Kystlynghei, annet tresatt areal og snaumark
For disse arealtypene er utgangspunktet at marka er snau eller har kun marginal trebiomasse.
Hvor mye skogeier kan investere i planting vil avhenge av kravet til forrentning på
investeringen, forventet prisutvikling på skogsvirke og driftskostnadene på arealet, og den alternative inntekt en kan få på arealet dersom en ikke velger å plante. For dette arealet mangler vi informasjon om viktige faktorer som påvirker driftskostnaden, som driftsveilengde og bratthet. Hvor mye som kan antas å være interessante arealer for skogbruket har det derfor ikke vært mulig å vurdere.
En annen usikkerhetsfaktor er den forventede biomasseutvikling på arealene ved naturlig gjengroing, som vil kunne representere en alternativ inntekt for grunneier. Med informasjon om disse forholdene vil en i prinsippet kunne beregne skogbruksmessig nytte av etablering av skog på snau skogsmark. Dersom en forutsetter god tilgjengelighet og at disse arealene uten tilplanting får et raskt naturlig gjengroingsforløp (produksjon som i bjørkeskog med potensiell bonitet G20, jamfør forutsetningene for beregning av karbonopptak i kapittel 4), kan vi på generelt grunnlag forutsette at tilplanting vil være lønnsomt.
I de ytre kyststrøkene vil introduserte granarter som sitkagran og lutzgran normalt kunne produsere mer volum per arealenhet enn vanlig gran (Øyen et al. 2008). På områder utsatt for salteksponering og havvind vil, i følge Magnesen (2001), sitkagran være det eneste realistiske alternativet. På mer beskyttede lokaliteter vil forskjellen i produksjonsevne mellom vanlig gran og de introduserte granartene være mindre. På midlere og bedre boniteter ellers i landet vil normalt gran være førstevalget i forhold til de ulike treslagenes produksjonsevne. Arealtypene snaumark og annet tresatt areal favner imidlertid vidt, slik at også ulike lauvtrearter og furu vil kunne dyrkes på deler av disse arealene dersom andre hensyn enn maksimal virkeproduksjon skal tillegges vekt.
Villeng
Det meste av gjengroingsarealene av typen villeng må forventes å ha god tilgjengelighet. Da dette for det meste er tidligere dyrket mark eller innmarksbeite kan en også anta en
gjennomgående høy produksjonsevne med tanke på skogproduksjon, selv om lokale variasjoner vil gjøre seg gjeldende. Dette gir grunnlag for å klassifisere arealet som klart økonomisk lønnsomt ut fra næringshensyn. Det kan for disse arealene antas at
vegetasjonskonkurranse (grasvekst) vil være en utfordring som kan medføre høye
kulturkostnader for å sikre god planteoverlevelse i den kritiske etableringsfasen, og lede til tiltak som markberedning eller sprøyting (Eriksson et al. 2013).
En egnethetsvurdering kompliseres av at slike arealer ofte ligger i tilknytning til dyrket mark som holdes i hevd. Der dette er tilfelle kan tilplanting medføre kanteffekter som kan påvirke produksjonen på tilstøtende dyrket mark negativt. Dette er et forhold som må avveies mot den
også være aktuell på disse arealene, slik som korte omløp med «energiskog» (uttak av flis til energiformål).
Tilplanting med vanlig gran, eventuelt sitkagran eller lutzgran (kyststrøkene), vil som regel være førstevalget der hvor sikker etablering og størst mulig virkeproduksjon prioriteres. Da vi kan anta at dette ofte er arealer med godt jordsmonn vil imidlertid også ulike lauvtreslag kunne være aktuelle, særlig i klimatisk gunstige områder. På arealer med stiv leirjord kan etablering av gran være utfordrende og gi betydelig avgang. På slike arealer kan treslag som eik eller dunbjørk gi sikrere planteetablering (Eriksson et al. 2013). Viltskader kan imidlertid være en begrensning med tanke på etablering av mange lauvtreslag, dersom ikke
beskyttelsestiltak utføres. På tørrere mark og sandjord er furu egnet, bortsett fra i områder av landet med høy elgbestand, der det kan være betydelig risiko for beiteskader.
Etter en visuell vurdering av et utvalg 3Q-flater, observerte vi at mye av villengarealet opptrer som smale remser langs åkerkanter, veier, grøfter, og så videre. Disse arealene kan dermed ha en arrondering som vanskeliggjør planting, selv om feltet er større enn det minimumskriteriet vi har satt med hensyn på tellende areal i bruttolista. Dette gjør det vanskelig å vurdere den reelle arealmessige betydningen med tanke på tilplanting.
Konklusjon 6.4
Ved prioritering mellom ulike arealer bør en særlig vektlegge arealets bonitet og tilgjengelighet samt utviklingsmulighetene i den eksisterende skogen, herunder potensialet for produksjon av godt betalte sortimenter. Vi har ikke funnet det hensiktsmessig å foreta noen nærmere rangering, utover å kunne gi noen generelle føringer med hensyn på prioritering i henhold til:
Bonitet (potensiell produksjonsevne)
o Prioritere arealer med høy potensiell bonitet
Tilgjengelighet
o Prioritere arealer som gir mulighet for drift med hjulgående maskiner o Prioritere arealer med kort driftsveilengde
Tilleggskriterier ved treslagsskifte:
Bonitet (potensiell produksjonsevne)
o Prioritere arealer som gir høy produksjonsøkning
Utviklingsmuligheter i den eksisterende skogen (med dagens bestokning) o Prioritere de mest glisne arealene/ arealer med lavt framtidig
tilvekstpotensiale
o Prioritere skog med liten/begrenset mulighet for produksjon av verdifullt virke Gitt det siste kulepunktet vil glisne arealer i en svært tidlig gjengroingsfase (hogstklasse I og tidlig hogstklasse II), sammen med arealer i hogstklasse V hvor en vil forvente en lav og avtakende tilvekst om den eksisterende skogen overholdes, komme gunstigst ut. Ved lokal prioritering av tilskuddsmidler bør imidlertid dette også avveies mot mulighetene for
produksjon av etterspurte sortimenter og arealenes tilgjengelighet, noe som i visse tilfeller vil
kunne forsvare en prioritering av skog i hogstklasse III–IV foran henholdsvis yngre og eldre skog.
På det alt vesentlige av arealene i bruttolista vil gran, eventuelt sitkagran eller lutzgran i ytre kyststrøk, være det naturlige valget i forhold til å maksimere skogbruksmessig nytte. Dersom man av ulike grunner ikke kan velge det produksjonsmessig mest optimale treslaget, vil dette kunne påvirke prioriteringen av arealene.