Avslutning

I dette kapittelet har vi sett at omtrent 30 % av 1. og 3. klassene ved fem videregående skoler i Møre og Romsdal har vurdert å velge bort videregående skole. Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange av de som faktisk kommer til å velge bort studiet sitt, men med utgangpunkt i nasjonal statistikk vil omtrent 10 % av guttene og 6 % av jentene gjøre det. I dataene brukt i denne analysen var det derimot svært små forskjeller mellom kjønn og klassetrinn i svarene respondentene oppga totalt sett.

Tabell AH, Hvor sikker er du er du mht. hvilken utdannelse du skal ta etter videregående skole. N=1026

Kategorinavn Prosent

Svært sikker 16

Noe sikker 25

Noe usikker 23

Svært usikker 35

Sum 100

71 De som oppga at de hadde vurdert å avbryte studiet, var i mindre grad enig i påstanden om at de vanligvis gledet seg til å gå på skolen. Ikke overraskende var det også en høyere andel blant de som vurderte å avbryte studiet som opplevde mistrivsel i timene, og til en viss grad også i friminutt og fritimer. Trivsel så ikke ut til å være den avgjørende faktoren for de som vurderte å avbryte studiet, og de sentrale faktorene for trivsel blant de som ikke hadde vurdert avbrudd, faglig mestring og venner på skolen, hadde mindre betydning blant de som hadde vurdert avbrudd. Denne tendensen kan være en indikasjon på at det ikke er sosiale eller faglige problemer som "presser" ungdommene ut av skolen.

Derimot ser det ut til at valg av fag og valg av studieretning tillegges langt større betydning i forhold til det å vurdere avbrudd. Nærmere 70 % av de som hadde vurdert å avbryte studiet hadde også angret på valg av fag, mens i overkant av 60 % var helt eller noe uenig i påstanden om at de hadde valgt seg en passende studieretning.

De som hadde vurdert å avbryte studiet hadde i større utstrekning besøkt rådgivningstjenesten, og i alt 40 % av respondentene hadde besøkt rådgiver i forhold vil valg av fag. Når det gjaldt videre studier og sosiale spørsmål, var det ikke bemerkelsesverdige forskjeller mellom tvilere og stayere, men andelen respondenter som hadde besøkt rådgiver i forbindelse med disse forholdene var lave. Det kom også frem at om lag 35 % av respondentene beskrev informasjonen de fikk ved sist besøk hos rådgiver som ganske eller svært dårlig.

Behovet eller ønsket om mer rådgivning var derimot tydelig, både i forhold til sosiale spørsmål, valg av fag og videre studier. 60 % av respondentene oppga at de opplevde behov for rådgivning i forhold til valg av fag og sosiale spørsmål, mens 75 % ønsket mer rådgivning i forhold til videre studier, og et stort flertall av disse var jenter og flest blant respondentene på 3. året. Hovedvekten av de som oppga at de opplevde behov eller ønske om rådgivning (uavhengig av emne) definerte dette behovet/ønsket som stort.

Omtrent halvparten av respondentene oppga at de kjente god til rådgivningstjenesten, og om lag 80 % av de spurte mente også at økt fokus på rådgivning ville ført til lavere frafall.

Beck og Giddens individualiseringsteser får støtte fra respondentenes fremstilling av hvem som har betydning for beslutningene de tar. I all hovedsak vektlegger respondentene sine egne ønsker, både i høyere grad og utstrekning i forhold til betydningen medelever, venner, rådgivere, faglærere eller familie har i forhold til valg av VGS, men sannsynligvis også i forhold til valg av videre studier. Derimot ser det ikke ut til at de har laget seg

72

"selvbiografier" eller identiteter som de arbeider med å realisere. Respondentene fremstår som usikre i forhold til både valg av fag og videre studier, samtidig som de oppsøker rådgivningstjenesten i mindre grad enn hva en kunne forvente ut fra hvordan de vurderer eget behov for rådgivning. Samtidig ser en at tvilerne, de som har vurdert å avbryte studiet, ser ut til å være usikre i forhold til om de har valgt et studieprogram som passer for dem, og en del av dem angrer også på valg de har tatt av fag.

I forhold til Giddens og Becks teser kan det fremstå som respondentene er blitt individualisert i forhold til beslutningstaking. Det at (eller om) omverdenen ikke lengre gir ungdommene instrukser om hva som er forventet av dem, eller hva som er ”riktig” eller ”galt”, ser ut til å føre til usikkerhet om hva ungdommene bør gjøre, men kanskje også hva de burde ville gjøre.

Hvis det er tilfellet, vil ungdommene både mangle et åpenbart alternativ i form av å kunne velge nærmest av ett opplevd press eller plikt, mens de nå fraværende begrensingene som eksisterte tidligere (spesielt knyttet til separasjon av tid og rom) vil åpne opp for så mange muligheter at det å velge det en vil er blitt en kompleks og utfordrende oppgave. Spesielt tydet datamaterialet på at jentene opplever større usikkerhet enn guttene knyttet til egen fremtid.

Andelen jenter som ikke opplever behov for rådgivning knyttet til videre studier synker også gjennom studietiden. Jentene utgjør 42% av de som opplever at de ikke har behov for rådgivning knyttet til videre studier på 1.året, mens de på 3.året bare utgjør 24%.

Denne tendensen kan kanskje forklares ved at verneplikten utgjør en utsettelse av beslutningstakingen av eventuelle videre studier for guttene, noe som kan føre til at de opplever mindre usikkerhet siden valget deres fortsatt ligger i fremtiden. Men det kan også være slik at jentene opplever ett større normpress knyttet til det å ta videre studier enn det guttene gjør. Fra et slikt perspektiv vil jentenes rasjonalitet være sterkere knyttet til en passendelogikk, mens guttene på sett og vis kanskje unngår beslutningen, eller at de opplever mindre press fra omgivelsene i forhold til beslutningen. Fokuset på de kjønnsforskjellene moderniteten medbringer tas med inn i nesten kapittel, hvor slutternes fremstilling av eget bortvalg analyseres.

73