2.3 Beskyttelsesfaktorer
For at barnehagen skal kunne opptre som en beskyttelsesfaktor vil det være nødvendig med kompetanse rundt hva de må arbeide med for å kunne støtte opp mot en positiv utvikling hos barn. Beskyttelsesfaktorer er forebyggende og vil bidra til å kunne beskytte barn som er blitt utsatt for risiko slik at de kan oppleve en positiv utvikling til tross for de negative
opplevelsene (Drugli, 2008). For et barn som er blitt utsatt for mange risikofaktorer vil det være hensiktsmessig å sette inn tiltak for å fremme deres videre utvikling. Da er det viktig at barnehagen har en helhetlig forståelse og setter inn sammensatte tiltak som vil dekke alle behovene barnet trenger for å dempe den negative effekten de ulike risikofaktorene har gitt (Drugli, 2008). Drugli (2008) og Nordahl (2005) deler beskyttelsesfaktorer i tre deler; (1) Individuelle beskyttelsesfaktorer som omfatter medfødt robusthet, god kognitiv kapasitet, følelse av egenverd, god sosial kompetanse, god selvregulering, gode verbale ferdigheter, opplevelsen av å kunne påvirke aspekter ved sitt eget liv, selvstendighet, gode
problemløsningsevner og optimistisk innstilling. (2) Foreldre og familierelaterte
beskyttelsesfaktorer som omhandler et positivt-foreldre-samspill, trygg tilknytning, fleksibel og tilpasset oppdragelsesstil, gode familie sammenhold og vennskap. (3) Det øvrige
nettverket og samfunnet inneholder et støttende nettverk som representerer og anerkjenner verdier og normer, inkludering og tilpasning i barnehagen og positive rollemodeller (Drugli 2008, og Nordahl, Sørlie, Manger & Tveit,2005).
Det viktig å påpeke at beskyttelses faktorer skal være tilgjengelig for alle barn, uansett bakgrunn. Om en beskyttelsesfaktor svikter vil de snu til å bli en risikofaktor. I barnehagen vil det være viktig og legge fokus på de beskyttende faktorene (Drugli, 2008). Det er spesielt fire beskyttelsesfaktorer som er viktig å ha et særlig fokus på i barnehagen; Tilknytning, sosial kompetanse, selvregulering og en autoritativ voksenrolle.
2.3.1.Tilknytning
Tilknytningsteori omhandler emosjonelle, sosiale og kognitive prosesser og viser til hvordan barnet og miljøet påvirker hverandre. Tilknytning er det sterke følelsesmessige båndet som barn etablerer til sine omsorgspersoner og som er en viktig beskyttelsesfaktor (Bowbly, 2005). Positive samspillserfaringer gjør barnet i stand til å tilegne seg empati med og for andre og å få bevissthet om sitt eget selv. Dette vokser gradvis frem gjennom tidlige samspill med foreldre og andre omsorgspersoner. Noen ganger kan dette samspillet komme inn i et negativt spor (Drugli, 2014). For at et barn skal kunne etablere en trygg tilknytning er det viktig at barnet opplever sensitivitet og forutsigbarhet i samspillet med sine omsorgspersoner (Druli,2014). Kvaliteten på tilknytning deles inn i fire tilknytningsmønstre; trygg tilknytning,
17
utrygg unnvikende tilknytning, utrygg ambivalent tilknytning og desorganisert tilknytning (Drugli, 2014). En trygg tilknytning vil fremme barns utvikling og er en svært viktig beskyttelsesfaktor. Under utrygg tilknytning finner vi både unnvikende, ambivalent og desorganisert tilknytningsmønster. Denne tilknytningen blir sett på som en risikofaktor for barnet, da barnet ikke vil oppleve en trygg omsorgsperson som de kan stole på, som alltid er tilgjengelig, samarbeidsorientert, respektfull og aksepterer det viktige samspillet som
fremmer barns utvikling. Ved en utrygg tilknytning går barnet glipp av muligheten til å skape gode relasjoner til andre og står i risiko for en negativ utvikling (Drugli,2014).
Bowbly (1989) snakker om indre arbeidsmodeller. Indre arbeidsmodeller er representasjoner barnet selv bygger opp i samspill med sine tilknytningspersoner (Bowbly, 1989 referert i Abrahamsen, 1997). Barn som opplever trygge omsorgspersoner som aksepterer deres følelser vil kunne utvikle et positivt selvbilde. Barn som derimot opplever en utrygg
tilknytning vil oppleve at omsorgspersonen ikke anerkjenner deres følelser noe som vil føre til at de utvikler negative indre arbeidsmodeller. Denne tilknytningen vil også være med på å hemme barnets mulighet til å utforske omgivelsene og til å danne gode relasjoner til andre (Drugli, 2014). Barnet vil etterhvert som de blir eldre utvikle en mer generalisert indre arbeidsmodell av seg selv og andre gjennom ulike samspillserfaringer (Broberg, Hagstrøm &
Broberg, 2014). Etter hvert som barnet blir eldre vil den indre arbeidsmodellen modifiseres.
Når barnet møter nye mennesker vil han/hennes tilknytningshistorie og barnets aktuelle livssituasjon være med på å påvirke hvordan de bygger videre og utvikler sin indre
arbeidsmodell (Fraley, 2002). Barnet vil med andre ord handle og tenke i tråd med den indre arbeidsmodellen han eller hun allerede har utviklet.
Trygg tilknytning er også viktig når barnet kommer i barnehagen. Om et barn utvikler en utrygg tilknytning til barnehagen vil barnet oppleve et forhøyet stressnivå over tid uten å få hjelp til å håndtere følelsene. Dette kan utvikle seg til dårlige mestringsstrategier for barnet (Størksen,2018). Et slikt stressnivå som er forårsaket av å føle seg utrygg eller dårlig ivaretatt kan føre til at barnet reagerer med aggressiv atferd eller kan bli tilbaketrukket. Om et barn ikke føler seg beskyttet av en trygg voksen vil barnets psykologiske beskyttelsesstrategi aktiveres (Bowbly, 2007). Disse beskyttelsesfaktorene kommer ofte ut i form av aggressive strategier eller tilbaketrukket strategi (Bowbly, 2007). Når et barn viser slik atferd er det viktig at barnehagepersonalet tar tak i atferden i stedet for å overse eller dømme oppførselen.
De ansatte må sette inn tiltak hvor barnet får oppleve tilknytning til de ansatte og gi de følelsen av å bli ivaretatt (Størksen, 2018). Ved at barnet får oppleve positive
samspillserfaringer og trygg tilknytning i barnehagen vil barnet lære seg og innrette seg etter
18
andres signaler, håndtere egne følelser, vise empati for andre og det vil skape et grunnlag for å kunne etablere gode relasjoner til andre senere (Abrahamsen 1997).
2.3.2. Sosial kompetanse
Tremblay (2010) viser til at forekomsten av fysisk aggresjon er høyest blant barn mellom 2 og 4 år. Dette betyr ikke at barn mellom 2 og 4 år er mer aggressive enn eldre barn, men det viser til at barn utvikler sosial kompetanse og tilnærmer seg nye og mer sosialt akseptabelt atferdsmønster etter hvert som de blir eldre (Tremblay, 2010). Det er ulike måter å definere sosial kompetanse på, men alle definisjoner har et felles fokus på «tenking, følelser og atferd». Ogden (2015) definerer sosial kompetanse slik: «Sosial kompetanse handler om å integrere tanker, følelser og atferd for å utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger som gjør det mulig å etablere og vedlikeholde sosiale relasjoner. Den fører til en realistisk oppfatning av egen kompetanse, sosial mestring på kort og lang sikt, sosial aksept og personlige vennskap» (Ogden, 2015, s.228).
Ogden (2015) beskriver fem ferdighetsdimensjoner innenfor sosial kompetanse; Empati, samarbeid, selvhevdelse, ansvarlighet og selvkontroll. Empati omhandler å kunne etablere vennskap og nære relasjoner. Barn skal kunne sette seg inn i andres perspektiv, forstå andres følelser og kunne sette seg inn i andres situasjoner og se deres synspunkter. Samarbeid dreier seg om å kunne hjelpe andre samt følge regler og beskjeder og kunne skape en relasjon der de er gjensidig avhengig av hverandre. Selvhevdelse handler om å kunne uttrykke meninger og behov, si ifra om de føler seg urettferdig behandlet, vise interesse og initiativ til å delta i aktiviteter og tilby andre hjelp og inkludere andre. Ansvarlighet innebærer å kunne
opprettholde normer og regler, utføre oppgaver og vise respekt til andres eiendeler og til å kunne kommunisere med voksne. Selvfølelse handler om viljesytring av når og hvordan følelser skal uttrykkes. Det dreier seg om å kunne tilpasse seg et fellesskap hvor de tar hensyn til andre og å kunne vente på tur. Selvfølelse inngår også i å kunne motstå negative fristelser, akseptere flertallsbeslutninger, inngå kompromisser og innrømme feil. Forholdet mellom følelser og atferd reguleres gjennom selvkontroll. Ogden (2015) deler selvkontroll i to deler.
(1) ferdighet i konfliktløsning som går ut på å akseptere ulikheter, konflikter og
konfrontasjoner på en fornuftig måte. (2) Sinnemestring som omhandler å kunne kontrollere seg selv ved opplevelse av tap og avvisning.
Forskning viser at manglende sosial kompetanse ofte er forbundet med antisosial atferd, og senere skulk og disiplinproblemer i skolen og rusmisbruk i voksen alder (Parker & Asher, 1987, Patterson, 1982 og Dusenbury & Botvin, 1989). Dette viser til at barnehagen har en spesielt viktig oppgave i å hjelpe barn til å utvikle en sosial kompetanse. I rammeplanen for
19
barnehagens innhold og oppgaver (2017) står det at «Sosial kompetanse er en forutsetning for å fungere godt sammen med andre og omfatter ferdigheter, kunnskaper og holdninger som utvikles gjennom sosialt samspill. I barnehagen skal alle barn kunne erfare å være
betydningsfulle for fellesskapet og å være i positivt samspill med barn og voksne. Barnehagen skal aktivt legge til rette for utvikling av vennskap og sosialt fellesskap. Barnas selvfølelse skal støttes, samtidig som de skal få hjelp til å mestre balansen mellom å ivareta egne behov og det å ta hensyn til andres behov» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Rammeplanen setter fokus på sosial kompetanse. Alle barnehager skal ha dette som et fokusområde. Barnehagen skal legge til rette for at alle barn får mulighet til å utvikle en god sosial kompetanse gjennom et positivt og sosialt fellesskap hvor det utvikles gode relasjoner mellom barna og til de voksne. De skal også hjelpe barnet til å mestre balansen mellom å ivareta egne behov samt kunne ta hensyn til andre som er viktige faktorer for å utvikle en god sosial kompetanse.
Dette viser at barnehagen er en forutsetning for en positiv utvikling av sosial kompetanse.
2.3.3. Selvregulering
For at et barn skal kunne utvikle en god sosial kompetanse er barnet avhengig av en trygg tilknytning (som beskrevet tidligere) og en god selvregulering (Ogden, 2015). Berger (2011) definerer selvregulering som evnen til å kunne oppnå mål og tilpasse seg de kognitive og sosiale kravene som er tilstede i en bestemt situasjon gjennom å kunne observere og tilpasse sine egne tanker, følelser og atferd i henhold til de situasjonene de møter. Selvregulering omhandler med andre ord evnen til viljestyrt og tilpasset atferd. Selvregulering viser til tre kognitive funksjoner; Oppmerksomhet, evne til å hemme impulser, fleksibilitet og
arbeidsminne (Blair & Diamond, 2008, McCelland & Carmon, 2011). Dette viser til at selvregulering er kognitive evner som utvikles hos barnet og som har betydning for sosial samhandling (Størksen, 2014). Selvregulering omhandler å kunne gjøre det man får beskjed om, starte eller stoppe atferd uavhengig av hvilken situasjon man er i eller følelser som er aktivert i situasjonen, å kunne regulere frekvens, intensitet og varighet av verbale eller motoriske handlinger, kontrollere følelser og å kunne utføre positive handlinger uten tilsyn fra høyere autoritære til stede (Ogden, 2015). Selvregulering omfatter
oppmerksomhetsregulering som omhandler at barn skal klare å fokusere på de riktige signalene i en sosial situasjon. Selvregulering er påvirket av både individuelle og miljømessige faktorer, barnet skal både klare å tilpasse sine følelser og handlinger til forventninger og samtidig kunne tilpasse seg normer og forventninger (Berger, 2011).
Selvregulering overlapper sosial kompetanse ved at selvregulering omfatter ferdigheter forbundet med å kunne være oppmerksom, vente på tur, og å kunne tilpasse seg de sosiale
20
normene og reglene som hører til i de ulike situasjonene og miljøene barnet befinner seg i (Berger, 2011). For å kunne regulere sin atferd er barnet avhengig av å kunne styre sin oppmerksomhet på en fleksibel måte, de må ha et godt arbeidsminne da de må klare å huske informasjonen de får så lenge som nødvendig (Størksen, 2014).
Barn som har utviklet en god selvregulering har mulighet til å kunne bruke
oppmerksomheten, hukommelsen og impulskontrollen sin til å styre sin egen atferd og aktiviteter i hverdagen. Dette fører til at barnet får muligheten til bedre sosial tilpasning og faglig læring gjennom hele livet (Størksen, 2014). Et barn som derimot har lav grad av selvregulering vil bli styrt av de impulsive handlingene sine da de ikke vil klare å styre sin egen atferd og aktiviteter. Dette kan føre til at barnet vil ha problemer med å tilpasse seg i et sosialt miljø og ha vanskeligheter med å lære i motsetning til de med god selvregulering. Hun påpeker videre at barn med lav grad av selvregulering også står ovenfor en større risiko for å falle utenfor det sosiale i barnehagen samt prestere dårligere på skolen og oppleve vansker videre ut i voksenlivet. Dette viser til hvor viktig det er at barnehagen støtter opp mot en god utvikling av selvregulering.
Barnehagen er en viktig arena for utvikling av selvregulering. Gjennom lek, spill og
dagligdagse rutiner vil barnet få øving i selvregulering. Lek inneholder blant annet regler og introduksjoner som vil stimulere både barnets oppmerksomhet, arbeidsminne og evne til å hemme impulser. Barnehagen kan også sette inn tiltak som vil fremme utviklingen av selvregulering hos barn, gjennom blant annet yoga og meditasjon. Dette er øvelser som vil dempe stressnivået hos barnet, noe som vil være gunstig for barnets evne til å vise
oppmerksomhet og til å kunne kontrollere sin egen atferd. Ulik forskning viser også at emosjonell støtte fra en pedagog eller annen barnehageansatt kan føre til lavere grad av aggresjon hos barnet og høyere grad av selvregulering (Merritt,Wanless,
RimmKaufman,Cameron & Peugh, 2012).
2.3.4. Autoritativ voksenrolle
En god relasjon mellom voksne og barn er en sentral beskyttelsesfaktor som vil være med på å bidra til at barnet vil føle trygghet, stabilitet, omsorg og anerkjennelse. For at barn skal oppleve en slik relasjon i barnehagen vil en autoritativ voksenstil være essensielt. Modellen av autoritativ voksenrolle (Se modell i vedlegg 6)) ble først utviklet av Baumrind (1991) og ble på dette tidspunktet bare forbundet med foreldrerollen. Senere ble denne modellen overført til pedagoger av Wentzel (2002). Cornell, m.fl. (2016) startet deretter å forske på hvordan hele organisasjonen som virksomhet kunne bli autoritativ. Det autoritative perspektivet blir sett på som en grunnforståelse i arbeidet med avlæring og omlæring av
21
negativ atferd (Roland, Øverland, Byrkjedal-Sørby 2016 s. 164). Roland, Øverland, Byrkjedal-Sørby (2016) sier videre at en autoritativ voksenrolle omhandler å skape gode relasjoner med barn, samtidig som de stiller krav om god atferd. En god relasjon skal være preget av varme, forståelse og positiv perspektivtaking. Med perspektivtaking menes det at pedagogen klarer å sette seg inn i barnets tanker og handlinger, som igjen vil gi et godt utgangspunkt for barns medvirkning og deres tanker og meninger blir tatt på alvor. Gjennom å skape en god relasjon til barnet vil barnet føle trygghet og trivsel og den voksen vil fremstå som en positiv rollemodell for barnet (Roland, 2014). Den autoritative voksenroller handler også om å kunne sette krav til barnet. Her skal den voksne kunne formidle grenser og krav i samspill med barnet. Ved at den voksen har skapt en positiv relasjon til barnet vil barnet gradvis lære en akseptabel atferd og de normer som gjelder for for-eksempel
barnehagekonteksten. Barns medvirkning er grunnleggende her fordi grenser og krav skal formidles på en respektfull måte for barnet (Roland, 2014). Pedagoger som klarer å sette standard for hvilken oppførsel som er tillatt og setter grenser, samtidig som de viser mye varme og forståelse, kan påvirke barnets vilje til samarbeid (Berkowitz, 1993). Hvordan det kommuniseres med barnet vil ha mye å si. Stemmebruk, kroppsspråk og følelser vil ha stor betydning for hvordan barnet vil oppfatte beskjeden eller rettleiinga fra den voksne. Gjennom å bruke en vennlig og varm stemme vil barnet være mer åpen for å lytte til den voksne i forhold til en hard beskjed som ofte kan føre til nytt aggresjonsutbrudd (Roland, 2013).
Forutsigbarhet og gode rutiner vil også bidra til at barnet føler trygghet. Gjennom å ha gode rutiner i hverdagen vil barnet få kontroll over hvilke normer og regler som gjelder fra en tid til en annen. Dette vil gjøre det enklere for barnet og følge disse reglene sammenlignet med et miljø der barnet føler usikkerhet rundt hva som skal skje og hvordan ting skal utføres. De voksne i barnehagen bør derfor ha et bevisst forhold til faste rutiner og forutsigbarhet i hverdagen (Roland, 2013).
En autoritativ voksenrolle vil fungere som en god beskyttelsesfaktor mot aggresjon. En god relasjon er grunnleggende for å kunne oppnå kontroll i forhold til et barns som viser
aggressiv atferd (Roland, Øverland, Byrkjedal-Sørby 2016). Pedagog-barn-relasjon vil kunne fungere som en beskyttelsesfaktor for barn. Tilpasning eller mistilpasning i barnehagen er sterkt avhengig av kvaliteten på relasjoner til andre barn og voksne/pedagoger, dette gjelder spesielt barn som har ulike former for atferdsvansker. Dersom barn med aggresjon inngår i positive relasjoner til pedagoger, vil det kunne føre til en reduksjon av barnets aggressive atferd og det vil fremme en god tilpasningsprosess i barnehagen (Drugli, 2008).
22