dette valgt å sette et minstekrav på 2 dekar for at et villengobjekt skal telle med i arealet. En må likevel anta at det estimerte arealet kan omfatte mark som har en arrondering eller beliggenhet som vil kunne vanskeliggjøre planting, samtidig som det i enkelte tilfeller kan finnes egnede arealer som kan være aktuelle å tilplante selv om de har et mindre areal enn 2 dekar, og dermed ikke kommer med i estimatet.

Digitalt markslagskart (DMK):

For de av Landsskogtakseringens flater som faller på arealtypene kystlynghei, annet tresatt areal og «snaumark (se definisjon av arealtyper i tabell 1.3) mangler detaljert informasjon om mulighetene for skogproduksjon (bonitet). Disse flatene er derfor koblet mot informasjon fra digitalt markslagskart (DMK) for å vurdere hvor mye av disse arealtypene som kan være egnet for etablering av skog og treslagsskifte. Ved utarbeidelsen av økonomisk kartverk ble det i perioden 1965–1985 gjennomført en kartlegging av potensielt areal for skogetablering og treslagsskifte, med videre inndeling i grove bonitetsklasser. Disse arealene er senere digitalisert i forbindelse med utarbeidelsen av DMK. Ved koblingen mot flatene i

Landsskogtakseringen har en tatt utgangspunkt i flatas senterkoordinat som er innmålt med GPS, og vi har regnet flata som mulig plantemark dersom senterpunktet overlapper med areal klassifisert som middels, høy eller svært høy bonitet i DMK.

Feilkilder:

Et arealestimat basert på en stikkprøvebasert utvalgskartlegging som Landsskogtakseringen vil utelukkende avhenge av antall stikkprøver (flater) som ligger bak arealestimatet. Den

prosentvise feilmarginen (middelfeilen i prosent av arealestimatets størrelse) kan beregnes og vil øke jo færre prøveflater som ligger til grunn. Dette gjør at den relative usikkerheten med hensyn på det samlede bruttoarealets størrelse er mindre enn om en ser mer spesifikt på arealet innen for eksempel regioner, skogtyper, hogstklasser med videre.

For arealene som ikke fyller skogdefinisjonen er estimatene over potensiell plantemark basert på en kobling mot andre datakilder, der koblingen er basert på registrert arealtype for

senterpunktet på Landsskogflatene. Nøyaktigheten av estimatet en kommer fram til gjennom en slik kobling avhenger av at både markslagsgrensene i DMK /3Q og GPS-koordinatene i Landsskogtakseringen er korrekte. I dette ligger en viss usikkerhet ved at en betydelig del av flatene i Landsskogtakseringen ennå ikke er innmålt med differensiell GPS slik at

senterpunktets posisjon kan avvike noe fra de registrerte koordinater. Det er også grunn til å påpeke at en ved utarbeidelsen av DMK la vekt på å avgrense arealene i større enheter enn det som er minstekravet for å skille ut et areal som egen arealtype i Landsskogtakseringen.

Dersom minst to tiendedeler av en Landsskogflate kan tilordnes en annen arealtype enn resten av flata, vil flata bli delt. Hver del gis da en arealrepresentasjon proporsjonal med størrelsen til flatedelen. Dette vil kunne påvirke estimatet over plantbart areal på de åpne arealtypene ved at delte flater hvor en del ligger på åpent areal mens senterpunktet ligger i for eksempel skog ikke blir med i koblingen mot DMK og 3Q. Dette har vi ikke kunnet ta høyde for, men vi antar at effekten er relativt liten. Den samlede effekten av de ulike feilkildene knyttet til en kobling mellom forskjellige datakilder er midlertid vanskelig å kvantifisere. Dette medfører at vi vurderer arealestimatene for de åpne arealtypene kystlynghei, annet tresatt areal, snaumark samt villeng som mer usikre enn bruttoestimatet for arealer som fyller skogdefinisjonen.