Beslutninger som følge av identitet?

March (1994:57-58) presenterer også en alternativ forståelse av beslutningstaking som ikke bygger på konsekvenslogikken (The logic of consequences) som en finner både i rasjonell valghandlingsteori og begrenset rasjonalitet, nemlig en passendelogikk (The logic of appropriateness) hvor individet handler og tar beslutninger ved å følge regler, eller ved å

”oppfylle” identiteter. I et slikt syn vil individet eller organisasjonen følge regler eller prosedyrer for hva som er passende (appropriate) i den situasjonen de befinner seg i. Følgelig vil både deres egne preferanser og eventuelle nytte være satt til siden når de skal fatte sine valg. Valgene en tar er basert på formelle og uformelle regler, normer og forventninger, og en forestiller seg at beslutningstakere stiller seg selv (implisitt eller eksplisitt) tre sentrale spørsmål når de skal ta valg; (March 1994:58)

1. Gjenkjenning: Hvilken situasjon er det her?

2. Identitet: Hvilken person er jeg ?

3. Regler: Hva gjør en person som jeg, i en situasjon slik som denne?

Regler og identitet er altså sentrale begrep i passendelogikken. Identitet er både knyttet til en individuell aktør og til institusjoner (March 1994:61-66). Christensen og Røvik definerer identitet for den individuelle aktør som noe som er ”… constructed by the individual actor, imposed from the environment, and influenced by a broader cultural context” (1999:161),

34 mens de bygger Selznick (1957) når de definerer identitet i forhold til institusjoner. Her blir institusjoners identitet knyttet opp mot utviklingen av felles individuelle- eller gruppe-identiteter, som et resultat av felles erfaringer - som igjen er med på å utvikle er felles normer, holdninger og verdier.

March og Olsens definisjon av regler er bred i den forstand at de både ser på regler i forhold til organisering og som måten en tenker på. De definerer regler som:

”By rules we mean the routines, procedures, conventions, roles, strategies, organizational forms, and technologies around which political activity is constructed. We also mean the beliefs, paradigms, codes, cultures, and knowledge that surround, support, elaborate, and contradict those roles and routines” (March og Olsen 1989:22).

Individet blir påvirket av institusjoner og strukturer i forhold til informasjonsflyten, hvilken informasjon de søker etter, og tolkningen av informasjonen (March & Olsen 1996:251). De blir sosialisert og ”utdannet” i mange sammenhenger, være det seg som rollen som elev ved en utdanningsinstitusjon, som arbeidstaker på jobben eller lignende. Med hver rolle følger det med en identitet med egne regler for hvordan en skal handle. En vil eksempelvis stille ulike forventninger avhengig av beslutningstakerens kjønn, alder eller sosiale posisjon.

Beslutningene vil i et slikt syn være langt på vei bestemt av rollen beslutningstakerens har, enten som individ eller som organisasjon.

March påpeker også at mange overser betydningen til både identitet og regler fordi de er så iøynefallende at både beslutningstakere og observatører oppfatter de som konteksten beslutningstakingen finner sted i, i stedet for et fenomen som har føringer for utfallet av beslutningen i seg selv.

Forholdet mellom identitet og handling kommer ifølge March enten gjennom individualisering eller sosialisering. Individualisering fører til at beslutningstakere fatter beslutninger gjennom selvskapte standarder, roller eller regler. Gjennom sosialisering handler de etter lærte forpliktelser, ansvar eller forpliktelser til andre. Om de handler ut ifra et individualiserings perspektiv vil det være snakk et slags frivillig valg av identitet, mens sosialiserings perspektivet vil være som en følger, men ikke nødvendigvis har valgt. Det er likevel ikke snakk om noe enten eller forhold mellom de to forskjellige perspektivene, men heller et komplementært forhold som utfyller eller interagerer med hverandre (March 1994:62-65).

35 Oppgavens problemstilling, ”Hvordan tar elever i videregående skole bortvalg i det sen-moderne samfunn?”, har et todelt fokus. Modernitetsteoriene vil danne konteksten for beslutningstakingen, mens beslutningsteoriene vil kaste lys over hvilken rasjonalitet som preger ungdommenes beslutningsmåter.

Med bakgrunn i disse teoriene kan en ny underproblemstilling være hensiktsmessig.

2. Hvilken form for rasjonalitet preger ungdommenes valg?

Jeg vil forsøke å finne uttrykk for ulike former for rasjonalitet i svarene som ungdommene gir. Her vil særlig de ungdommene som har valgt å slutte på skolen være interessante. Er det fordi de har havnet i en situasjon hvor det er forventet at bortvalg er det eneste logiske handlingsalternativet, eller tenker de konsekvenslogisk i forhold til hvilket alternativ som vil på sikt gi de beste fordelene? Samtidig vil det være interessant å se om de rådfører seg med noen, og hvem som har betydning for beslutningen deres.

De ulike formene for rasjonalitet kan komme til syne i forhold til om de har besøkt rådgivningstjenesten, og hvordan de vurderer den informasjonen de fikk. Kan det eksempelvis være at respondentene selv vil ta formålsrasjonelle valg, og går til rådgiver (som ekspertsystem) for å bedre informasjonsgrunnlaget sitt? Mens rådgiverrollen kanskje fremstår som en mer sosialiserende funksjon, som oppfordrer til beslutninger knyttet til en passendelogikk? Hvordan respondentene vurderer rådgivningen de får, kan være forbundet med hvilke forventninger de har til en rådgiver, og hvilken form for rasjonalitet som preger beslutningstakingen. Eventuelt om rådgiver og respondent har motstridende oppfatninger av hvilken form for rasjonalitet valget baseres på.

Å uttrykke usikkerhet til beslutninger knyttet til egen fremtid, kan oppfattes som at respondentene ikke "arbeider" med å realisere livsprosjektet sitt, noe som kan indikere at de heller ikke har noe livsprosjekt. Det kan også oppfattes som et tegn på at de ikke tar beslutninger basert på konsekvenslogikk, siden fokuset i beslutningsprosessen kanskje i større grad er rettet mot handlingen, og ikke konsekvensen. Det er likevel ikke slik at beslutningen deres må være basert på en ren form for rasjonalitet, at det er enten konsekvenslogisk eller passendelogisk, men at de er innslag av det ene i det andre.

36