Boligsituasjon

5.11.1 Generelt om momentet.

Forarbeidene nevner at boligforholdene kan få betydning, men det presiseres også at økonomiske spørsmål i forhold til bolig ikke bør ha noe å si så lenge de oppfyller visse minstemål.⁶⁷ Hva et minstemål innebærer sies det ikke noe om. Momentet har heller ikke vært drøftet av Høyesterett. Så hvor terskelen skal legges for nedre nivå av boligforhold, og når en vurdering av disse vil være relevant, er derfor usikkert. Det er imidlertid grunn til å anta at denne listen legges lavt.

67 NOU 1977:35 s. 64

5.11.2 Rettens vurderinger.

Retten nevner å boligsituasjonen hos en eller begge foreldrene i rundt 30% (19 av 63) av sakene .

Det er vanskelig å finne en fellesnevner for tilfellene der boligsituasjon blir nevnt. Men forarbeidenes tanke om at boligsituasjonen ikke skal ha noe å si så lenge den oppfyller visse minstemål kan ikke sies å bli helt etterfulgt. Kun i 2 av de 19 sakene fra min undersøkelse er det gjort vurderinger i forbindelse med en terskeldrøftelse av minstekravene til bolig.

LH-2016-155480 var en sak om fast bosted for tre barn:

«Begge foreldrene er i en vanskelig livssituasjon. De lever av offentlig stønad og har begrensede økonomiske og materielle ressurser. De bor begge i leid bolig med relativt lav boligstandard. Barna har egne soverom hos far, men har ikke egne rom hos mor. De sover da flere på samme rom.» (s.6).

Retten falt her ned på fast bosted hos far, og etter mitt syn gjøres det her en vurderingen som kan forsvares opp mot en terskeldrøftelse av minstemål.

En lignende vurdering ble gjort i LG-2018-19377 som gjaldt fast bosted for to barn på tre år.

Retten konkluderte med bosted hos far. Det presiseres at far:

«er permanent etablert i egen bolig... Hun er helt avhengig av NAV i forbindelse med bolig og livsopphold.» (s. 6).

Det kan settes spørsmåltegn ved om det å være avhengig av NAV i forbindelse med bolig automatisk skal telles som et negativt argument. Etter mitt syn bør den reelle bosituasjonen være av betydning og ikke om denne er skaffet gjennom nav, arbeid, foreldre eller arv. Man kan i praksis være langt dårligere stilt med hensyn til bolig enn det man er når NAV hjelper en. At NAV sørger for bolig bør derfor ikke i seg selv telle imot en forelder. Slik jeg ser det bør det heller legges til grunn at NAV tilbyr en boligsituasjon som er over det minstemålet som kreves av boligsituasjonen. Ellers kan det fort bære galt avsted. I denne saken er det derimot også mange andre momenter som taler imot mor, og utsagnet vil kunne fungere som et underbyggende argument for andre egenskaper som jeg kommer mer tilbake til nedenfor.

Hvordan retten ellers omtaler boligsituasjonen i de 17 resterende sakene og graden av

vurdering som blir gjort rundt denne varierer stort. Men ingen av sakene bærer preg av å være terskeldrøftelser i forhold til en nedre standard.

I mange saker nevnes bolig mer som en bekreftelse av et forhold. Det slåes oftest kort fast at begge foreldre har bra, eller tilfredsstillende boligforhold.

LE-2017-166442: «Begge foreldre har boliger som er godt egnet for barn å vokse opp i og gode utearealer.» (s. 5).

LF-2017-142604 simpelthen konstaterer:

«Begge har gode boligforhold.» (s. 7.)

Selv om boligforhold ikke var omtalt i anførslene til noen av partene i saken.

Bolig kan bli brukt som støtteargument for ustabilitet og uforutsigbarhet som i LA-2017-84562:

«Det må allikevel etter min vurdering legges vekt på at mor har flyttet 10 ganger med barna.»

(s. 8).

Men det er heller ikke alltid at retten vurderer hyppig flytting negativt. I LG-2017-142299 ble det anført av mor:

«Far har flyttet svært mye. Han er nærmest en «nomade». Dette er uheldig for C. Han bør ikke utsettes for risiko for flytting.» (s. 6).

Retten var derimot ikke enig med mor i dette:

«Det er ikke holdepunkter for at far vil flytte fra nåværende bosted, og det er derfor ikke konkrete holdepunkter for at C vil bli utsatt for risiko ved miljøskifte.» (s. 8).

Retten er også ofte opptatt av om en bolig er leid eller eid, og dette presiseres ofte når retten nevner boligsituasjonen selv om dette ikke er vesentlig om man ser bort ifra økonomiske hensyn.

LH-2015-21113: «Mor har siden desember 2016 vært i et samboerforhold. De leier del av en tomannsbolig i [sted 5]... Han bor i eget hus.» (s.6).

Etter mitt syn anser retten det ofte som et pluss at noen eier en bolig kontra det å leie en bolig.

I LB-2018-368 uttales det om mor:

«Hos moren har barna nå fått en stabil bosituasjon, i eid bolig.» (s. 6).

Det å eie kan riktignok være positivt for å kunne tilby stabilitet og forutsigbarhet, men etter min mening blir det også ofte nevnt for å presisere noe positivt eller negativt rundt

personlighet. Et leieforhold kan være like stabilt og forutsigbart som et eieforhold. Men jeg har ikke sett at dette aspektet drøftes av retten.

Hvordan boligsituasjonen kan spille inn på rettens personvurdering kan eksemplifiseres gjennom LH-2017-21585:

«Etter lagmannsrettens syn må det ses hen til at B er i et etablert forhold med avklarte boforhold... As framtidsutsikter er mer uklare ettersom han tilkjennega at han ville flytte for seg selv hvis og når han blir involvert i et seriøst kjæresteforhold. Inntil videre ville han imidlertid bli boende sammen med sin far. Brødrene har flyttet ut, og det er uklart om noen av dem ville bo der i framtiden.» (s. 7).

Fars boligsituasjon skal her egentlig ikke ha betydning etter forarbeidene da det ikke blir sagt noe negativt om boligen i forhold til et minstekrav. Likevel sitter jeg med en følelse av at fars boligsituasjon her ikke blir tillagt positiv vekt av retten. Etter mitt syn gjenspeiler retten her fars personlighet i boligsituasjon hans. Retten hadde ikke trengt å skrive noe mer enn at far for tiden bodde i barndomshjemmet. Dette hadde vært mer nøytralt. Slik det nå er formulert virker far som en uselvstendig person slik jeg ser det. Dommen gikk heller ikke i fars favør i dette tilfellet.

5.11.3 Vektingen av foreldres boligsituasjon.

Det kan ofte være vanskelig å vurdere hvordan retten vekter boligforholdene i den generelle helhetsvurderingen av barnets beste da tilfellene er så ulike. Det kan nok konkluderes med at selv om momentet ofte er nevnt, så er det sjelden avgjørende. Etter min oppfatning er dette et

moment som ikke har spesielt mye egenvekt. Unntaket er de korrekte, men få tilfellene hvor retten vurderer boligsituasjonen opp imot et minimumskrav.

Ellers brukes foreldres boligsituasjon etter mitt syn mest for å underbygge andre momenter som personlighetstrekk, og skape inntrykk av om en person har struktur over livet sitt, eller om de er mer useriøse i forhold til foreldrerollen.